«Wolfwalkers» - en av årets beste filmer
6Total vurdering

  Å gud hvor deilig det er å se en håndtegnet tegnefilm igjen! Kan vi få flere sånne på norske kinoer, takk!

Wolfwalkers er intet mindre enn et lite mesterverk. Regissørene Tomm Moore og Ross Stewart har laget en emosjonell berg-og-dal-bane som fenger følelsene dine i like stor grad som den er et spennende og episk eventyr.

Den er umåtelig vakker, og er herlig leken i stil og uttrykk som bare kan gjøres av en animasjonsfilm hvor man er fri for virkelighetens lenker.

Ekspresjonistiske uttrykk

Wolfwalkers (2020) 1h 43min | Animation, Adventure, Family | 11 December 2020 (USA) Summary: A young apprentice hunter and her father journey to Ireland to help wipe out the last wolf pack. But everything changes when she befriends a free-spirited girl from a mysterious tribe rumored to transform into wolves by night.
Countries: Ireland, Luxembourg, France, USALanguages: English

Det er en tendens at tegnefilmer skal prøve å oppnå en form for realisme, og tradisjonell fortellermåte. Det er få filmer som fortelles på en måte som kun kunne blitt fortalt som en animasjonsfilm. Det er nettopp det «Wolfwalkers» er interessert i. Bare bruken av hvordan karakterene ser ut, og hvordan hårene deres blir brukt er med på å bygge under filmens hovedtese på en måte som hadde vært vanskelig i en film med ekte mennesker.

Det er gjennom disse ekspresjonistiske utrykkene og hvordan alle bitene i filmen er bygd opp på en veldig spesifikk måte som både skaper den særegne visuelle stilen, men også er med på å bygge den emosjonelle koblingen til karakterene, som igjen gjør de mer intense scenene enda mer virkningsfulle.

Den visuelle stilen, og 2D-animasjonen er så vakker. Det kan ikke sies nok. Hvert bildet føles levende. Det er en organisk følelse som mangler i de fleste 3D-animasjonsfilmene. Det er som du ser strekene fra pennen, og de har nettopp blitt tegnet. Det gir det en taktil følelse som gjør det enda mer virkelig.

Det er også noe med den særegne stilen, blandet med et mer komplekst følelseregister som gjør at det ikke føles gitt hvordan det hele vil ende. Det å få til den kunsten når man lager en film som tilsynelatende er siktet på barn er imponerende. Det er også en følelse jeg tror er viktig. At det er litt usikkerhet når man ser film er viktig. Følelsen av at kanskje ikke alt kommer til å magisk løse seg trengs det mer av.

Pst! Dette er egentlig ikke en film for barn. Det er en eventyrfilm for hele familien. Dette kan virkelig nytes for hele filmen. Det er ikke visse deler som er for voksne, og andre for barn. Her er vil barn og voksne se på samme scene og få noe ut av det. Selvfølgelig ikke nødvendigvis det samme, men det er det som gjør denne filmen så god. Den har dybde, men kan samtidig nytes på rent overflate med morsomme karakterer og visuelt sprakende.

La friheten lenge leve

Wolfwalkers er en film om mye. Den tar for seg tilhørighet, vennskap, tap, forhold til foreldrene sine, det å føle seg fanget og ikke la andre bestemme hva som er best for deg. Enten det er foreldre, autoritetene, patriarken eller engelskmenn som prøver å bestemme over et land de prøver å kolonisere.

En ung jente, Robyn Goodfellowe, har nettopp flyttet til Irland med faren sin, Bill Goodfellowe, som er en ulvejeger. Robin vil også jakte ulv, men blir tvunget til å holde seg inne i huset deres i byen. En dag sniker hun seg ut for å hjelpe han. Der møter hun Mébh, en Wolfwalker, og opplever til slutt en form for frihet hun aldri hadde trodd var mulig.

Vennskapet mellom Robyn og Mébh er vakkert å se. Hvordan de påvirker hverandre. Begge opplever hver sin form for tap, og hvordan de takler det er mer nyansert og kompleks enn mye annet filmer som er rettet mot barn.

Og frihet. Friheten. Å løsrive seg foreldrene sine, å løsrive seg fra boksene samfunnet setter deg i, å leve etter sine egne følelser, og ikke hva andre mener er best. Det er kanskje den mest umiddelbare lesningen. Menneskets inntog på naturen for å bygge vegger og stenge inne folk, mens vi dreper ulver og hva verre er. Det denne slår et slag for er friheten til å følge sine egne tanker og drømmer. Ikke la en eller annen mektig mann fortelle hva som er riktig og galt.

Temme naturen

Det er mye snakk om å temme naturen, og skape sivilisasjon. En verden full av bokser og rigide linjer. Det er mye å si om hvordan de har lagd byen, og skogen og visuelt understreker friheten i de forskjellige stedene gjennom hvordan det er tegnet. Håret er også en veldig kul visuelt motiv som går igjen. Hvor vilt og fritt håret er brukes for å vise hvordan mennesker er blitt domestisert, men også hvor Robyn til enhver tid står emosjonelt.

Det ligger nok noe puritiansk i det, hvor det er vanlig å gjemme bort håret. Filmens onde person er typisk kristen av type inkvisitor. Og han er ingen god nøtt. På ingen måte. Han kan fort skremme et par barn.

Wolfwalkers er en Apple+ film. (Er det noen som faktisk har det?). Men heldigvis får den et kort opphold på kino, og jeg kan ikke anbefale nok å se denne på så stort lerret som mulig. Den er så sprudlende, kreativ, vakker og med en historie som er like intens som den er rørende.

Det er også et fantastisk bruk av sangen «Running With the Wolves» av Aurora. Et øyeblikk for å beskrive frihet og frigjørelse. Ja, det er ulver som løper, men altså, det funker. Det er et øyeblikk som vil treffe enhver som har vært i en situasjon hvor man føler seg fanget, eller at livet ikke går noen vei. Jeg kjente hvert fall noen tårer snike seg frem under den sekvensen.

Kan vanskelig se for meg en bedre animasjonsfilm komme i år. Om ikke generelt film.

Om forfatter

Alexander Svanåsbakken er utdannet regissør fra Nordisk Institutt Scene og Studio. Han er frilansskribent og jobber frilans i film-og tv bransjen i tillegg til å lage egne kortfilmer og prosjekter. Han er også leder for Vega Filmklubb. Han har tidligere skrevet for Kinomagasinet og GAFFA.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen