– Etter at jeg selv kom ut fra fengsel, satt jeg innendørs i to år og jobbet med dette manuset. Dermed ga jeg på et vis ikke slipp på fortiden og fengselsoppholdet, selv om jeg hadde gjort opp for meg. Jeg tror det var derfor jeg fikk en så befriende følelse da jeg omsider så grovklippen av filmen. Først da kunne jeg gi slipp på det, sier Leon Bashir. 

Han er mest kjent som skuespiller og regissør (sammen med Sebastian Dalén) av Tomme tønner, men var også manusforfatter på gangsterfilmen Izzat sammen med regissør Ulrik I. Rolfsen, i tillegg til at han har hatt roller i ulike norske filmer og tv-serier.

Nå er han premiereklar med fengselsdramaet Gjengangere, der Bashir selv står som både hovedrolleinnehaver, regissør, manusforfatter, produsent og distributør.

Innenfor murene

Han forteller at ideen oppstod tilbake i 2008, da han fant seg selv innenfor murene etter å ha blitt tatt for å kjøre for fort.

– Jeg møtte ikke opp til åpen soning, og ble isteden dømt til lukket soning i litt over tre uker. Jeg hadde aldri sett hvordan fengsel var, og ble kjent med et system med mange såkalte gjengangere, som har sittet inne lenge og stadig kommer tilbake – og hvor vi andre nærmest er hjelpeløse, om vi først havner der, sier han.

Først tenkte Bashir at fengselsmiljøet var et godt utgangspunkt for en komedie i tilnærmet samme gate som gangsterkomedien
Tomme tønner.

– Men så skjedde noe forferdelig i mitt eget liv, og jeg fikk en dom som førte til at jeg måtte tilbake for en lengre soning, på litt over et halvt år, forteller han.

– Det forandret hele perspektivet mitt. Jeg tenkte at her er det noe mer. Jeg så yngre folk som kom inn i fengselet, hvor de ble sittende sammen med eldre folk som vet at det ikke er noen vei tilbake. Da kan fengselet bli en skole for kriminelle. Og jeg så mange som var redde, som satt i en sånn type soning, og ikke visste hvem de skulle forholde seg til. Jeg kom fram til at hvis jeg skulle gjøre noe på dette, så måtte jeg ta tak i det som er ekte. Det som gjør litt vondt.

Han understreker imidlertid at filmen er en spillefilm, som ikke handler om ham selv.

Brukt følelsene

– Jeg har brukt mange av følelsene til mennesker jeg møtte da jeg satt inne, både fra personale og innsatte, inkludert meg selv. Så skapte jeg karakterer og drama, som gjør at dette er fullstendig fiksjon. Men jeg måtte på en eller annen måte være ærlig, og fordele disse følelsene på de forskjellige karakterene. Mye av det er helt ekte, som han ”kidden” som kommer inn tar på seg en maske hvor han er hard, men som egentlig er kjemperedd. Og ikke minst hvordan mange av personalet har lyst til å hjelpe deg, men ikke kan, fordi det finnes barrierer mellom innsatte og ansatte som du ikke kan tråkke over, sier han.

– Jeg følte at jeg hadde en kul historie, som var inspirert av fengselsfilmer som
Profeten og
Frihetens regn. En film som kunne ha kommersiell appell, uten å glorifisere det å sitte i fengsel. Jeg ville trenge gjennom fasaden folk setter opp.

Selv mener Bashir at man ikke burde sette unge mennesker i fengsel.

– Man burde ikke plassere folk under 25 på lukket soning med de erfarne som sitter inne for grove forbrytelser. Det fjerner en sperre. Uansett hvor jævlig det er å sitte inne, blir frykten for fengslet mindre etter at man faktisk har opplevd det, og da er det ikke like ”big deal” å gjøre noe kriminelt igjen. Derfor burde man heller lage andre, lignende anstalter for de yngre, som ikke kalles fengsler.

Satt på spissen

– Hvor realistisk er bildet du tegner av det norske fengselsvesenet i filmen?

– Jeg setter ting på spissen, og drar det til det verste. Det er jobben min som spillefilmskaper, dette skal ikke være noen dokusåpe om hvordan folk har det i fengsel. Det er ikke ofte folk dreper hverandre eller tar livet av seg bak murene i Norge. Men jeg føler likevel at det som beskrives i filmen kunne ha skjedd, sier filmskaperen.

– De som har sittet inne, kommer til å kjenne igjen masse. Alt jeg skildrer av lufting, spising og andre rutiner er 100 prosent ekte. Også at en betjent lytter til alle samtalene dine på telefon, uansett hva du sitter inne for, når du først sitter på lukket soning.

Bashir ville opprinnelig filme i Oslo Fengsel, men fikk avslag. Etter å ha undersøkt en rekke alternativer kom han til slutt over det nedlagte Moss Fengsel, hvor filmen er spilt inn.

– Da vi kom dit var det helt ødelagt, så scenografen måtte dresse opp hele avdelingen før vi kunne starte innspillingen der. I tillegg var vi veldig heldige som fikk filme i luftegården i Fredrikstad Fengsel, som vi brukte til utendørsscenene.

Uten støtte

En annen grunn til at prosessen med å lage filmen har vært krevende for Bashir, er at den er laget uten offentlig produksjonsstøtte.

– Vi fikk utviklingsstøtte fra Filminstituttet til manusarbeidet. Men rett før vi skulle i opptak, fikk vi avslag på produksjonsstøtte. Jeg tenkte at jeg ikke ville brenne for det på samme måte om jeg ventet et år eller to. Og ingen ting ville jo være sikkert senere heller, sier han.

– Så møtte jeg tilfeldigvis noen private investorer, som spurte hvor mye jeg var i stand til å gjennomføre det for. De ga meg penger i etapper, først til forproduksjon, og så til ulike deler av produksjonen. Det bygget en viktig tillit hos de som finansierte filmen. Men det var en veldig tung måte å gjøre det på, fordi det var så uforutsigbart. Helt til det til slutt løsnet, da flere investorer kom inn.

Bashir forteller at han er svært takknemlig overfor etterarbeidsstudioet Storyline, som har vært en viktig støttespiller, og den gjennomgående unge staben, som stilte opp for lite betaling.

– Min sikkerhet var fotograf Petter Holmern Halvorsen. Jeg visste at hvis jeg samarbeidet med ham, så ville filmen holde et visuelt nivå som kunne konkurrere med hvilken som helst av de fullfinansierte spillefilmene i Norge. Det samme gjelder lydmannen Ingar Pedersen. Det var viktig for meg å ha et solid, profesjonelt mannskap i disse ledende funksjonene. Men de unge og sultne gjorde også en kjempejobb på filmen, og stod ikke tilbake for oss som hadde mer erfaring.

Skal føles ekte

Til de ulike rollene har Bashir valgt en blanding av kjente (som Kim Sørensen og Lene Nystrøm) og ukjente skuespillere. Hovedrollen endte han altså med å gi seg selv.

– Generelt var jeg ikke opptatt av at de skulle være kjente, men at rollebesetningen skulle føles ekte. Men fordi det er et såpass tung prosjekt, var jeg først opptatt av å ha et etablert navn i hovedrollen. Kristoffer Joner var lenge om bord, men kunne til slutt ikke likevel. Så spurte produksjonslederen meg om jeg var redd for å selv skulle bære prosjektet. Da kjente jeg at det lå noe ærlig i å gjøre det selv, og bestemte jeg meg for å gå ”all in”, sier Bashir.

– Dette er jo en mer emosjonelt krevende rolle enn du hadde i Tomme tønner. Hvordan var det å regissere deg selv i denne filmen?

– Jeg har lært meg at jeg må legge inn tid på settet til å kunne sjekke tagningene i monitoren. Men det gjaldt bare tagningene jeg var usikker på, for jeg prioriterer å være så nære de andre skuespillerne som mulig. Jeg la også opp til at jeg ikke skulle spille så mye selv på dagene der de andre hadde utfordrende scener, svarer han.

– I tillegg måtte jeg legge vekk legge vekk forfengeligheten. Min karakter Josef veier 15 kilo mer enn jeg, så jeg var oppe i 85 kilo. Og ikke minst når det gjaldt å slippe ut følelsene. Det ble veldig nakent, og jeg turte å være helt ærlig, sier han, og bekrefter at det var en styrke i så måte å kunne trekke inn egne erfaringer.

– De scenene som var mest krevende for meg å spille, hadde jeg allerede grått til mens jeg skrev dem. Det hjalp meg på settet at jeg hadde mye emosjonelt å spille på, og jeg måtte la disse følelsene styre meg.

Etter Gjengangere ser Bashir for seg å vende tilbake til følelsesmessig lettere landskap.

– Jeg tror jeg kommer til å gjøre noe litt lystigere neste gang. Dette var en måte å gjøre opp for meg, og å gi noe til folk med et budskap som er viktig for meg. Men neste gang vil jeg leke mer og få folk til å le.