Den elleville handlingen i «Beetlejuice Beetlejuice» får meg til, på ett litt underlig vis, til å tenke på sist helgs begivenheter i Geiranger.
PÅ KINO FRA 6. SEPTEMBER: Akkurat som prinsesse Märtha Louise har omfavnet sin spirituelle side i offentligheten, har Lydia (Winona Ryder) i filmen funnet en måte å tjene penger på sin klarsynte gave.
Oppfølgeren til Tim Burtons elskede film fra 1988, åpner med en nå voksen Lydia Deetz som er vertskap for et campy talkshow med paranormalt tema på scenen i New York.
I likhet med prinsesse Märtha Louise og sjaman Dureks bryllup, som blander kongelige tradisjoner med New Age-spiritualitet, kombinerer «Beetlejuice Beetlejuice» det gamle med det nye på en unik måte. Både Lydia og Märtha Louise tenker forretninger om bryllupet sitt og salg til Netflix. Det er snakk om to kvinner som lever i hver sin parallelle virklighet, den ene blant høytflyvende engler den andre har kontakt med de underjordiske. Muligens en noe søkt sammenligning, men begge er elleville opplevelser – verdt hver krone.
Fylt med referanser
Med «Beetlejuice Beetlejuice» vender Burton tilbake til sitt opprinnelige univers og bekrefter sin status som en nyskapende skaper i amerikansk film. Mer enn bare en gotisk filmskaper viser denne oppfølgeren Burton som en mester innen barokk-pop.
Burton har alltid vært en regissør som trekker på et bredt spekter av kulturelle referanser. Tidlig i sin karriere kombinerte han elementer fra Hammer Horror-filmer med tegneserier. Nå, fire tiår seinere, benytter han seg også av sitt eget tidligere arbeid.
«Beetlejuice Beetlejuice» er fylt med referanser til den opprinnelige filmen, men også til Burtons øvrige filmografi. Monica Belluccis karakter, Beetlejuices hevngjerrige ekskone, minner om karakterer som Sally fra The Nightmare Before Christmas og Emily fra Corpse Bride. Willem Dafoes rolle som en politimann fra underverdenen, med et vansiret ansikt, er et klart nikk til Two-Face fra Batman-universet.
Unik visuell stil
Alle disse referansene bidrar til en film som gjenoppliver karakterene og settingene fra 1988. Fans av den originale «Beetlejuice» vil glede seg over gjensynet med Michael Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara, som igjen stjeler scenene som Delia.
Burton har også valgt å bruke pre-digitale spesialeffekter, som papirmaché-sett og latex-monstre, i stedet for moderne green-screen-teknologi. Dette gir filmen en unik visuell stil. En av de mest minneverdige scenene er når Beetlejuice synger Richard Marx’ ballade «Right Here Waiting» til en forbauset Lydia, og filmen fremhever døden som en zombieversjon av det ikoniske TV-showet Soul Train.
Kompliserte relasjonen mellom mor og datter
Lydia er et medium som befrir gjester fra deres spektrale dilemmaer foran et studiopublikum. Plutselig blir hun skremt av visjoner om en kjent skikkelse i mengden: den grove, motbydelige, bio-eksorsisten fra underverdenen, Beetlejuice (Michael Keaton).
Senere mottar Lydia en mengde tekster fra stemoren (Catherine O’Hara), som forteller nyheten om farens bortgang. På vei til begravelsen i Winter River henter de Lydias datter, Astrid (Jenna Ortega). De to er knapt på talefot.
Deres anstrengte forhold stammer fra døden til Astrids far (Santiago Cabrera) og hennes forakt for Lydias forhold til de vandøde, som Astrid insisterer på er en svindel. Etter å ha returnert til Lydias barndomshjem, befinner Deetz-familien seg igjen i fare når Beetlejuice stikker frem det stygge hodet og Astrid åpner en portal til underverdenen.
Delores’ hevn
Begivenhetene som utspiller seg over bakken er sammenkoblet med livet etter døden, der Beetlejuices ekskone Delores (Monica Bellucci), har returnert og hun er helvetes opptatt av å finne ham.
En feil fra en vandød vaktmester (Danny DeVito) utløser Delores’ oppstandelse. Hun syr deretter sammen den oppstykkede kroppen sin på en veldig Sally fra The Nightmare Before Christmas-aktig måte. Hun stormer deretter gjennom de svingete, makabre korridorene og lurer til seg informasjon fra intetanende ghouls ved bokstavelig talt å suge livet ut av dem. Det er et tilbakeblikk til hennes og Beetlejuices turbulente fortid og en hyllest til italienske lavbudsjettsskrekkfilmer fra 60-tallet.
I mellomtiden er Wolf Jackson (Willem Dafoe), en tidligere actionstjerne nå i livet etter døden, fast bestemt på å spore opp Delores. Døden har ironisk nok gitt Wolf et nytt formål, slik at han endelig kan «leve» karakteren. Dafoe leverer noen av filmens morsomste scener, spesielt der han resiterer replikker i speilet før han skynder seg for å løse saken.
Visuelle godbiter
Visuelt er filmen en godbit. Mens de nylig avdøde tilbringer sin nå uendelige tid i et skittent venterom, får vi et glimt av en surfer som har bitt av den nederste halvdelen av kroppen sin, en pølsespisende deltaker som spiste seg i hjel, og alle former for sprø lemlesting og misdannelse.
Under tredje akt er det noen flotte settstykker der stop-motion kombineres med digitale effekter. Det var en veldig smart måte å bygge bro mellom det gamle og det nye. Lyddesignet er også en stor stilistisk faktor. Hver knirkende dør, svelgende kjøttbit og sprø effekt bidrar til den magisk tonen.
«Beetlejuice Beetlejuice» er helt klart laget for de som elsker originalen. Burton takler kjente karakterer og temaer med sin karakteristiske visuelle stil.
Filmen er et kjærlighetsbrev til en elsket klassiker og er en av Burtons beste filmer. Den er en storartet tilbakevending til hans kreative røtter.