(LONDON) Fra gjennombruddet med Haisommer har det meste Steven Spielberg har gjort blitt både kritiker- og publikumssuksesser.

Han gir ikke personlige intervjuer så ofte lenger, men Cinema møtte ham i London for i et enkelt intervju å snakke om karrieren sånn generelt – og om DVD-aktuelle Bridge of Spies.

– Hva var det som interesserte deg med Bridge of Spies?

– Det var Jim Donovan som interesserte meg. Alt det denne mannen fikk til og hvordan han forandret historien. Det begynte med krigsforbryter-rettssakene i Nürnberg. Han jobbet da sammen med filmskapere som George Stevens og John Ford med de filmene som ble vist ved rettssakene. Og så ble han forsikringsadvokat. Og så ble han betrodd under den kalde krigen, når alle i USA var svært mistenksomme og så spioner overalt, og vi hadde Joe McCarthy-forhørene, og det var en veldig kaotisk tid som ødela liv og karrierer, og vi hadde den røde faren og trusselen fra atombomben og missilene som landene rettet mot hverandre. Midt i alt dette påtar denne advokaten seg å forsvare en mistenkt sovjetisk spion og gi ham et riktig og lovpålagt forsvar. Og så brøt helvetet ut.

Rettferdighet

–  Det som er så interessant er at det handler om en mann som står på for rettferdigheten og sier ”dette er det rette å gjøre”.

– Ja, jeg liker filmer og fortellinger om personer som utgjør en forskjell. Jeg elsker sånne fortellinger.
Schindlers liste var sånn,
Lincoln var sånn,
Amistad var sånn. Og de er alle sanne fortellinger der historien lærer oss hva som er bra.

–  Det leder meg til mitt neste spørsmål. Du har laget flere filmer som baserer seg på virkeligheten, men hvor mye artistisk frihet kan du tillate deg? Om virkeligheten er trist, hvor mye kan man finne på for å gjøre den mer filmatisk?

– Jeg tror at når det gjelder filmer som baseres på virkelighet så kommer det alltid til å finnes en hinne av det filmatiske, en hinne av historiefortelling. I
Bridge of Spies skjedde alt det vi viser i filmen, unntatt tidsforløpet. For i virkeligheten utspilte det seg i løpet av fem år og jeg forkortet tiden for å få plass til alt i en film som er to timer og ti minutter lang. Jeg kunne ikke ha beholdt det nivået av spenning som jeg ville oppnå hvis det skulle ha handlet om en fortelling som strakk seg over fem år. Det var en ting vi endret. Siden er det jo sånn at ingen vet eksakt hva som ble sagt i de rommene eller ved middagsbordet. Det er jo som med
Lincoln, ingen vet hva som ble sagt, manuset ble basert på historiske arkiv. Så det ble jo historisk fiction, og dette er også historisk fiction. Men i det store og hele er alt helt autentisk.

Historier

– Kan du fortelle om ditt samarbeide med Tom Hanks? Du jobber med ham både som skuespiller og som co-produsent. Snakker dere alltid om å utvikle prosjekt sammen?

– Nei, det gjør vi ikke. Derimot går vi svært ofte ut og spiser middag sammen med våre familier. Vi har vært venner i så mange år. Men vi pleier ikke å sette oss ned og si ”la oss gjøre dette sammen”. Dette prosjektet kom bare helt plutselig. Jeg ble introdusert for historien og så introduserte jeg den videre for Tom Hanks. Men det handlet ikke om at vi lette etter noe å gjøre sammen, det var helt enkelt en telefonsamtale. ”Hei, Tom, dette er ikke en middagsinvitasjon, jeg er blitt fortalt en historie som er kjempeinteressant og som jeg gjerne vil at du blir en del av”.

– Og han er jo også perfekt til å spille ”hvermansen”.

– Tom kalles ofte ”hvermansen”. Jeg syns han er ”den eneste”. Han er virkelig vært den eneste for meg i fire filmer. Jeg syns han symboliserer mange av de ideal som jeg hadde likt at USA sto for. Og samtidig er han en karakterskuespiller. Han har aldri spilt en slik rolle tidligere, en mann som gjør alt for å få frikjent sin klient. Jeg har aldri sett ham spille en sånn ”bulldog” tidligere.

Valgets kval

– Filmskapere sier alltid at de ikke kan velge ut noen av sine egne filmer, at det hadde vært som å velge mellom sine barn, men finns det noen av dine filmer som du syns står frem, som du er spesielt stolt over?

– Mine filmer har vært veldig eklektiske, de er ulike … jeg lager ikke variasjoner over samme tema. Jeg elsker visse tema, men jeg lager forskjellige filmer. Selvsagt, elsker jeg far-sønn-filmer, men jeg lager ikke makne filmer. Jeg skulle gjerne hatt en karriere som William Wyler, som gikk fra
Mrs Miniver til
Ben Hur til
The Best Years of Our Lives, fra
The Big Country til
Funny Girl. Det er en eklektisk samling filmer og jeg har for egen del samlet sammen en eklektisk samling filmer. Og på grunn av det kan jeg ikke riktig velge et barn og si ”disse barna er alle like, men jeg velger ut dette barnet fordi …”. Jeg må avstå, for det er vanskelig. Men om du vil ha et svar på en annen måte, så er den filmen som har gjort mest ute i verden
Schindlers liste, for den startet The Shoah Foundation, og ga meg muligheten til å hjelpe til med å bevare vitnesbyrdene når det gjelder en av de verste handlingene i menneskehetens historie, og å få mennesker til å huske det og å se hva som skjer i dag. Så den filmen har gjort mest positivt for meg, av alle de filmene jeg har laget.

– Det er også en film som kan sies å ha forandret verden, i alle fall lite grann.

– Ingen film kan forandre verden, annet enn litt. Kunst kan det. Picassos ”Guernica” kunne forandre verden lite grann, arkitektur kan forandre verden lite grann, musikk kan forandre verden veldig mye.

– Har du laget filmer du skjemmes over?

– Nei, jeg skjemmes ikke over noen av filmene jeg har laget, men det finns noen som jeg syns er litt pinlige. Men ikke spør meg hvilke de er.

Oppslukt av film

– Du jobber veldig mye, så har du tid til å følge med i hva som hender i filmverden, følge de nye unge regissørene?

– Jeg ser mye film. Jeg gjør det ikke mens jeg jobber, for da er jeg oppslukt av arbeidet mitt. Men ellers forsøker jeg å se så mye jeg kan.

– Har du sett noen nylig …

– Det finnes mange fantastiske regissører der ute. Og mange av dem oppdager jeg på TV. TV er blitt et vindu for alle typer muligheter, å finne nye stemmer, gi muligheter til manusforfattere, nye fotografer, regissører og produsenter. Jeg oppdaget Ben Mendelsohn i den strålende serien ”Bloodline”, det var en fantastisk serie.

– Men du har ikke regissert for TV siden ”amazing stories” for flere tiår siden, mens f.eks. Martin Scorsese har regissert for TV. Har du hatt tanker om å regissere for TV?

– Selskapet mitt: Amblin Television lager mye TV, og jeg tror at dersom jeg skulle finne et riktig spennende emne, som jeg vil regissere og som jeg kjenner ville bli altfor langt for en film – jeg vil aldri utsette et publikum for en film som er seks-sju timer lang, da ville jeg gjøre det om til en miniserie.

–  Har du funnet noe sånt?

– Nei, ikke enda.

Skuespillere

– Skandinaviske skuespillere er hete i Hollywood for øyeblikket. Du var en av de første til å oppdage dem, du brukte Peter Stormare og Stellan Skarsgård i roller for lenge siden. Finnes det noen skandinaviske skuespillere nå om dagen som du har sett og tror ville vært interessant å jobbe med?

– Jeg tenker ikke på skuespillere i forhold til hvilke land de kommer fra. Jeg tenker på skuespillere på grunn av hvordan de har imponert meg og hva jeg har sett dem i. Så jeg kan egentlig aldri si ”jeg liker den der italieneren” eller ”jeg liker den der skandinaven” eller ”jeg liker den der australieren”. For meg er det sånn at jeg sier ”jeg så den der skuespilleren på TV forrige uke, vis meg mer med ham eller henne”. Så det handler ikke om land, men om det som de gir til skuespillerkunsten.

–  Fra Sverige har vi jo nå hatt Alicia Vikander, Noomi Rapace, Rebecca Ferguson…

– Ja, Rebecca Ferguson jobber jeg med akkurat nå, i New York. Hun er med i
The Girl on the Train, som jeg produserte for mitt eget selskap DreamWorks. Og vi har nettopp laget
The Light Between the Oceans med Michael Fassbender og Alicia Vikander, som Derek Cianfrance regisserte.

– Jeg tror Rebecca kommer til å nå langt.

– Jeg så henne i den siste Mission Impossible-filmen, og det var som å sitte der og se en stjerne bli født.

– Din neste film,
SVK –Store vennlige kjempe, er en barnefilm …

– Ikke barnefilm. Familiefilm.

– Den heter SVK, for det var det Roald Dahl, som skrev den, kalte den. Det skal bli en familiefilm for alle aldre. Tittelen er
SVK, med små bokstaver under store vennlige kjempe. Det var som med
E.T., som i små bokstaver under tittelen hadde the extra-terrestrial. Jeg begynte å lese den for mine barn rundt 1995, og jeg har alltid likt boken veldig godt, og nå fikk jeg endelig en mulighet til å lage film av den. Og manuset ble skrevet av Melissa Mathison, som, skrev
E.T., og som jo nylig så tragisk gikk bort.

– Og Mark Rylance, som spiller spionen i
Bridge of Spies som kjempen?

– Ja, han går fra å være spion til
SVK, noe som viser hans omfang som skuespiller. Han burde bli utnevnt til nasjonalskatt i England. Han er en sånn fantastisk person, som er skuespiller og regissør og manusforfatter. Jeg er veldig heldig som kjenner ham.

– Hva skjer med
Indiana Jones V?

– Akkurat nå er prosjektet liksom ingen steder, men forhåpentligvis er det snart på vei.

– Og Harrison blir eldre og eldre?

– Ja, men han blir også smartere og smartere.

Bytter kanal

–  Når du setter på TV-en hjemme og de viser en av dine gamle filmer, setter du deg og ser på da?

– Når noen av mine filmer kommer på TV, kaster jeg meg over fjernkontrollen og bytter kanal så fort jeg kan. Iblant ser jeg en film med mine barn. Jeg har sett
E.T. flere ganger, jeg har sett
Kaptein Krok med dem, de liker den bedre enn det jeg gjør. Jeg har sett
Nærkontakt av tredje grad med mine barn, jeg har sett flere av egne filmer med dem, men det skulle aldri falle meg inn å se noen av dem når jeg er alene. For jeg ser alltid hva jeg burde ha gjort, jeg ser alltid i etterkant hva jeg kunne ha gjort bedre, jeg tenker alltid at om jeg hadde vært mer moden så hadde jeg gjort det sånn. Så jeg forsøker la hver film være en påminnelse om hvor jeg befant meg på den tiden i mitt liv. Så jeg ser fremover, aldri bakover.

–  Så du er ikke som Woody Allen som sier at han aldri ser sine egne filmer igjen.

– Nei, nei, jeg ser filmene mine, men aldri alene. Barna mine sier ”pappa, se denne sammen med meg”, og da gjør jeg det, og deres favoritt er I
ndiana Jones – Jakten på den forsvunne skatten.

Delta i diskusjonen