Med hans nye film Pacifiction introduseres den kompromissløse spanske auteuren Albert Serra omsider for publikum her i Norge.

Den spanske – og mer spesifikt katalanske – filmskaperen Albert Serra er en sentral eksponent for filmretningen som går under betegnelsen «slow cinema», og omtales ofte som en «enfant terrible» i så måte. Her hjemme har Serra imidlertid lenge vært lite kjent, men dette kan nå være i ferd med å endre seg.

Serra er en gjenganger i Cannes, men med hans nyeste spillefilm Pacifiction deltok han i fjor for første gang i festivalens hovedkonkurranse. Dette er også hans første film med handling lagt til samtiden.

Solkongen og nattlige orgier

Hans tidligere filmer har nemlig vært periodedramaer, som fortrinnsvis utspiller seg på 1600- eller 1700-tallet. De omhandler gjerne historiske og/eller litterære skikkelser, deriblant Don Quixote og Casanova. Serra har sågar laget hele to filmer om Ludvig (Louis) den 14., også kjent som Solkongen – og begge handler om hans død (!).

Mange av rollefigurene i Serras filmer spilles av ikke-profesjonelle skuespillere, men oftest i kombinasjon med profesjonelle. I en av filmene om den nevnte Solkongen, som talende nok heter The Death of Louis XIV (La mort de Louis XIV, 2016), spilles tittelkarakteren eksempelvis av den kjente franske skuespilleren Jean-Pierre Léaud. Og til tross for at en saktegående spillefilm – dette er som sagt «slow cinema» – om en historisk, fransk konge på sitt dødsleie muligens kan høres en smule kjedelig ut, er The Death of Louis XIV i all sin dvelende monotoni en høyst oppslukende film.

Serras forrige film Liberté (2019) ble vist i det prestisjefylte sideprogrammet Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes, der den ble belønnet med juryens spesialpris. Det var med denne filmen at den kompromissløse auteuren for alvor fikk sitt rykte som «enfant terrible».

Liberté er en adapsjon av et teaterstykke skrevet og instruert av Serra selv, og handler om en gruppe libertinere noen år før den franske revolusjonen som har røket uklar med hoffet i Paris. De søker derfor råd fra en tysk fritenker og tilflukt i skogen, og filmen skildrer deres orgier (de er jo libertinere!) og andre seksuelle eskapader under den nattlige, åpne himmelen der. Igjen formidles dette med Serras sedvanlig langsomme tilnærming, i en relativt seksuelt eksplisitt form for «slow cinema» – samtidig som det skal påpekes at nattemørket gjør filmen hakket mindre vovet enn man formodentlig kan forestille seg.

Forfall og dekadanse

Et kjennetegn ved Serras framgangsmåte er at han gir rom for at mye oppstår under innspilling, og skuespillerne får som regel ikke detaljert manus for dialog eller lignende. I en viss kontrast til det historiske innholdet er filmene skutt digitalt, hvor scenene fanges parallelt med tre kameraer i lange tagninger, slik at skuespillerne ikke er bevisst på hvilket bildeutsnitt eller hvilken kameravinkel som vil bli benyttet.

Som det vel framgår, omhandler mange av Serras filmer miljøer og karakterer preget av en viss dekadanse. Men også verdener som er i ferd med å gå under, til dels også karakterer som er i ferd med å lide samme skjebne.

Stillehavsfiksjon

Det gjelder langt på vei også hans nye film, selv om den altså er lagt til vår tid. Nærmere bestemt utspiller Pacifiction seg på den fransk-polynesiske stillehavsøya Tahiti, og utforsker hvordan dette samfunnet påvirkes av ryktene om at de franske myndighetene skal utføre nye atomprøvesprengninger i deres umiddelbare nærhet.

I senter for handlingen står øyas franske høykommissær De Roller, som med diplomatisk smidighet forsøker å manøvrere mellom stedets ulike maktsentre, så vel som noen mer lysskye miljøer. Den karismatiske hovedkarakteren er magnetisk spilt av Benoît Magimel (for mange fortsatt mest kjent for sin rolle i Pianolærerinnen, men som også snart blir å se på norske kinoer i filmen Minner om Paris), som nylig vant en meget velfortjent César-pris i Frankrike for rolleprestasjonen. (Pacifiction er en samproduksjon mellom Frankrike, Spania, Tyskland og Portugal.)

Noe omfattende handlingsreferat skal ikke gis her, da den ytre handlingen i Pacifiction er nokså minimalistisk – i tillegg til at fortellingen ikke nødvendigvis gir entydige svar. Til dels er dette en karakterstudie av hovedkarakteren De Roller, men i likhet med selve filmen er han både kompleks og gåtefull.

Filmen fikk også en César-pris for beste foto, og fotograf Artur Tort skal så avgjort berømmes for filmens utsøkte visuelle uttrykk. Pacifiction er en betagende og forførende stillehavsfiksjon, komplett med pastellfargede solnedganger, hvitkledde matroser og mer dunkle nattklubber. (Både fargepalletten, matrosene og nattklubbmiljøene kan for øvrig føre tankene til den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder.)

Men filmen er heller ikke så rent lite urovekkende, ikke minst grunnet den overhengende atomtrusselen – for ikke å si atomparanoiaen – som jo er en ubehagelig aktuell tematikk. Pacifiction er dessuten en skildring av moderne kolonialisme, her med en mer mangesidig innfallsvinkel enn den velkjente beretningen om et paradis ødelagt av sine erobrere.

Slik det gjerne er med «slow cinema», blir filmens rytme – dens helt egne fornemmelse og gestaltning av tid – en essensiell del av filmopplevelsen. Dette er riktignok en film med relativt mye dialog, selv om den også har en god del stille partier. Pacifiction er ikke desto mindre saktegående og dvelende, med en spilletid på 2 timer og 45 minutter – men dette bidrar også sterkt til at den er så suggererende, på nærmest hypnotisk vis. En stemningsfull, enigmatisk og dypt fascinerende film, som i større grad enn de fleste spillefilmer krever at man som tilskuer gir seg hen til opplevelsen.

Kritikerpris i Tromsø og visning i Oslo

I disse dager er Pacifiction å se på Kunstnernes Hus Kino i Oslo, med en siste visning onsdag 22. mars. (De to tidligere visningene var henholdsvis 1. og 12. mars.) Kunstnernes Hus Kino presenterer dette som en norgespremiere, men det stemmer dog ikke helt. I januar ble filmen vist på Tromsø internasjonale filmfestival – noe undertegnede skamløst nok skal ta æren for, siden den var mitt filmvalg til Kritikeruken, som er festivalens programseksjon med filmer valgt ut og presentert av filmkritikere. Ekstra gledelig var det da at Pacifiction ble belønnet med den internasjonale filmkritikerjuryens pris – FIPRESCI-prisen – på den samme Tromsø-festivalen.

Gledelig er det naturligvis også at filmen nå vises i hovedstaden – i kinosal, der den så absolutt bør ses. Til tross for at nokså mange filmer innen «arthouse»-segmentet finner veien til norske kinoer, synes ikke Pacifiction å ha fått noen ordinær kinodistributør her hjemme. Med tanke på dens langsomme tempo og omfattende spilletid er det kanskje ikke voldsomt overraskende, men like fullt synd.

Det anbefales derfor sterkt å benytte anledningen til å oppleve en ytterst særegen og oppslukende film fra en av Europas mest originale og kompromissløse auteurer – og i tillegg oppsøke hans øvrige filmografi.