Opprinnelig føler vi med den sønderknuste faren til det bortkomne barnet, men da han blir stadig mer brutal i jakten på sin datter, beveger han seg også stadig lenger vekk fra helterollen. Dette er utgangspunktet for årets mest spennende thriller, der spørsmålet ikke er hvem som er skyldig, men heller hvem som er offer. Mens filmen leker med publikums empati, blir det også uklart hvem fangene i tittelen er ment å betegne.

Om Hugh Jackman gjør en solid jobb som en den fortvilede faren, er filmens store stjerne derimot Jake Gyllenhall. Han glitrer i rollen som den overengasjerte politimannen som forsøker nøste opp i trådene, og har ilagt karakteren så troverdige fakter at jeg måtte google i ettertid for å få bekreftet at det var skuespill og ikke personlige skavanker.

Selv om filmen er godt over to og en halv time lang, er spenningen konstant og intens fra begynnelse til slutt, og samtidig som puslespillet er komplisert nok til å strekke seg utover filmens spilletid, vil nok våkne seere ikke blir overrasket av løsningen på gåten. Likevel er filmens styrke at den ikke balanserer hele konseptet på en klimaktisk avsløring, men heller problematiserer de involvertes rolle.