«Let the Sunshine In» - springende og fragmentert om kjærlighet
3Total vurdering

Bli forført av Juliette Binoche lover forhåndsreklamen og visst er hun fascinerende, denne franske superstjernen som akkurat nå feires i Gøteborg og mottar festivalens hederspris.

Vi kjenner henne jo fra Chocolat, Den engelske pasienten, Blå, De elskende på Pont Neuf og Erik Poppes Ett tusen ganger god natt bl.a. Hun er vel det nærmeste man kan komme en europeisk filmstjerne i dag, på linje med de virkelig store fra ’50, 60’ og ‘70 tallet.

Let the Sunshine In var åpningsfilmen til Quenzaine des Realisateurs under Cannes-festivalen i fjor, en springende og kanskje først og fremst feministisk preget film, basert på «Fragmenter av kjærlighetens språk» av den store forfatteren og sosiologen Roland Barthes. Handlingen dreier seg om den skilte billedkunstneren Isabelle som desperat leter etter kjærligheten. Hun prøver seg på en flere dater, med en rekke menn, men hun lykkes aldri – dog som regel på et slags humoristisk vis. Noen er forførende vakre, andre ganske uspiselige, noen innbilske og andre selvopptatte. Ingen passer egentlig til Isabelle og det er vel også en svakhet ved filmen, at vi ikke helt tror på rollegalleriet.

Claire Denis’ regi er etter min mening altfor springende og fragmentarisk og lar oss ikke trenge inn verken i Isabelles eller hennes elskeres verden og psyke. Det er synd, fordi dette kunne blitt en stykke moralsk fabel á la Eric Rohmers verker, som
Min natt hos Maud, Kjærlighet på ettermiddagen, Den grønne solstrålen osv. Der mesteren lar fortellingene kretse rundt interessante og eksistensialistiske problemstillinger rammer Denis inn filmen i tilforlatelige, hverdagslige og banale klisjeer som ikke yter Binoches’ skuespillerevner full status. Da blir filmen en bagatell, fort glemt og det var vel ikke meningen?

Delta i diskusjonen