– Det var mer ekstremt for henne, men jeg tror det er mye ved Maria Montessori som kvinner kan identifisere seg med i dag, sier regissør Léa Todorov om sin kinoaktuelle biografifilm om den innflytelsesrike pedagogen og pioneren.

(PARIS) Maria Montessoris navn er først og fremst forbundet med den pedagogiske metoden som er oppkalt etter henne, og som montessoriskolene baserer seg på. Hun var dessuten ikke bare pedagog, men også Italias første kvinnelige lege.

Léa Todorov har regissert den fransk-italienske biografifilmen Maria Montessori, som tegner et portrett av en foregangskvinne fra forrige århundreskifte som nektet å innordne seg etter tidens forventninger til sitt eget kjønn, samtidig som hun var villig til å ofre mye for sitt virke og sine nyskapende ideer. Cinema møter den franske filmskaperen i Paris for en samtale om den kinoaktuelle spillefilmen.

– Det begynte med at jeg arbeidet med en dokumentar om alternativ pedagogikk i mellomkrigstiden. Maria Montessori var en av personene dokumentaren skulle handle om, så jeg gjorde mye research om henne. Da oppdaget jeg historien hennes, sier Todorov.

– Jeg tenkte at her er det en kjent kvinne som alle på en måte ønsker å beundre – og at det visker bort den virkelige personen. Jeg syntes det ville være interessant å gå tilbake til røttene for metoden hennes og hennes identitet som kvinne.

Dermed ble det spillefilm i stedet, med den italienske skuespilleren Jasmine Trinca i rollen som Montessori.

– Det var viktig for meg å vise kvinnen bak myten. Også som mor – og hvem hun var før hun som eldre begynte å kle seg i gammeldagse, heldekkende sorte klær og nærmest framsto som en jomfru. Framfor dette bildet av henne som en slags Madonna-skikkelse med masse barn rundt seg, uten kropp, seksualitet eller forførelse, ville jeg se på den ekte kvinnen av kjøtt og blod.

En sentral rollefigur i filmen er i tillegg den fiktive kurtisanen fra Paris’ sosietetskretser, Lili d’Alengy, spilt av Leïla Bekhti. Hun har en datter med funksjonsnedsettelse som hun holder skjult, og som hun tar med til en utdanningsinstitusjon i Roma drevet av Montessori og den mannlige legen Giuseppe Montesano. De to kollegene har dessuten et forhold, uten at Montessori ønsker å inngå ekteskap – og et barn sammen, som er satt bort til en amme utenfor den italienske hovedstaden.

Personlig motivasjon

Regissør Todorov forteller at hun følte en personlig tilknytning til filmens historie.

– Min egen mormor forlot moren min som barn på femtitallet i Canada fordi hun følte seg fanget i morsrollen med tre små barn og alt arbeidet hun måtte utføre i hjemmet. Hun forlot alt og begynte å studere. Det var traumatiserende for moren min, som vokste opp uten sin virkelige mor, sier hun.

– Jeg har også sett at slike avbrutte morskap er noe svært mange kvinner og barn har opplevd som følge av at kvinner ble gitt så få valg i livene sine. Derfor er dette en historie jeg følte et sterkt behov for å fortelle.

På institusjonen som skildres arbeider Montessori med barn med nedsatt funksjonsevne og betydelige læringsvansker, og barna som spiller i filmen har selv slike særskilte behov i ulike former.

– Mange stiller spørsmål om hvordan man jobber med noen med denne typen utfordringer som skuespillere, men det gjør ikke at de ikke kan spille. De var helt fantastiske, sier regissøren.

–Hvordan gikk du fram for å finne barna i filmen?

– Det var i grunnen en vanlig casting av barn, som jo ikke skjer gjennom skuespilleragenter. Vi oppsøkte ulike skoler og utdanningsinstitusjoner, men også sykehus og ulike foreninger. Vi søkte veldig bredt og fikk mange henvendelser. Sammen med min casting-ansvarlige møtte jeg svært mange barn. Jeg skal innrømme at den store mengden var litt utmattende, men det var også veldig gøy. Man starter jo ikke med å be dem prøve ut en rolle, men med å leke med dem. For eksempel danse eller kaste en ball, for å se hvordan de responderer – og om det er mulig å skape en felles tilstedeværelse mellom barnet og meg, svarer hun.

– Det var viktig å bygge en relasjon med dem. Vi jobbet også mye med musikk, fordi det var noe barna var veldig glad i. Det ga inspirasjon til hvordan vi skulle gjøre lignende scener i filmen.

I filmen oppdager Montessori nytten av nettopp musikk som pedagogisk virkemiddel i arbeidet med barn med læringsvansker.

– Øvelsene med musikk sammen med barna i forkant var veldig avgjørende for filmen. Jeg arbeidet med en koreograf og en cellist, og sammen så vi hvor mye glede barna fikk ut av musikken. I stedet for å be dem om å danse til musikken, lot vi musikken følge barnas dansing. Et ganske enkelt grep, men det var veldig effektfullt. Vi innså at dette definitivt burde være med i filmen.

Ung oppdagelse

Det var under dette innledende forarbeidet med barna at hun oppdaget Rafaëlle Sonneville-Caby. I filmen spiller hun Lili d’Alengys unge datter Tina, som står overfor store gjennombrudd når hun får plass på Montessoris læringssenter.

– Den første gangen jeg så Rafaëlle, gjorde hun en liten dans, og jeg merket at det skjedde noe helt spesielt. Hun bevegde seg nesten ikke, men var veldig i kontakt med sine indre følelser – samtidig som hun ikke lot seg affektere av at hun ble filmet. Jeg opplevde at hun hadde svært sterke følelser i seg, og ble beveget bare av å se på henne, forteller Todorov.

– Vi måtte bli bedre kjent med henne og gjøre noen mer tilrettelagte prøver før vi tok avgjørelsen, men da ble det stadig mer åpenbart at Rafaëlle var den rette til å spille Tina. Hun hadde en forståelse for at karakteren skulle være annerledes i starten, midten og slutten av filmen, fortsetter hun med referanse til rollefigurens utvikling.

– Selv om Rafaëlle er veldig smart, har hun behov for hjelp med å holde oppmerksomheten og utføre en del skoleoppgaver. Vi tilrettela naturligvis mye for henne, men det var som om disse utfordringene forsvant med å få spille skuespill. Hun kunne gjenta scener mange ganger, og var hele tiden svært oppmerksom på omgivelsene, slik at emosjonene så å si strålte ut av henne. Hun var en helt utrolig skuespiller. Nærmest uten å tenke på hva hun gjorde – hun bare gjorde det.

Autentisitet og diktning

På spørsmål om hvor historisk nøyaktig filmen er, forteller Todorov at hun har forsøkt å framstille Maria Montessori så korrekt som mulig.

– Vi skildrer jo privatlivet hennes, så det er naturligvis en del man ikke helt kan vite om. Jeg forsøkte å skape fortellingen ut fra det jeg kunne finne og dokumentere. Som manusforfatter var det en spennende utfordring å jobbe med historiske fakta og prøve å endre dem så lite som mulig, samtidig som det skulle fungere som dramatisk fortelling. Å både være nøyaktig og fortelle en god historie, sier filmskaperen, som har skrevet manuset til filmen i samarbeid med Catherine Paillé.

Blant de kunstneriske frihetene i manuskriptet er den oppdiktede karakteren Lili d’Alengy.

– For denne rollefiguren hentet jeg inspirasjon fra andre vesentlige møter med kvinner fra Montessoris liv, påpeker Todorov.

– Gjennom Maria får Lili muligheten til å bli kjent med sitt eget barn. Men jeg måtte også finne ut hva Lili kunne tilføre Maria i filmen, noe som ikke var så enkelt. Jeg ville jo heller ikke at det skulle kjennes usant i forhold til Montessoris liv. Da kom jeg fram til at Lili skulle gi Maria en forståelse for hvordan verden fungerer i form av markedsføring. Hvordan man på et vis er nødt til å selge inn seg selv, som jo er hva Lili er god til. Hun forstår hvordan forholdet mellom menn og kvinner fungerer, og at man er nødt til å selge en framstilling av seg selv, ikke nødvendigvis sannheten, utdyper hun.

– Dette er noe jeg alltid har tenkt at Montessori selv gjorde. Når man leser biografier om henne, er det mye som er vanskelig å tro på – som at hun oppdaget hele metoden sin ved å se barn leke med smuler på et asyl. Hun reiste mye rundt på andre institusjoner i Europa, ideene hennes var ikke noe som liksom bare kom til henne fra Gud. Jeg har alltid ment at historien om henne var full av den slags «bullshit» – men det er også noe jeg beundrer, at hun kunne framstille det i fortellinger som imponerte folk. Maria Montessori var god til å markedsføre seg selv, og jeg synes ikke det er noe å skamme seg over. Det er sånn verden fungerer.

– Kvinner på denne tiden og tidligere forstod betydningen av hvordan man framstiller og posisjonerer seg i verden. Om karakteren Lili kan man si at hun bare er en prostituert, men etter hvert er hun en rik og beundret kvinne, nettopp fordi hun forstår disse mekanismene. Jeg synes det var kjempeinteressant å gå inn i hvordan kvinner i vanskelige situasjoner og med så få valgmuligheter, kunne spille en slags roller som muliggjorde et anstendig liv i et svært patriarkalsk samfunn.

De nye kvinnene

Selv om filmen i Norge og internasjonalt har tittelen Maria Montessori, er den franske originaltittelen La nouvelle femme – «den nye kvinnen».

– Tittelen henspiller på de nye kvinnene, bevegelsen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet da kvinner begynte å studere og få nye yrker og posisjoner. Maria Montessori var en av dem, sier Todorov.

– Til tross for metoo-bevegelsen og at vi snakker om morskap og foreldreansvar på en helt annen måte i dag, virker det for meg som vi aldri blir ferdige med å kjempe for at kvinner skal være likestilte. Mange av oss vil kanskje alltid streve med å kombinere jobb og karriere, å ha kjærlighetsforhold og samtidig være mor. Det var mer ekstremt for henne, men jeg tror det er mye ved Maria Montessori i filmen som kvinner kan identifisere seg med i dag.

– Hva vil du si er det viktigste å ta med seg fra Maria Montessori, enten fra hennes metode eller som person?

– At hun så på hvert barn som et individ. Metoden hennes handler om ulike stadier av læring, og da også at man må vente til at barnet i sin utvikling er mottakelig for det som skal læres. Men for meg er det aller viktigste budskapet hennes at man må elske barnet man skal utdanne. Mer enn noe annet i metoden hennes, vil jeg ta med meg det – både som mor og noe jeg vil formidle til lærere og andre. Det er veldig grunnleggende, men veldig sant.