Edgar Wrights Last Night in Soho byr på to parallelle historier; en med den utilpassede Ellie på motehøgskole og den andre med Sadies nedadgående spiral ned i rennesteinen. Samtidig ligger det en parallell til Dario Argentos klassisker Suspiria.

Regissør Edgar Wrights zombiekomedie Shaun of the Dead (2004) var ikke bare et gjennombrudd, men den fikk kultstatus og er utvilsomt en av de aller beste skrekkfilmkomediene i filmhistorien. Hot Fuzz (2007) og The World´s End (2013) utgjorde senere del to og tre i det som utgjorde Wrights såkalte Cornetto-trilogi. Med Scott Pilgrim vs. The World (2010) og Baby Driver (2017) tøyet han grensene for tegneserieadapsjon og fluktbilsjåføren på innovativt vis. Og med sin nyeste film Last Night in Soho (2021) tøyer han nok en gang de fastsatte rammene for grøssersjangeren.

Nå som Last Night in Soho er sluppet på Blu-ray og 4K er det på tide med et gjensyn for å utforske filmens mange kuriøse paralleller og likhetstrekk til Dario Argentos klassisker Suspiria (1977). Til tider fremstår Last Night in Soho som en slags homage, en alternativ nyinnspilling eller rett og slett som et kompliment til Argento. Suspiria er blant filmhistoriens mest betydningsfulle skrekkfilmer, anerkjent av både filmskapere og kritikere. Wright har uttalt at den er en av hans favorittfilmer, Quentin Tarantino plasserer originalen på en sjetteplass blant sine ti favorittfilmer mens Nicolas Winding Refn inkluderer den blant sine topp ti skrekkfilmer. En oppfordring er dermed å se Suspiria og Last Night in Soho etter hverandre.

Hint av noe overnaturlig

Suspiria plasserer seeren klart og tydelig i et skrekkfilmunivers allerede fra starten av og hovedpersonen settes gradvis på en lang rekke prøvelser. Last Night in Soho begynner forsiktig og forvirrer seeren som ikke helt forstår verken dens sjanger eller i hvilken retning filmen skal ta. Spenningskurven bygges forsiktig opp, det kommer små hint om noe overnaturlig, men uten at dette understrekes. Det er en ode til 1960-tallets æra med musikken, klær, kultur og byen London. Heksen i Suspiria er i Last Night in Soho riktignok byttet ut mannlige rovdyr.

Suspiria tar utgangspunkt i unge Suzy som har reist fra USA til Tyskland hvor hun skal perfeksjonere seg på en ballettskole. I det hun ankommer skolen blir en student brutalt myrdet. Mystiske ting begynner å skje og Suzy mistenker at skolen har noe ondskap i seg. I Last Night in Soho skal foreldreløse og aspirerende motedesigneren Ellie (Thomasin McKenzie) forlate sin bestemor på landsbyen for å begynne på motehøgskole i storbyen London. På lignende vis flytter hun inn i et hybelhus hvor hun møter den dominerende Jocasta (Synnøve Karlsen). Konflikter får Ellie til å flytte inn på loftet hos den eldre kvinnen Mrs Collins der hun mistenker at en ung kvinne har blitt drept.

Sped og spinkel

Credit: Parisa Taghizadeh / © 2021 Focus Features, LLC

Jessica Harper ble valgt til hovedrollen i Suspiria grunnet sin slanke og pikeaktige kroppsbygning. Med manipulerte kulisser og interiør fremsto jentene på danseskolen som yngre enn hva de var, blant annet ble dørhåndtakene plassert høyere opp på dørene for å manipulere og understreke jentenes høyde. Øvrige kulisser inspirert av Kokoshka og M.C. Escher åpnet for utallige visuelle muligheter og tolkinger. I Last Night in Soho er Ellie sped og spinkel, og hun er ikke like kul som de andre med sine egendesignet klær. Skuespiller Thomasin McKenzie ble valgt for sin unge alder og på samme måte manipuleres kulisser og interiør gjennom scener med blant annet speillek mellom McKenzie og hennes motspiller Anya Taylor-Joy som Sandie. Surrealistiske kulisser er i forandring og er gjennom praktiske effekter effektive virkemidler.

Suspiria er velkjent for sin bruk av sterk rød- og blåfarge. Årsaken til dette er at Dario Argento hadde en forkjærlighet til gammel filmteknologi. Ved å bruke Kodak Technicolor-film fra 50-tallet og gammeldags fremkallingsprosess kunne han få bedre kontroll over fargegjengivelsene i Suspiria. På lignende vis er Edgar Wrights film badet i de samme sterke røde og blå fargene. Spesielt brukes et neon-skilt utenfor Ellies hybel som kilde til en pulserende rød-blå blinking. Slik Argento bruker fargespillet som forvarsel om ting som skal skje, blir også denne blinkingen en slags start på Ellies inntreden i Sadies verden.

Italiensk prog rock

Credit: Parisa Taghizadeh / Focus Features

Som en retronostalgisk bestselger på vinyl består store deler av soundtracket i Last Night in Soho av klassiske låter fra 1960-tallet. Filmens første halvdel er i stor grad lystbetont og musikken deretter. Så går filmen i en mørkere retning og i en stadig mer intens scene får vi musikk av Steven Price som bærer umiskjennelig likheter til Goblin. Dermed inkluderes også hyllesten til Suspiria på lydsiden. Den gang sto de italienske progrockerne bak det suggererende musikken som ble avspilt på settet for å inspirere og få skuespillerne i riktig modus.

Last Night in Soho gjør fiffige grep og man vet aldri i hvilken retning filmen beveger seg i. Det er et drapsmysterium og selv om Edgar Wright er åpen i sin fascinasjon for giallo-filmer, de voldelige italienske kriminalfilmene fra 1960-tallet som bydde på stil og overraskelser, var han også inspirert av regissører som Alfred Hitchcock og Michael Powell. Man kan videre trekke tråder fra Roman Polanskis Repulsion (1965) til klassisk japansk kaidan-filmer hvor de døde ikke får fred før deres urett har blitt ordnet opp i. Men det får bli til neste gang.

Delta i diskusjonen