Selv om det har vært et annerledes filmår med færre kinopremierer enn vanlig, er det ikke så lett å begrense seg til kun ti favoritter. Men her er i hvert fall et høyst subjektivt forsøk på en topp ti-liste for 2020.

Jeg har ikke inkludert tv-serier, som betyr at for eksempel Alex Garlands mesterlige Devs ikke kommer med (men nå fikk jeg nevnt den likevel!). I tillegg har jeg avgrenset utvalget til filmer som er lansert i Norge i år, om enn ikke nødvendigvis på kino – strømmetjenestene har jo blitt en viktig leverandør av film, også forut for koronaen. Det betyr imidlertid at jeg har utelatt noen åpenbare kandidater som har blitt vist på norske og internasjonale festivaler i år, men som etter planen får ordinær norsk kinopremiere neste år – og dermed får vente til lista for 2021.

10. Mank

Regi: David Fincher

Det er kanskje en smule ironisk at David Finchers spillefilm om tilblivelsen av en av Hollywoods største klassikere er laget for strømmetjenesten Netflix, men Mank er da også mye mer enn en hyllest til en svunnen tid og en underkjent manusforfatter. Dette lukter så avgjort av Oscar – både for hovedrolleinnehaver Gary Oldman, som virkelig minner oss om hvilken formidabel skuespiller han er, og flere andre involverte.

9. Welcome to Chechnya

Regi: David France

Welcome to Chechnya er en usedvanlig sterk dokumentarfilm om drap og forfølgelse av LGBT-personer i Tsjetsjenia. Den amerikanske filmskaperen David France har kommet svært tett på både dramatiske situasjoner og hovedkarakterene som lever i skjul, muliggjort av filmens bruk av digital «deep fake»-anonymisering. En opprørende, vellaget og viktig film.

8. Waves

Regi: Trey Edward Shults

Den amerikanske regissøren og manusforfatteren Trey Edward Shults var en åpenbaring for meg med sin tredje spillefilm Waves. Et gripende, formsikkert og kløktig fortalt skjebnedrama med sterke etterdønninger, som føles som en forfriskende og samfunnsaktuell oppdatering av Hollywoods klassiske melodramaer. 

7. Palm Springs

Regi: Max Barbakow

Denne romantiske komedien baserer seg på samme tidsloop-konsept som klassikeren Groundhog Day (eller En ny dag truer på norsk), men med noen fiffige vrier som gjør at den føles som alt annet enn en dvask gjentakelse. Palm Springs er en oppvisning i smarte fortellergrep, treffsikker komisk timing og glitrende kjemi mellom hovedrolleinnehaverne Andy Samberg og Cristin Milioti.

6. Saint Maud

Regi: Rose Glass

De siste årene har vi sett flere sterke skrekkfilmer som har hentet inspirasjon fra 60- og 70-tallets psykologisk funderte grøsserklassikere framfor å ty til billige gimmicker og sjangertricks. Britiske Rose Glass’ spillefilmdebut Saint Maud føyer seg skrekkelig pent inn i denne rekken, med sin originale og djevelsk troverdige variant av besettelses-subsjangeren.

5. Tenet

Regi: Christopher Nolan

I år var det ekstra gledelig at det kom en storfilm av denne typen på kino, som dessuten var signert Christopher Nolan, vår tids dyktigste og mest spennende filmforteller innen kioskvelterformatet. En imponerende kompleks konseptfilm, sydd sammen på et vis som aldri opplevdes overdrevent forvirrende – samtidig som det sikkert er nok å oppdage ved fremtidige gjensyn.

4. I’m Thinking of Ending Things

Regi: Charlie Kaufman

Fem år etter mesterlige Anomalisa var Charlie Kaufman endelig tilbake, med en i overkant gåtefull, men svært besnærende Netflix-film – som like fullt føltes utpreget «kaufmansk». Joda, jeg måtte google litt for å lindre undringen etter å ha sett filmen, men til slutt kom jeg til at den gir en slags mening, på sitt kompromissløse, drømmeaktige og fascinerende vis.

3. Den gylne hanske

Regi: Fatih Akin

Fatih Akin har etter hvert blitt en eklektisk filmskaper, som man like fullt alltid forventer gode filmer fra. Den gylne hanske så jeg likevel ikke komme – verken fra ham eller noen andre, i grunn. Denne burleske, lekne og tidvis motbydelige spillefilmen forteller om en virkelig massemorder i Hamburg på 70-tallet, hvor det er mer enn bare interiøret og klientellet på kneipa med samme navn som filmen som fører tankene til gamle Rainer Werner Fassbinder.

2. The Painted Bird

Regi: Václav Marhoul

Et mektig og annerledes beist, skrev jeg om The Painted Bird i anmeldelsen min for Ny Tid. Denne nærmere tre timer lange dystre og brutale filmen i svart/hvitt om en jødisk gutts flukt gjennom et uspesifisert Øst-Europa under Holocaust er slettes ikke for alle, men er en monumental og styggvakker filmopplevelse som sitter igjen lenge for de som har mage til den.

1. The Souvenir

Regi: Joanna Hogg

Britiske Joanna Hogg er en av de aller mest særegne og interessante filmskaperne i Europa, for ikke å si verden. Hennes fjerde spillefilm er mer direkte selvbiografisk enn de tidligere, og handler om en ung filmstudent på åttitallet som blir kjæreste med en «skapnarkoman» mann fra samme bemidlede samfunnsklasse som henne selv. I likhet med alle Hoggs filmer er The Souvenir elegant, morsom og så tett på det autentiske livet at den er vanskelig å oppsummere i korte innsalg, noe denne omtalen nok også vitner om. En andre del er på vei, så her kan det fort bli snakk om en plassering på årsbeste-lista for 2021 også.

 

Delta i diskusjonen