Paola Cortellesis debutfilm er både en rørende periodefabel og et visuelt mesterverk. Gjennom svart-hvitt bilder, teatralsk stil og en historie som forener håp og smerte, gir hun stemme til de mange kvinnene som levde i skyggen av etterkrigstidens Italia.

PÅ KINO 25. DESEMBER: Vi har ennå i morgen (C’è ancora domani) ble en uventet kjempesuksess på kino i Italia. Her hjemme stakk den av med publikumsprisen på filmfestivalen i Haugesund i høst.

Med et vakkert monokrom uttrykk og en blanding av humor og alvor, skildrer filmen kvinneliv i etterkrigstidens Roma. Gjennom et delvis fabelaktig, delvis neorealistisk grep, skaper Cortellesi et verk som hyller både italiensk filmarv og kvinnelig motstandskraft.

Et tidsbilde fra et kvinnelig perspektiv

Filmen utspiller seg i Italia i 1946, en tid preget av overgang fra monarki til republikk og en viktig historisk milepæl: kvinnene fikk stemmerett. I sentrum av denne omveltningen møter vi Delia (spilt av Cortellesi selv), en arbeiderklassekvinne som balanserer husarbeid, syjobber og mishandling fra ektemannen Ivano (Valerio Mastandrea).

Delias liv er hardt og rutinepreget. Hver dag starter på samme måte: volden hun møter blir en del av morgenritualet, en brutal kontrast til det håpefulle budskapet i sangene som høres i bakgrunnen. Samtidig representerer Delia noe mer enn seg selv – hun er en arketypisk kvinne fra sin tid, med referanser til både italienske bestemødre og ikoniske filmdivaer som Sophia Loren i To kvinner (1960).

Neorealisme med et snev av magi

Cortellesis film låner elementer fra den italienske neorealismen, men gir den et fabelaktig preg som grenser til magisk realisme. Dette er ikke den råeste formen for sosialrealistisk drama, men snarere en fortelling hvor volden, til tross for sin brutalitet, fremstilles med en viss avstand. Den svart-hvite estetikken forsterker denne følelsen, og gir rom for et univers der musikk og stillhet kommuniserer like sterkt som ord.

I tråd med sine forbilder, som De Sica og Fellini, bruker Cortellesi visuelle og teatralske virkemidler for å uttrykke karakterenes indre liv. Mimikken i sangene fungerer nærmest som en indre monolog, og monokromfilmingen gir en tidløs kvalitet til Delias historie.

Kvinnens kamp for frihet

Mens tidligere italienske filmer som oftest har skildret etterkrigstiden fra menns perspektiv – løfter Cortellesi frem en stemme som lenge har vært fraværende: kvinnenes. I sentrum står Delias kamp for frigjøring. Mens mannen tyr til vold og naboene møter henne med tause blikk, er det datteren Marcella (Romana Maggiora Vergano) som skaper et ekstra lag av konflikt. Marcella drømmer om et lykkelig ekteskap som utvei fra fattigdommen, men hun er også et kritisk blikk på morens liv og beslutninger.

Denne mor-datter-relasjonen speiler generasjoners drømmer og fortvilelse. Mens Delia kjemper for å unnslippe sitt fangenskap, ønsker hun samtidig å bryte den onde sirkelen for datteren.

En balansegang mellom tragedie og komedie

Vi har ennå i morgen er ikke redd for å balansere eksplisitt komikk med dyp tragedie. Noen passasjer kan oppleves skurrende, der tonene av humor og alvor krasjer, men Cortellesis evne til å fortelle historien med både følsomhet gjør filmen særegen. Hun våger å risikere både stilbrudd og sentimentale grep for å skape et verk som berører publikum.

Paola Cortellesi har skapt en film som ikke bare er en hyllest til kvinnene som stemte for første gang i 1946, men også til alle de ventende, usagte historiene som har formet Italia. Med Vi har ennå i morgen demonstrerer hun at det fremdeles er nye perspektiver å hente fra gamle tider – og at historien kan være like aktuell i dag som den var for snart 80 år siden.