The Secret Life of Walter Mitty (en temmelig fri remake av innspillingen fra 1947, med Danny Kaye i hovedrollen) er atter en Ben Stiller-komedie som kommer til å gjøre det temmelig bra på kino. Ben Stiller vet å underholde, og her gir han jernet både som regissør og hovedrolleinnehaver, skjønt uten å ty til mange overraskelsesmomenter. 

Stiller spiller Walter Mitty, en grå fyr, som må erkjenne at livet har vært fullstendig begivenhetsløst. Hvordan skal en så tafatt fyr som han klare å oppnå gunsten til den sjarmerende og vakre kollegaen Cheryl (Kristen Wiig), som han pleier en avstandsforelskelse til?

Karakteristisk for Mitty er at han støtt og stadig flykter inn i heftige dagdrømmer. Men når hans bakstreverske stilling som fotoansvarlig i magasinet Life står overfor nedbemanningstrussel, må Walter legge ut i verden på jakt etter det forsvunne negativet(!) til fotografiet han har ansvar for å klargjøre til bladets aller siste coverstory.

Vips, så dukker det ene eventyret etter det andre opp, og Walter trenger ikke å dagdrømme mer. Og vil dette også få han til å se mindre nerdete ut? Får han nye venner? Føres han nærmere den store kjærligheten? Gjett.

Filmens tagline er
Stop Dreaming, Start Living. Men i filmen hviler denne filosofien litt for tungt på den populære misforståelsen at hvis man virkelig skal ha noen livserfaringer å snakke om, bør dette være av typen slåssing med hai, flukt fra vulkanutbrudd og tindebestigning i Himalaya.

Denslags tjener jo selvfølgelig filmen på visuelt og spenningsmessig, men samtidig mister filmen mye av sitt alvors troverdighet. Den blir ikke like viktig og relevant som det den utgir seg for å være. Den fungerer best som en pause fra hverdagen, hvor man kan drømme seg litt bort. En funksjon motsatt av sin hensikt, altså.