Klisjéene om at “historie er skrevet av seierherrene” er like sant for historiske filmer som som ellers i samfunnet.

De historiske filmdramaene er laget (skrevet, produsert, regissert, og finansiert) av de som representerer interessene til den dominerende kulturen -enten det gjelder indianerne i USA, samene i Norge eller aboriginerne i Australia.

Kinoaktuelle 1919 High Ground tar oss tilbake til 1919 og er basert på en virkelig hendelse hvor en politiaksjon mot urbefolkningen går helt feil og ender i en massakre.

Regissør Stephen Maxwell Johnson kombiner det vakre landskapet med hjerteskjærende handlinger av brutalitet.

Behandlingen av den australske urbefolkningen er en tematikk som er blitt tatt opp i flere australske filmer de siste tiårene. Maxwell Johnson, hvis foreldre var lærere ved urfolkskoler i Northern Territory, har jobbet i tjue år med denne historien.

1919 High Ground tar oss hundre år tilbake og er basert på en virkelig hendelse hvor en politiaksjon mot urbefolkningen går helt feil og ender i en massarke.

Latterlig eller farlig

Fremstillingen av urfolk på film har fulgt majoritetsbefolkningens syn på minoritetene. Frem til -70 tallet ble indianerne fremstilt i westernfilmer enten som latterlige eller farlige, skitne og blodtørstige som drepte og skalperte nybyggere. Den moderne westernfilmens fremstilling av indianerne som blodtørstige villmenn sjanger befestes med John Fords Siste vogns til Lordsbury (Stagecoach,1939) med John Wayne i hovedrollen.

Den amerikanske western-filmen begynte å endre seg på 1970-tallet. Synet på urfolks historie begynte å interessere majoritetsbefolkningen – enten det være seg indianere, aboriginer eller samer. I kjølevannet til Vietnamkrigen kom en ny generasjon filmskapere som så med kritisk blikk på amerikansk historie. Det samme skjedde i Australia, som var alliert med USA i Vietnam, og hadde tusenvis av soldater der. I USA fikk vi filmer som Ralph Nelsons Soldier Blue (1970) og i Australia kom filmer som Fred Schepisis Slik drepte de Jimmie Blacksmith (1978).

Slik drepte de Jimmie Blacksmith (1978) viste konflikten mellom urfolks og hvit kultur. Det er en sint film. Den skapte publikumsdebatt om australsk rasisme.

Parallelt skjedde det en bevisstgjøring i Norge. Kampen om utbyggingen Alta/Kautokeino-vassdraget førte til en samisk politisk bevisstgjøring og kulturell oppblomstring. Den ble også et vendepunkt i samisk filmhistorie Nils Gaups Veiviseren (1987) ble den første samiskspråklige spillefilmen og ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Seinere har vi fått filmer som går rett i samisk historie med filmer som Kautokeino-opprøret (2008) og Sameblod (2020).

Rasisme og undertrykkelse

Utryddelsen og undertrykkelsen av aboriginene i Australia har likhetstrekk med det som skjedde med indianerne i USA på samme tid.  Aboriginene har blitt undertrykket, diskriminert og utsatt for rasisme.  Den første effekten av koloniseringen var utbredte epidemier blant urbefolkningen i Australia. Det antas at kopper drepte bortimot halvparten av befolkningen. Landrettighetene deres ble ikke anerkjent.

Begrepet terra nullius (landet tilhører ingen) ble brukt om Australia, og det var nærmest fritt fram for hvite britiske nybyggere å slå seg ned og overta landområder som sin eiendom. Det gjaldt særlig de mest gunstige områdene med gode vannkilder. Dette førte til økt dødelighet hos urbefolkningen. Mange ble også drept i konflikter med hvite om landområder. Aboriginene mistet alt. De ble en underklasse på siden av resten av samfunnet som de har holdt fram til i dag. Langt ut på 1900-tallet var det en utbredt og akseptert rasisme og diskriminering rettet mot aboriginerne. De fikk ikke stemmerett før 1967.

Australsk spillefilmproduksjon har i sin hundreårige historie hatt en generell unngåelse av urbefolkningsproblemer og manglende representasjon av Australias betydelige urbefolkning.  Over 1000 spillefilmer er produsert i Australia, men kun i et femtitall filmer er aboriginene på noen som helst måte representert i fortellingen. Frem til 70-tallet skildres urbefolkningen stort sett som fiendtlige og uvitende. Filmskaperne gjør ingenting for å fremme noen forståelse av Australias aborginske historie.

Aboriginere i hovedrollene

I 1955 kom Charles Chauvel med Jedda -den første filmen med aboriginere i hovedrollene og som gir en litt sympatisk bilde av dem. Den handler om en aboriginerjente som vokser opp hos en hvit familie. Hun blir kidnappet av sine egne stammefolk, noe som fører til en kamp mellom den kulturelle arven hennes og de hvite verdiene hun har blitt innprentet. Det er tydelig at budskapet er at Australias integrasjonspolitikk virker til skade for den opprinnelige kulturen og arven.

I 1955 kom Charles Chauvel med Jedda -den første filmen med aboriginere i hovedrollene.

Dette var den første spillefilmen som sentrerte seg om det å være aboriginer i Australia, og var den første australske filmen som ble invitert til Cannes. Problemet var at hjemmepublikummet ikke var interessert.

Den siste spikeren i kisten til filmprodusentenes forsøk på å lage en film med aboriginer-tema på 1950-tallet, finnes i Lee Robins Dust in the Sun (1958), som handlet om en politibetjent fra Northern Territory som skal føre en aboriginerfange til en mordrettssak. Politibetjenten blir angrepet av fangens stamme. Filmen viste seg å være en kommersiell katastrofe.

I 1967 kom Journey Out of Darkness. Den har et plot som minner om Dust in the Sun, men er med en tittel som forteller mye filmens syn på det å være aboriginer. Hvis det ikke var ille nok, er den hvite skuespilleren Ed Devereaux blitt svertet for rollen som  aboriginersporfinneren og den sri lankisk-fødte sangeren Kamahl spiller rollen som den aboriginske drapsmannen.

Ny tider -ny innsikt

Som tidligere nevnt skjedde det en endring i både USA og Australia i fremstillingen av urfolk på film etter Vietnamkrigen. Fremveksten av den australske filmindustrien på 1970-tallet resulterte i at det ble produsert mer utfordrende filmer. Noen med et aboriginertema, som Walkabout (1971), regissert av Nicholas Roeg.

Philip Noyces thriller Backroads (1977) handler et par tyver, den ene aboriginer og den andre hvit, noen som gjenspeilet at filmindustrien nå begynte å integrere urfolk. Peter Weirs The Last Wave (1977) var en lignende edgy thriller som fremhever konflikten mellom et hvitt og svart Australia.

Det var imidlertid Fred Schepisis Slik drepte de Jimmie Blacksmith (1978) som virkelig viste konflikten mellom urfolks og hvit kultur. Det er en sint film. Den skapte publikumsdebatt om australsk rasisme.

På 1980-tallet førte flere filmskapere innfødte karakterer og skuespillere inn i historiene. John Honey Manganinnie (1980) var en viktig film om 1830-tallets opprinnelige massakrer i Tasmania – med forsoning som er kjernen i fortellingen. We of the Never Never (1982) fortsatte temaet forsoning, hvor en hvit kvinnelig grunneier prøver å overleve den harde australske outbacken med hjelp av en stamme av aboriginere.

John Honey Manganinnie (1980) var en viktig film om 1830-tallets opprinnelige massakrer i Tasmania – med forsoning som er kjernen i fortellingen.

Werner Herzog besøkte kulturkollisjonen i Hvor de grønne maurene drømmer (1984). Her kjemper de lokale aboriginene mot et gruveselskap, mens Tim Burstalls The Naked Country (1984) – tar for seg kampen om land mellom hvite grunneiere og de lokale aboriginene på 1950-tallet.

Filmer med urfolk-tema ble mer fremtredende i løpet av 1980-tallet. Bill Bennetts Backlash (1986) delte publikum i sin historie om en aboriginsk kvinne som er arrestert for drap og hennes reise tilbake til åstedet.

The Fringe Dwellers (1986) var Bruce Beresfords mainstream-historie om en aboriginerfamilie som flytter inn i en hvit middelklasseforstad. Representasjonen av de underliggende kulturelle forskjellene og forsøk på forsoning er både rørende og sentimental.

Åpenhet

En klar endring i bildet kan sees på 1990-tallet, da Wim Wenders episke Until the End of the World (1991) kulminerte i Australias outback med en aboriginer som gir helbredende kraft for verdens sykdommer.

I Stephan Elliotts The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert (1994) er det en herlig sekvens der en gruppe aboriginere møter drag queens i outbacken og fullstendig aksepterer disse utøvernes livsstil; dette er forsoning fra ‘den andre siden’.

 Rachel Perkins One Night, the Moon (2001) er en imponerende, musikalsk og visuelt drevet film om jakten på en savnet jente i outbacken. Den rasistiske faren blir konfrontert med sine holdninger når en svart sporfinner assisterer i jakten på henne.

Yolngu Boy skildrer en gruppe tenåringer fra Yolngu-stammen som forsøker å finne sin identitet og dras mellom både den hvite og svarte kulturen.

I 2001 kom den utmerkede ungdomsfilmen Yolngu Boy – laget av den kinoaktuelle 1919 High Ground-regissøren Stephen Maxwell Johnson. Filmen skildrer en gruppe tenåringer fra Yolngu-stammen som jakter krokodiller om morgenen og spiller fotball om kvelden. De forsøker å finne sin identitet og dras mellom både den hvite og svarte kulturen – og kommer i konflikt med begges lover.

Stephen Maxwell Johnson er opprinnelig dokumentarfilmskaper, og Yolngu Boy og 1919 High Ground er hans eneste spillefilmer. Hans erfaring som dokumentarfilmskaper er med på å gi filmene et svært realistisk preg og gjør ham til en av Australias fremste og mest interessante filmskapere.

Delta i diskusjonen