«The Middle Man» - en finurlig mørk komedie
4Total vurdering

I The Middle Man spiller Pål Sverre Hagen en mann som får jobb som en mellommann. Byen han bor i, Karmack, er dypt plaget av ulykker så for å spare tid og penger har de ansatt en person til å informere familier etter en ulykker.

For norsk film ser 2021 til å være et av de beste filmårene på lenge. Det er til å bli bortskjemt av! Om vi klarer å holde denne kvaliteten fremover lover det godt for den norske filmkunsten. Det som derimot kan sies om de forskjellig norske filmene som har gått sine seiersganger, eller skal til å gjøre det, er at de alle faller under noe tilsvarende sosialrealisme. Det er realistiske filmer, med en realistisk stil. Det er ikke allverdens med variasjon. Det er jo selvfølgelig litt, De uskyldige leker med horror sjangeren, og Ninjababy prøver å være litt leken i form, men det er likevel i samme basseng alle bader i.

Heldigvis kommer Bent Hamer og gir oss en finurlig mørk komedie som føles litt annerledes.

Bisarr stemning

The Middle Man 95min | Drama | September 17, 2021 (Norway) Summary: Frank Farrelli takes on the job as a middle man in the God-forsaken town of Karmack, USA, a community in a depression so deep that they need a middle man to professionally communicate more o... Read all
Countries: Germany, Denmark, Canada, NorwayLanguages: English

Stemningen og utrykket i filmen  er lettere bisarr. En fiktiv by,  som absolutt ser fiktiv ut. Den har den falske forstads følelsen som kan finnes i de klassiske melodramaene til Douglas Sirk, men også forvridd i filmer som Den brysomme mannen og i diverse Coen-filmer. Den oppleves veldig fabrikkert, men på en måte som føles bevisst. Det er absolutt med på å gi filmen følelsen av å ikke helt eksistere i den virkelige verden, og det er en følelse det er mangelvare på i norsk film.

Når plottet også er så spesifikt og absurd, så gir det filmen en merkelig aura som jeg syns det er deilig å være i.

Dialogen i filmen er også preget av en spesifikk og ikke nødvendigvis realistisk stil. Jeg er litt usikker på hvor mye av det er bevisst og hvor mye av det er litt upresis engelsk, og litt presset engelsk aksent fra norsk munn. Dialogen er langt fra naturalistisk og flere formuleringer tror jeg er mer logisk på norsk enn de ender opp med å være på engelsk. Det er likevel en interessant ingrediens i å bygge en verden som skurrer litt.

Forstår ikke helt hva den vil

Jeg sliter litt med å forstå hva filmen vil. Filmen bruker ikke utgangspunktet. Til tross for at den lever i et absurd og satirisk univers så går den ikke langt nok inn i det. Den er ikke så morsom som kunne være når den ikke går dypt nok inn i det finurlige ved plottet.

Når Pål Sverre Hagen får jobben så er det ikke veldig mye med selve jobben filmen handler om. Det hadde vært gøy å sett hvordan byråkratiet i denne stillingen fungerte og det absurde i hvordan dette påvirker byrådet og jobben de gjør. Eller hvordan dette påvirker en fyr som må ta denne jobben, eller hvorfor en fyr tar den jobben. Verden lover noe som filmen ikke helt klarer å oppfylle.

Verden virker til tider så stilisert, at når det ikke går så langt som det kanskje burde så blir det litt tafatt. Pål Sverres karakterer forblir et enigma selv om det hintes til diverse problemstillinger og avsløringer. Den stopper alltid før den tar oss med inn i noe interessant, og da sitter man igjen med en følelse av noe uforløst. Av å ville gå enda dypere, at det skal være enda rarere, at karakterene skal være mer stiliserte.

En film om død som byråkrati

Det blir en film om hva som skjer når død og sorg blir nok en byråkratisk knute som må løses. Den går bare ikke så mye lenger. Det er øyeblikk som viser til mulighetene. Etter Pål Sverre har fått jobben, så blir det stille på ulykkes-fronten. Noe han syns er dumt og urettferdig og klager. Før han blir konfrontert om det faktisk er urettferdig. Det er små korn til en film som kan utforske disse ideene og gjøre de til noe enda morsomere. Slik det blir nå, blir det som en litt dårlige versjon av en Coen-brødrene film.

Det er fortsatt mye gøy her, og den skiller seg litt ut av resten av gjengen av norske filmer i stil og tone. Det er jo noe Bent Hamer er god på. Den når bare ikke helt opp til sine egne ambisjoner, og hvert fall jeg savner enda mer lekenhet i filmen, og gjennomføringen.

Delta i diskusjonen