Daværende kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen nektet å vise filmen på Oslos kinoer med begrunnelsen «Crash er så provoserende, vond og pervers at jeg ikke vet om noen i hele verden jeg ville invitere til å se den». Nå kan du se den hjemme.

David Cronenberg er utvilsomt en av sjangerfilmens mest innovative og mest betydningsfulle regissører og har i flere tiår flyttet grensene innenfor skrekkfilmgenren. Hans debutfilm Shivers (1975) med sitt smittsomme virustema har blant annet aldri vært mer aktuell enn med dagens pandemi. På 1980-tallet gjorde han seg bemerket med Scanners (1981), Videodrome (1983), Stephen King-adapsjonen The Dead Zone (1983) og Fluen (1986).

Gjennom disse filmene etablerte han sin egen sjanger kalt body horror med fokus på en kombinasjon av spesialeffekter, ekstreme og eksplisitte virkemidler samt kroppens nedbrytelse. Med History of Violence (2005), basert på den kritikerroste tegneserieromanen av John Wagner, kom et slags brudd med body horror. Han hadde laget en illsint og voldelig thriller og en sjelden god perle. Dette ble også hans største kommersielle suksess og siden har han gått i en ny retning.

Fra Spielberg til Cronenberg

Forfatteren J.G. Ballard opplevde andre verdenskrig i Shanghai og skrev en slags selvopplevd biografisk historie som Steven Spielberg filmatiserte med Solens rike (1987). Også den stilistiske og dystopiske sci-fi filmen High Rise (2015) baserer seg på en av hans romaner. Men det er Ballards roman «Crash» fra 1973 hvor han kobler erotiske følelser til bil, ulykker og kjendis som skulle bli kjent som hans mest provoserende og kontroversielle verk.

David Cronenbergs tolvte film Crash (1996) er en av filmhistoriens mest kontroversielle filmer og for et år siden ble en nyrestaurert versjon vist i et sideprogram på filmfestivalen i Venezia. Nå har denne oppussede versjonen blitt en del av nyutgitte David Cronenberg Collection på DVD og Blu-ray og på uvanlig vis har den blitt sluppet lenge før anerkjente Criterion Collection og Arrow slipper filmen i desember. Crash hadde vunnet juryens spesialpris i Cannes og filmen ble kjøpt inn med norsk kinodistribusjon. Men så startet en maktkamp som skulle versere frem og tilbake i norske medier i en lang periode.

Oslo-boikott

Daværende kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen nektet å vise filmen på Oslos kinoer med begrunnelsen «Crash er så provoserende, vond og pervers at jeg ikke vet om noen i hele verden jeg ville invitere til å se den. Jeg opplever kun filmen som interessant for et publikum med hang til seksuelle perversiteter.». I tillegg til utsagnet til Aftenposten kommenterte hun ytterligere i debatten at filmen hadde et «uhyre smalt publikumspotensiale» og at hun «fant filmen så vemmelig at det var vanskelig fullt ut å gå inn for den.»

Filmen ble aldri forbudt i Norge, det var kun på de kommunale kinoene i Oslo hvor den ble nektet vist. Filmklubber i Oslo og andre storbyer i Norge som Bergen og Trondheim viste filmen. Også David Cronenberg involverte seg i debatten og uttalte at «Det er bare i Oslo og diktaturstater man har nektet å vise den til folk.» Cronenberg mente videre at «Dere må få endret det norske kinosystemet. At ett enkelt menneske kan hindre en tredjedel av alle nordmenn i få sett en film, er sensur og minner mer om diktatur. Jeg ringte til og med den gale damen».

Paradokset

Paradokset med Hanssens boikott av Cronenberg var at filmen fikk enda mer oppmerksomhet og at flere fikk lyst til å se den. Hennes forbud virket mot sin hensikt. Crash var ikke den eneste filmen hun boikottet på denne tiden. Hun nektet også å sette opp Gaspar Noés Alene mot alt (1998) og denne filmen ønsket hun ikke en gang å se. Medietilsynet ga for øvrig Crash høyeste aldersgrense med begrunnelsen «Summen av direkte sexskildringer, sadomasochisme, og at filmens hovedkarakterer er et par hvis seksuelle aktiviteter på en sykelig måte er relatert til bilulykker, gjorde at filmen fikk 18-årsgrense».

James Ballard (James Spader) kjører på vei hjem fra jobb, havner i en alvorlig bilulykke og blir hardt kvestet. På sykehuset møter han Helen (Holly Hunter) som overlevde krasjet i den møtende bilen. De innleder et forhold med utgangspunkt i bilulykken og under en rekonstruksjon av et celebert dødskrasj blir de kjent med Vaughan og hans omgangskrets med fetisj for bilulykker.

Seksuelt ubehag

Allerede fra første stund får vi en kropp som kvestes i en bilulykke og kroppens forfall kommer til syne gjennom åpne sår og ødelagte bein. Filmen hyller og viser stor fascinasjon for, og tiltrekkes seksuelt til, skader, glasskår og kroppsvæske på bilinteriør. På likedan vis skaper den opphisselse i biler i full fart mot hverandre og sammenstøtet mellom biler med påfølgende forvridd metal. Som en forsmak på A History of Violence er det koblingen mellom det seksuelle og det ubehagelige.

Fortellermessig er det den klassiske historien om en person som blir del av en uvanlig subkultur, her en gruppe mennesker med høy fascinasjon for bilulykker og som lar sine kropper bli forvandlet av bilkrasj. De ser forskningsfilmer om kollisjon og testkrasj som en substitutt for pornografi. James og kjæresten Cathrine tar hele sitt særegne forhold et steg videre med sin nyervervede fetisj. Alle sexscenene i filmen blir presentert på en bisarr og noe kunstig måte for å vise at karakterene tennes på et annerledes vis.

Car body horror

Crash tar den Cronenbergske body horror til et nytt nivå som nå inkluderer biler som skjæres opp og dermed en slags car body horror. Er dette en provoserende, pervers og spekulativ film som bare ønsker å sjokkere med sex og kroppsfetisj? Mye har skjedd de siste 24 årene og jeg føler ikke filmen er like provoserende i dag som da den var ny. Allikevel er den fortsatt dristig og byr på en vågal tematikk som ikke har blitt kopiert siden. Filmen får dessuten tankene på gli og man føler seg skyldig med den iboende fascinasjon i å sakke farten og bli nysgjerrige tilskuere når vi passerer en bilulykke.

Martin Scorsese inkluderte Crash blant sine 8 beste filmer fra 1990-tallet med begrunnelsen «Genuint erotisk, men også dypt forstyrrende, vakkert kontrollert og totalt ukonvensjonell». Gjennombruddsfilmen Videodrome og den nyere Cosmopolis har vært lett tilgjengelig både på DVD og Blu-ray i Norge, men denne samlingens andre godbit er en nyoppusset versjon av Naken lunsj (1991). Cronenbergs tiende film er ikke for alle og er kanskje den det er vanskeligst å komme inn i.

Naken lunsj

New York 1953, narkomane Bill jobber som skadedyr bekjemper og mister jobben da hans kone stjeler hans kakkerlakkpulver og doper seg med det. Han reiser inn og ut av det skremmende intersonen med sine gigantiske snakkende insekter hvor han får beskjed om at hans kone er en agent og at han må drepe henne. Bill lider av sporadiske hallusinasjoner samtidig som han prøver å skrive ferdig romanen Naken lunsj.

Naken lunsj følger ingen klassisk narrativ struktur, det er en surrealistisk reise frem og tilbake mellom virkelighet og hallusinasjon. Filmen er krydret med mange gode gammeldagse spesialeffekter som en et gigantisk insekt med et anus som snakker og hengslete såkalte Mugwumps i menneskestørrelse som fungerer som Bills fortrengte homoseksualitet. Skrivemaskiner blir levende og er hybrider mellom maskin og insekter. Scenografien og dekor kommer i særegne farger som minner om østblokkland for mange tiår siden. I tillegg kommer utstrakt bruk av dop, sammensvergelser og en kommunistisk undertone.

Sær og uforståelig

Det sies at man må forstå romanen til William S. Boroghs som Naken lunsj bygger på for å forstå filmen, den bygger like mye på Burroughs eget liv som romanen. Er Naken lunsj for sær og uforståelig? Jeg har aldri lest romanen, men jeg har sett filmen flere ganger og jeg har fortsatt store utfordringer med å bli fortrolig med og forstå det som ligger under overflaten. Det er utvilsomt en svært merkelig film og kanskje hans mest utilgjengelige.

Om forfatter

Kristian Krogstad har Mastergrad i Filmvitenskap fra NTNU og jobber som frilansjournalist. Han er prosjektleder for dubbing på SDI Media og har tidligere blant annet jobbet med filmdistribusjon hos Scanbox Entertainment og vært markedssjef hos Egmont. Han har vært redaktør for det danske filmmagasinet Filmwise og skrevet for blant annet Cinema, danske Ekko og DVD&Hjemmekino.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen