Eirik Svensson har laget film om en skamplett i norske historie. 26. november 1942 ble det igangsatt en storstilt politiaksjon over hele landet for å arrestere landets jøder.

I Oslo ble over 300 politifolk, hirden og NS-medlemmer kalt inn for å bistå. Over 100 drosjer er rekvirert til oppdraget. Jødiske kvinner, menn, barn og eldre skal arresteres og deporteres samme dag med frakte skipet Donau. En måned tidligere hadde politiet i Oslo arrestert nesten alle jødiske menn over 15 år og samlet dem på Berg interneringsleir utenfor Tønsberg.

773 jøder ble deportert fra Norge under andre verdenskrig. Endestasjonen var utryddelsesleiren Auschwitz i det tysk-okkuperte Polen. Kun 35 kom tilbake.

Norske politifolk og drosjesjåfører tok jobben med å hente de norske jøden natt til 26. november 1941.

Viktig historie å fortelle

– Hva slags ansvar føler du som regissør når du lager en film om det norske Holocaust?

– Dette handler om virkelige historier til mennesker som har levd og de medfører et stort ansvar. Ikke bare jeg, men alle vi som har vært involvert i filmen har følt på ansvaret med å fortelle dette å film. Det er et viktig og alvorlig kapittel i norsk historie.

– Her jobber du med helt andre budsjetter enn du har gjort på dine tidligere filmer, hvilke utfordringer gir det?

– Jeg jobbet med tv-serier tidligere som har hatt ganske store budsjetter som for eks Heimebane, men jeg tror den største forskjellen er at her har jeg jobbet med et periodedrama, noe som betyr at alt må planlegges nøye ned til minste detalj som hårsveis og sko hos statistene. I tillegg har vi hatt veldig store sett som trenger mye detaljert planlegging hvor ansvarsoppgavene må fordeles på mange mennesker. I dialogen med fotografen, skuespillerne og klipperne så er det ikke en veldig stor forskjell. For meg handler det om å la filmen leve på en slik måte som jeg har lett etter også i mindre prosjekter.

Familien Braude

Filmen er dramatisk film basert på virkelige hendelser som strekker seg fra 30-tallet til fredsdagene i 1945. Fortellingen om familien Braude står i sentrum for handlingen. En vanlig norsk arbeiderfamilie som opprinnelig emigrerte fra Litauen til Norge som inntil disse skjebnesvangre dagene hadde levd sine liv i trygghet på Grünerløkka.

Jakob Oftebro har rollen som Charles Braude som var en solif idrettsutøver og på bokselandslaget.

– Hvordan tenkte du når du skulle finne skuespillerne som utgjøre familien Braude?

– Sara- og Charles-rollen er bærerne av to av linjene i filmen. Det var viktig å finne skuespillere som kunne bære den kompleksiteten og ta mye ansvar for scenene. Så var det å sette sammen en familie som føltes varm, leken, organisk og levende. Det var det viktigste. Jeg har forsøkt å få til et slags familieliv hvor det ligger i bunnen at de fantastisk glade i hverandre, men at man likevel er bekymret, irettesettende og også er småkranglete – og kan erte hverandre litt. Det handler om å skape en mangfoldig opplevelse av familieliv. Det var viktig at vi kjenner på at det var levende virkelige mennesker som ble utsatt for deportasjonen.

– Har du vært i kontakt med etterkommerne til Charles Braude?

– Produksjonen hadde det allerede før jeg kom med. Nå som filmen var ferdig inviterte vi også utvidet familie til å se filmen. Det har vært et utgangspunkt som har vært helt selvfølgelig for oss.

– Det må jo ha vært en sterke opplevelse for dem?

– Det har det vært. Jeg kvier meg litt for å snakke på vegne av andre, men det har vært veldig sterke tilbakemeldinger. Så tror jeg nok at ulike generasjoner og familiemedlemmer har forholdt seg ulikt til historien, tematikken og disse hendelsene og vil oppleve filmen forskjellig. Det har selvfølgelig vært veldig viktig for oss hvordan de ville ta mot filmen.

Sparring

– Hvordan har du samarbeidet med Marte Michelet med filmen?

– Samarbeidet med Marte Michelet har vært bra. Filmen er basert på hennes bok med samme tittel. Hun var med i samtaler når produsentene, manusforfatterne og jeg staket ut kursen på hvordan vi ville fortelle denne historien som film. Vi har også sparret med henne underveis om hva som kunne ha vært tydeligere eller om noe kunne misforstås. Men vi har også søkt ut mot andre for å få tilbakemeldinger og eventuelle innvendinger allerede på manusstadiet for å ligge litt i forkant.

Store deler av Den største forbrytelsen er skutt i Litauen og i Göteborg, men filmskaperne har digitalt gjenskapt 194-tallets Grünerløkka.

– Det har vært et mål for oss å forsøke å lage virkelighetsnært Oslo på 1940-tallet, å la publikum oppleve Grünerløkka og være med ned på kaia for å gjøre det levende og realtistisk selv om det er en fiksjonsfortelling. Vi har jobbet med å skape et nærvær hele veien fra manuset til scenografien og kamerarbeidet. Jeg har forsøkt å lage en presensfortelling, at vi får lov å være skikkelig tilstede hele tiden, komme under huden og være nedi grøfta med Charles og brødrene.

– Det er lagt inn noen tekstplakater med datoer, hvor viktig har det vært med den historiske korrektheten?

– Vi har lagt inn det som har vært avgjørende tidspunkter når det gjelder deportasjonen av de norske jødene som en påminnelse at dette faktisk skjedde. I noen av scenene har vi dramatisert, fortettet eller utvidet hendelser for å skape en bedre forståelse, men som helhet har det vært viktig for oss å være redelige.

– Vi lever jo i en tid hvor nynazistiske grupperinger er på frammarsj i store deler av Europa, ikke minst i øst. Hvor viktig er det å fortelle historier som Den største forbrytelsen?

– Jeg tror det er viktig at historien om Holocaust fortelles i mange forskjellig formater og at den fortelles om igjen, og av nye generasjoner. Vi har tenkt at det skal være mange som skal ha en sterk opplevelse når de ser den filmen og t man skal kunne forstå filmen selv om man kan lite om krigen.

Brutalt

– Har du latt deg inspirere av andre filmer på temaet?

– Det er ingen filmer som har vært en mal om hvordan den skulle bli eller har vært enkeltstående referanser. Vi har selvfølgelig sett en rekke filmer med samme tematikk, inkludert de mest kjente som Pianisten og Schindlers liste som eksempler på hvordan man kan bygge opp en slik historie. Vi har bevisst unngått å gå like brutalt til verks som en film som Sauls sønn.

Anders Danielsen Lie har rollen som Knut Rød, politijuristen i Statspolitiet som organiserte arresteringen av jødene på vegne av den tyske okkupasjonsmakten.

– Det er mange vonde scener her som scenen i Auschwitz hvor de går avkledde. Hvordan jobber du med statistene før en slik vond scene?

– Det er noen scener som selvfølgelig har vært vonde å lage. Det gjelder både Auschwitz og en del av scenene med Jakob Oftebro hvor vi lagde klar avtaler på forhånd om hvordan vi skulle løse de scenene. Det har vært viktig at folk føler seg både involvert og inkludert i hvordan vanskelige scener skal gjøres. Det er en selvfølge at folk vet hva om skal skje og at de er med helt frivillig – at vi er et fellesskap som lager disse scenene. Når man sitter der bak monitorene så er det selvfølgelig vanskelig å unngå å tenke på at dette skjedde i virkeligheten, man blir jo til tider rystet selv om det bare er en iscenesettelse.

– Nå er du jo litt uheldig med premieren med nedstengte kinoer i Oslo?

– Den kommer ikke opp i Oslo første juledag, men kinoene er heldigvis åpne mange andre steder i landet og så kommer det opp i Oslo når kinoene åpner igjen. Det er selvsagt en veldig spesiell situasjon å sette opp film nå. Jeg er forsiktig optimist. Etter hvert vil de andre kinoene åpne også. Jeg tror dette er en film som folk vil ha en veldig sterk opplevelse av å se på det store lerret sammen med andre mennesker som en felles opplevelse. Det er dramatisk del av norsk krigshistorie som har vært underfortalt.

Delta i diskusjonen