Paolo Sorrentino har laget et underverk av en film. Jeg fikk sterke
The Tree of Life-vibrasjoner mange ganger i
Den store skjønnheten, ikke minst i den eksepsjonelt virtuose åpningssekvensen. Det er definitivt noe Malick-aktig over hvordan kameraet presenterer landskapet i kjappe sveip, spesielt i dets konstante, uimotståelige bevegelse forover. I flere minutter bygges en mosaikk av bilder opp, mens kameraet penetrerer omgivelsene på kryss og tvers, oppover og nedover. En lang rekke personer, som uavhengig av hverandre befinner seg i og rundt et monument, griper til slutt inn i hverandre som tannhjul, alt til akkompagnement av himmelsk korsang.
Den store skjønnheten er en overskridende audiovisuell opplevelse som vi i sjelden grad tidligere har sett på kino. For umiddelbart styrtes vi inn i enda en virtuos sekvens, et fargesprakende fødselsdagsparty fylt av glade, men gyselige mennesker i beste Fellini-stil. Bursdagsbarnet er den 65-årige Jep Gambardella (Toni Servillo), som skrev en kritikerrost roman for førti år siden, men for lengst har sagt fra seg alle ambisjoner. Rundt seg har han et rollegalleri av i det ytre livsnytende, men i det indre fortvilede mennesker. Kunsten er dekadent og utført av sjarlataner, illustrert ved en rekke tilstelninger av performance-kunst, foran et alltid fjetret publikum. Filmen har en tankevekkende tematikk rundt dekadanse, lykkens forgjengelighet og tapte illusjoner, med hele Roma som kulisse. Dialogen synes intelligent og poengtert – i en scene får vi høre Jep i en monolog utføre et ekstremt sviende karakterdrap på en av gjestene i hans mange sosiale sammenkomster.
Det er likevel, i første omgang, på det rent visuelle og i iscenesettelsen
Den store skjønnheten tar pusten fra oss. Fotoet er glatt, nesten reklamefilmaktig, men eksepsjonelt stilfullt og funklende i sin kontrastrikdom. De enormt suggestive kamerabevegelsene, rytmisk klippet sammen, bygger opp en særegen intensitet, og filmen har en lang rekke fantastiske montasjesekvenser. Det klippes gjerne brått fra en scene til en annen, i overganger som føles pirrende og til tider geniale. Selv en dialogscene inne i en leilighet blir til en kinesisk eske av skiftende kameraplasseringer. Likevel føles nesten aldri filmens form utstudert, bare fantasifull og eggende.
Den store skjønnheten er imidlertid også en kontemplativ film. Noen av de flotteste øyeblikkene kommer når Jep under sine mange byvandringer fester seg ved diverse forbipasserende: en kvinne i fargerik kjole som leter etter et bortkommet barn; en enslig mann på en turistbåt i en kanal; en mystisk, lidende kvinne inne i en limousin.
Filmen blir kanskje litt mattere etter ca 90 minutter, men tar seg avslutningsvis sterkt opp igjen, i en lengre sekvens om en 104-årig kvinnelig helgen, en slags Moder Teresa med sløvt blikk og pergamentaktig hud, på besøk i Roma. Er hun en sjarlatan, som så mange andre i filmen, eller besitter hun en dyp visdom?