«Waves» -mesterlig drama med sterke etterdønninger
6Total vurdering

Det suggererende og bevegende skjebnedramaet Waves er en mesterlig åpenbaring, som ble sørgelig forbigått under årets Oscar-nominasjoner.

 Jeg skal medgi at jeg ikke har sett de to tidligere spillefilmene til den amerikanske regissøren og manusforfatteren Trey Edward Shults, men jeg skal sørge for å få sett både Trisha og It Comes at Night etter denne mesterlige åpenbaringen av en tredjefilm.

Allerede fra Waves’ nærmere ti minutter lange anslag, hvor et konstant bevegende kamera på originalt og medrivende vis introduserer oss for attenårige Tyler Williams (Kelvin Harrison Jr.), vet vi at vi er i usedvanlig kyndige filmskaperhender.

Tyler går siste år på high school og prøver å leve opp til strenge krav fra sin far (Sterling K. Brown) om å lykkes innen bryting, som vil gi videre stipendmuligheter. Men så begynner Tylers tilværelse gradvis å rakne, fra han får beskjed om at han har en alvorlig skulderskade, etterfulgt av at kjæresten Alexis (Alexa Demie) mistenker at hun er gravid.

Formsikkert skjebnedrama

Waves er ikke et klassisk sportsdrama, som man innledningsvis kan få inntrykk av. Isteden er det noe forslitte begrepet «skjebnedrama» trolig mer passende, der filmen skildrer en kjede av uheldige omstendigheter og gale valg som kulminerer i et svært dramatisk vendepunkt, både for de sentrale karakterene og for filmens fortellerperspektiv. Samtidig er den mer av et familiedrama enn en typisk flettverksfilm á la Magnolia, Crash eller Short Cuts.

Waves (2019) 2h 15min | Drama, Romance, Sport | 7 February 2020 (Norway) Summary: Traces the journey of a suburban family - led by a well-intentioned but domineering father - as they navigate love, forgiveness, and coming together in the aftermath of a loss.
Countries: Canada, USALanguages: English

Med sin fargesterke estetikk og sine skifter av bildeformater kan Waves gi assosiasjoner til henholdsvis Nicolas Winding Refn og Xavier Dolan, men den fortsatt unge (31 år gammel, for å være nøyaktig) Shults utviser et særegent og sikkert grep om både form og fortelling. I tillegg evner han å få imponerende sterke prestasjoner ut av unge skuespillere med mye å bære på skuldrene sine.

Bevegende og suggererende

Filmen er heller ikke redd for å mane fram de store følelsene, og i så måte er det mer enn den ekspressive fargebruken som gjør det vel så naturlig å trekke paralleller til Douglas Sirks klassiske melodramaer, om enn i forfriskende oppdatert tapning. Med en spilletid på 135 minutter tar Waves seg tiden den trenger til å tegne nyanserte karakterer som vi både tror på og bryr oss om – uten at filmen egentlig føles spesielt lang.

Blant de mange solide bidragene skal også den suggererende lyddesignen berømmes, inkludert et mangfoldig utvalg av popmusikk. Og ikke minst den elektroniske filmmusikken signert Nine Inch Nails-kollegene Atticus Ross og Trent Reznor, som har befestet seg som noen av de siste årenes mest interessante film- og tv-seriekomponister.

Forbigått til Oscar-utdelingen

Fortellingen gjør ikke nødvendigvis noe større poeng ut av at de sentrale rollefigurene er svarte, selv om det heller ikke er irrelevant. Mesteparten av tematikken er dog mer allmenngyldig, med en dypt humanistisk og bevegende tilnærming til forbrytelse og straff, forsoning og hva man på sviktende norsk kaller «coming of age».

Det har muligens gått litt inflasjon i toppkarakterer fra oss i kritikerstanden i det siste, med flere sterke kinopremierer på nyåret – ikke uavhengig av at det snart skal deles ut Oscar-statuetter. Waves ble imidlertid sørgelig forbigått til disse nominasjonene, men er like fullt en meget bemerkelses- og beundringsverdig bragd, med etterdønninger som fortsetter å slå inn lenge etter at du forlater salen.

Delta i diskusjonen