«Moonrise Kingdom» - hullabaloo i speiderleiren
5Total vurdering

Moonrise Kingdom er Wes Anderson på sitt mest varmhjertede og mest merkelige.

Kanskje med unntak av kortfilmen Hotel Chevalier (2007) er kjærlighetsforholdet mellom de to 12-årige barna i hovedrollene det mest finstemte og «alvorlige» han har skrevet. Sammen rømmer disse problembarna fra en autoritær voksenverden og begir seg naturen i vold. Gutten er speider og denne gang er det speiderbevegelsen som danner råmaterialet for Andersons rekordartet detaljerte parallelle virkelighet, og bare alle insignia, ferdighetsmerker og gradsbetegnelser som er i omløp vil kreve en hel avhandling for å yte rettferdighet.

Moonrise Kingdom (2012) 1h 34min | Comedy, Drama, Romance | 8 June 2012 (Norway) Summary: A pair of young lovers flee their New England town, which causes a local search party to fan out to find them.
Countries: USALanguages: English

Moonrise Kingdom starter med en uhørt komplisert og svimlende informasjontung åpningssekvens. Anderson overgår her seg selv med majestetiske, geometriske kamerabevegelser, mens minst seks-syv lag med informasjon presenteres samtidig. Gjennom filmens usedvanlig kompakte 94 minutter arbeider Anderson seg så sirlig gjennom en flod av temaer og motiver – som omfatter alt fra Benjamin Britten og Hank Williams via dyr (spesielt fugler), lynnedslag og tyggegummi til depresjon, uniformering og ubehjelpelig kommunikasjonssvikt.

Emosjonelt

Til slutt ender vi opp i den grunnleggende samme situasjonen som i starten. Det kontrollerte kaoset er imidlertid nå erstattet av en avklaret ro, en renhet i tanke og følelse. Anderson gir oss her kanskje de skjønneste og mest emosjonelt dyptpløyende øyeblikk i hele sin produksjon, der bilder, rollefigurer og filmmusikk smelter sammen til noe som kun kan kalles sublimt.

Tonen i filmen varierer mellom avslappet lakoniske scener og frenetisk aktivitet i ekstremt høystemt melodrama, en strategi ikke ulik Andersons forrige verk, animasjonsfilmen
Den fantastiske Mikkel Rev (2009). Noe av stiliseringen fra denne ser ut til å ha smittet over på Moonrise Kingdom, og flere av scenene fra huset i starten og slutten har noe dukkehus-aktig over seg. Videre har hele filmen et gyllent, smått uvirkelig skjær, som dels har oppstått ved at Anderson har gått stikk motsatt vei i forhold til vår nye digitale virkelighet og skutt på det i utgangspunktet mindreverdige filmformatet 16mm!

Betagende

Moonrise Kingdom har betatt mange spesielt på grunn av det betagende kjærlighetsforholdet mellom 12-åringene, men for undertegnende var dette det eneste som ikke fungerte optimalt. Kara Hayward er strålende som den skeptisk utseende Suzy, mens Jared Gilman som Sam blir en søt, men litt for uskarp og ullen rollefigur i forhold til de andre presisjonstegnede karakterene. Jeg savner også de virkelig overskridende øyeblikkene fra det siste tiårets Anderson-filmer, som møtet med den mytiske ulven i Den fantastiske Mikkel Rev og den oppsummerende, lyriske montasjen i The Darjeeling Limited (2007) med alle rollefigurene i kupeene på et metaforisk tog. Likevel: Moonrise Kingdom er en av de mest originale filmene på evigheter, og med humor av en slitesterk type som Anderson er alene om.

Delta i diskusjonen