«Frost» - kald og forglemmelig
3Total vurdering

Animasjonsfilm er, i likhet med andre sjangere, i overkant maskulint sentrert der det for hver Rapunzel eller Merida går minst femten mannlige helter. Derfor er det gledelig å se at man i Frost ikke bare har én, men to, kvinnelige hovedkarakterer.

Hovedfokus ligger ikke på å finne kjærligheten med en mann, som gir nok en pluss i boka. Samtidig har den en dypt tragisk side som man ikke finner liknende til i rekken av Disneys animerte eventyr.

Løst basert på H.C. Andersens eventyr Snødronningen, er Frost historien om prinsesse-søstrene Anna og Elsa som elsker hverandre. Magiske krefter skiller de fra hverandre, og når kongedømmet blir forhekset, må Anna legge ut på reise for å redde riket fra evig vinter.

Frost er, som forventet, gnistrende vakkert animert. Det skandinavisk-liknende landskapet er gjengitt på eventyrlig vis, og man kan nærmest kjenne kulde, is og snøfnugg mot huden. Men den glitrende overflaten klarer ikke skjule sprekkene som gjør Frost til en av de dårligste Disney-filmene på flere år. Handlingen er pinlig opplagt og dypt uengasjerende, karakterdybden lik null og humoren sterkt varierende. Filmen føles mest som en resirkulert utgave av mesterstykket To på rømmen, samtidig som den ikke klarer å fostre minneverdige øyeblikk.

Kald og kalkulert

Disney har gjennom tidene gjort det til en tradisjon å servere eviggrønne sanger som lever videre der andre sanger faller fra. Denne tradisjonen har levd i beste velgående fra siste halvdel av 2000-tallet, med blant annet To på rømmen og Prinsessen og frosken. Men i Frost blir man sittende og ønske at figurene holdt kjeft og lar handlingen gå sin gang uten å føle behovet for å synge hvert femte minutt. Duoen/ekteparet Robert Lopez/Kristen Anderson-Lopez har dessuten skrevet et av de døveste soundtracks i Disney-historien med sanger som stinker billig TV-produksjon fremfor utsøkt Broadway. Og til tross for hele ti sanger, fester ikke én eneste av dem seg til hjernebarken og får en til å nynne på bussen hjem etter kinoturen.

Det finnes heldigvis lyspunkter underveis i form av reinsdyret Sven og snømannen Olaf, som bringer etterlengtet varme og befriende humor til et ellers kaldt og kalkulert produkt.

PS: Forfilmen Get a Horse! er et postmoderne mesterstykke på seks minutter som forener primitiv, svart/hvit Mikke Mus-tegnefilm fra 30-tallet med moderne 3D-teknologi på uforglemmelig vis. Resultatet står til seks stjerner, og er sterk kandidat til Oscar for beste animerte kortfilm. Regissør Lauren MacMullen er forresten den første kvinnen som har solo-regi på en Disney-film (på tide!), og det er bare å krysse fingre for at hun snart blir aktuell i spillefilmlengde.

Delta i diskusjonen