7. desember er det 80 år siden japanske fly angrep den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. Bombetoktet ødela 19 skip, mer enn 300 fly og over 2400 amerikanere mistet livet. Angrepet brakte USA inn i 2. verdenskrig og det ble dessuten starten på det som i filmsammenheng ble krigsfilmer om kampene i Stillehavet.

Krigsfilmer med kampene i Stillehavet spenner fra det katastrofale angrepet på Pearl Harbor til heroiske og kjente slag. Målet med kampene var å knuse aksemaktens siste utpost. Mange av filmene har vært usedvanlig balanserte og skildrer kampene både fra de allierte og den japanske fiendens synsvinkel. Kampene utkjempes på fastlandet, som sjøslag og som luftkamper. I tillegg kommer de mange fangeleirfilmene som kan anses som den amerikanske parallellen til de europeiske konsentrasjonsleirene.

Det betonte forholdet mellom USA og Japan startet allerede da Japan forsøkte å erobre Kina i 1937 i en territorial kamp om hvem som skulle besitte og dominere i Stillehavet. Mens andre verdenskrig raste i Europa førte dette til at militært nærvær i de britiske, franske og nederlandske koloniene i Asia var svært svekket. Mens Japan så muligheten til å ta posisjon svarte USA i 1940 med å sende store deler av marinen til Pearl Harbor for å avskrekke Japan fra å fortsette sin territoriale ekspansjon. Da Japan okkuperte Fransk Indokina i 1941 innførte USA press med oljeboikott mot Japan.

I 1941 var den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor en av USA viktigste marinebaser og hovedbase for stillehavsflåten. 7. desember 1941 ble et japansk flyangrep med 359 fly iverksatt med kodenavnet «Tora! Tora! Tora!». Under angrepet senket eller skadet japanske kampfly 19 skip, blant annet alle åtte slagskipene som lå til anker i havnen samt over 300 amerikanske fly. Kongressen erklærte Japan krig og førte USA inn i andre verdenskrig. Etter angrepet sender amerikanerne ut fly for å lete etter den japanske flåtestyrken, men uten å lykkes. Japanernes neste trekk var å lede amerikanerne inn i en felle og ta Midwayøyene slik at de kunne utvide forsvarslinjen og ha fritt leide til Hawaii, Los Angeles og Seattle.

Sammen med slaget ved Midway skulle slaget om Guadacanal høsten 1942, den første store offensiven de allierte hadde mot Japan, anses som vendepunktene i Stillehavskrigen. Etter nederlagene var Japans hovedprioritering å forsøke å holde stand mot amerikanske motangrep og utsette det uunngåelige lengst mulig. Stillehavets parallell til D-dagen i Normandie var slaget ved Saipan i juni 1944. 77.000 menn landsettes og etter voldsomme kamper førte den amerikanske seieren til at Japan kunne angripes med bombefly. Ytterligere harde kamper begynte på Iwo Jima i februar 1945.

6. august 1945 slippes en atombombe på Hiroshima. Tre dager senere slippes nok en atombombe mot Nagasaki og 2. september 1945 undertegner Japan en kapitulasjonserklæring. I Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Tokyo i 1948 satt 28 av Japans ledende politikere og militære under andre verdenskrig på tiltalebenken. Mens en ble funnet utilregnelig og to andre døde mens rettssaken pågikk, ble de 25 øvrige funnet skyldig.

Tom Hanks og Steven Spielbergs miniserie The Pacific (2010) er ikke inkludert i denne listen over spillefilmer. I denne omgangen har vi dessuten konsentrert oss om filmene som er lett tilgjengelig. Det betyr at enkelte eldre og velkjente titler som Hammer-filmen The Camp on Blood Island (1958), ubåtfilmen Run Silent, Run Deep (1958), Hell in the Pacific (1968), animasjonsfilmen Grave of the Fireflies (Ildfluenes grav, 1988) og Japanske Yamato (2005) utgår. Her er ti tilgjengelige filmer som tar for seg kampene etter angrepet på Pearl Harbor.

Tora! Tora! Tora! (1970)

Det hadde blitt laget filmer om angrepet på Pearl Harbor tidligere, som From Here to Eternity (Herfra til evigheten, 1953), men dens korrekte gjengivelse av angrepet var ikke historisk korrekt. 

Dette ønsket produsent Elmo Williams og studiosjef Richard Zanuck å gjøre noe med. Etter å ha hatt stor suksess med The Longest Day (1962) ønsket Fox President Darryl F. Zanuck, Richards far, å gjøre det samme som The Longest Day hadde gjort for D-dagen, men nå med angrepet på Pearl Harbor. Tora! Tora! Tora! (1970) var basert på et svært omfattende kildemateriale hvor historieprofessoren og militærhistoriker Gordon W. Prange hadde tilgang på loggbøker fra begge sider. I tillegg hadde han intervjuet sentrale japanske offiserer involvert i angrepet til boka «Tora! Tora! Tora!» publisert i 1966. Både det amerikanske og japanske militæret kontrollerte manuset for unøyaktigheter og Minoru Genda, en sentral offiser i den japanske planleggingen av angrepet, ble hyret inn som konsulent. Planen var opprinnelig å lage to filmer, en amerikansk og en japansk, men kostnader som eskalerte førte til at historiene fra begge sider ble komprimert til en produksjon.

Zanucks visjon var en balansert film som viste både den japanske og amerikanske synsvinkelen.  Studioet Fox slet derimot økonomisk og filmen ble stadig utsatt, innspilling startet i desember 1967, samtidig som antkrigsbevegelsen mot Vietnamkrigen økte. Det skulle etter hvert vise seg at der The Longest Day handlet om de alliertes store suksessfulle operasjon, var angrepet på Pearl Harbor et stort nederlag for amerikanerne og kanskje ikke filmen et heltesultende publikum ville se først. Som tiden har vist med alle mulige krigsfilmer, viser det seg at det amerikanske publikummet oftest flokker seg til filmer med ærefulle seiere. Tora! Tora! Tora! gjorde det svært godt i Japan, men ble verken noen suksess blant kritikere eller det amerikanske publikum.

Yamamoto leder den japanske marinen, de må slå til mot militære mål mens de europeiske landene er opptatt med krigføring på sin front. De signerer pakten mellom Tyskland, Italia og Japan og de trener på fly- og torpedoangrep. Mens japanske imperialister planlegger og bestemmer seg for å angripe, tar ikke høyt dekorerte amerikanske offiserer ikke varslene alvorlig og velger å overse muligheten for angrep. Det er 130.000 japanske sivile ved Pearl Harbor og det eneste amerikanerne frykter er sabotasje. De har 183 fly på den amerikanske basen og vaktsystemet er middels operativt. USAs kodeknekkemaskin avdekker all kommunikasjon i det japanske militæret, men meldinger som bekrefter angrepet blir aldri rapportert videre. Man velger å se bort fra radarvarslinger og selv når en japansk ubåt fanges inne i havneområdet, tar man ikke signalene alvorlig. Snart er den mørkeste dagen i amerikansk historie et faktum.

Les også Topp 10: Polen og andre verdenskrig på film

Filmen starter med teksten «alle hendelser og karakterer gjengitt er tro mot historiske fakta», og filmens mål er i store trekk å gjengi hendelsene slik de utspilte seg. Det er utrolig og imponerende skue med de mange lavtflyvende japanske angrepsflyene som stormer den amerikanske flåtebasen. Offensiven er storslått, kaotisk og resulterer i massive ødeleggelser. Det er filmet på velfungerende vis hvor miniatyrer og spesialeffekter er blandet sammen med gamle fly og fullskala kopier av krigsskip. Sammenligner man den med Michael Bays moderne visjon, er produksjonskostnadene på et helt annet nivå, men destruksjonen er mer sjarmerende og imponerende i Tora! Tora! Tora!.

Det er en på alle måter storslagen og spektakulær rekonstruksjon av angrepet på Pearl Harbor, men filmen dekker også på godt vis hendelsene som leder opp mot angrepet. Den første timen er viet til diplomati og forhandling selv om japanerne allerede har satt angrepets dato. På motsatt side besitter amerikansk etterretning informasjon om et nært forutstående japansk angrep. Kodeordet og det japanske signalet for å angripe er Tora! Tora! Tora! og forklarer filmens tittel. Luftangrepet er i gang samtidig som admiral Yamamoto uttryker sin bekymring «I fear all we have done is to awaken a sleeping giant and fill him with a terrible resolve».

Med sine svært detaljerte handling og sannferdig presentasjon av begge sider tar Tora! Tora! Tora! publikum på et alvorlig vis og som et opplyst publikum. Mens den amerikanske regissøren Richard Fleischer har totalansvaret ble Akira Kurosawa hyret til å spille inn den japanske vinklingen. Han svidde raskt av sitt budsjett uten at det resulterte i noen ting. Han ble sparket etter to uker og verken hans skuespillervalg eller noe av det han filmet kunne brukes. Erstatning ble unge Toshio Masuda som spilte inn dialogscener mens Kinji Fukasaku, senere kjent for Battle Royale (2000), regisserte actionscenene. Med denne todelte produksjonen ble japanske soldater portrettert på respektabelt og ærefullt vis og som krigere som følger krigens regler.

Filmen har svært mange karakterer, visnok den største casten på film til da, og det blir til tider noe uoversiktlig. Foto og komposisjon av bilder på japansk side er rolig og avdempet mens amerikanske scener er noe stivere. Det er ellers svært stilistisk laget. Filmens første halvdel bygger opp mot angrepet med en stor cliffhanger før «intermission» og pause. En av de store forskjellene på Tora! Tora! Tora! og Michael Bays Pearl Harbor er hvordan sistnevnte får angrepet til å fremstå svært overraskende mens førstnevnte forteller en annen historie hvor etterretningen hadde stor kunnskap flere timer før angrepet. Dermed kommer også kritikk av det byråkratiske amerikanske militæret og hvordan informasjon ikke kommer videre i kommandokjeden. Filmen ble nominert til fem Oscar-priser, men vant kun en for visuelle effekter. De senere årene har dens anseelse kun vokst og ønsker du hendelsen på mest mulig korrekt vis, servert på spennende og spektakulært vis, så er Tora! Tora! Tora! et riktig valg. Den lengre japanske versjonen er utgitt på Blu-ray og kan strømmes på Blockbuster og iTunes.

Midway (1976)

Dette er den sanne historien om det som ble vendepunktet i stillehavskrigen. Der det var mulig er originalopptak fra kamphandlingene klippet inn.

Slaget er et eksempel på hvordan planlegging, mot, feiltagelser og flaks kan være utslagsgivende for store hendelser, forteller en tekst i filmens prolog. Midway (Slaget om Midway, 1976) var en ensemblefilm og en av de siste storproduksjonene laget på gamlemåten med eldre kjente skuespillere med erfaring fra andre verdenskrig. Manusforfatter Donald S. Sanford jobbet med sonar i marinen, regissør Jack Smight hadde flere kampoppdrag som pilot i Stillehavskrigen, Charlton Heston hadde vært skytter om bord i et bombefly og Henry Fonda hadde både tjenestegjort om bord på en destroyer og i flyvåpenets etterretning. Handlingen følger hovedsakelig virkelige personer et halvt år etter angrepet på Pearl Harbor, men historien om kaptein Matt Garth og hans sønn Tom er oppdiktet og fungerer som filmens røde tråd.

18. april 1942 får leder av den japanske marinen Admiral Yamamoto (Toshirô Mifune) beskjed om at Tokyo og andre byer er bombet av langdistanse bombefly fra amerikanske hangarskip. På amerikansk side fryktes det at angrepet kan slå tilbake og admiral og sjef for den amerikanske Stillehavsflåten Chester Nimitz (Henry Fonda) sender kaptein Matt Garth (Charlton Heston) for å undersøke fremdriften på dekrypteringen av japansk kommunikasjon. Den japanske operasjonen MI skal nøytralisere fiendens flyplass og kystbatteri før en invasjonsstyrke landsettes på Midwayøyene. Yamamoto leder 200 skip og 100.000 mann som skal lure amerikanske hangarskip ut i kamp. Amerikansk etterretning fanger opp ledetråder som antyder at japanernes angrep kommer til å utspille seg rundt Midwayøyene og et taktisk spill igangsettes for å lure den overlegne fienden. Parallelt ønsker Garths sønn Tom å gifte seg med en japansk jente som har blitt arrestert av FBI mistenkt for å stå i ledtog med fienden.

Der Tora! Tora! Tora! omhandlet amerikansk nederlag med angrepet på Pearl Harbor forteller Midway den påfølgende suksessfulle seieren mot japanerne. Der den uoversiktlige førstnevnte filmen hadde svært mange karakterer prøver Midway å la en strømlinjeformet historie hvile på far og sønn Garths opplevelser under Stillehavets kamper. Midway er en historie om suksess og angrepet på Pearl Harbor nevnes i liten grad, det er nesten så det har falt i glemmeboken. Den første halvparten av spilletiden er viet til etterretning og taktisk planlegging i kontrollrom hos begge sider. Deretter kommer forflytningsstadiet fra begge sider og amerikanske soldater som gjør klar forsvarsverk på en strand på Midwayøyene før en fryktet landinvasjon.

Les også Topp 9: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film

Spenningskurven bygges opp i et svært forsiktig tempo før det braker løst med luftkampen og slaget om Midway med bombefly og torpedofly kjempende mot hangarskip. I filmen består kampene av en kombinasjon av nærbilder skutt i studio med vifter, røyk og falsk bakgrunn, arkivbilder fra krigen filmet i farger samt elementer lånt fra andre filmer som amerikanske Tora! Tora! Tora!, japanske Storm Over the Pacific (1960), britiske The Battle of Britain (1969) samt dokumentaren The Battle of Midway (1942). Kampene med skyting, bombing og eksplosjoner er klassisk 1970-talls action, men har man ikke kjennskap til den varierte kildebruken på forhånd vil man tro det er laget for filmen. Selv om det fungerer ganske godt blir det dog noe usammenhengende og koreografi og flyt er ikke optimalt. Handling presenteres ellers kronologisk og på informativt og troverdig vis. Et element som riktignok gir en bismak er bruk av arkivbilder av virkelige fly som krasjer med påfølgende dødsfall i en underholdningsfilm.

På amerikansk side gjør hovedpersonen klassisk heltehandlinger på gammeldags vis slik de gjorde i Hollywood den gang. Underhistorien om Tom og japanske Sakura sørger for å gi publikum et ekstra lag med følelser og hvor kjærlighetsforholdet nok var tenkt å drive historien fremover. Dets funksjon kan også være som en forsonende bro mellom amerikansk og japansk nasjon i etterkrigstiden og for å gjøre filmen mer seervennlig for japansk publikum. Et ytterligere budskap kan være at rasisme ikke er tolererbart. Japanske soldater presenteres på et respektabelt vis og skildres ærefullt. Den amerikansk marineledelse påpeker til og med at de er overlegne i størrelse. Mens de snakker japansk og har undertekster i Tora! Tora! Tora! snakker japanerne derimot engelsk i Midway.

I virkeligheten ble resultatet at japanerne mistet fire hangarskip, 250 fly og rundt 4800 mann mens amerikanerne mistet ett hangarskip, 150 fly og rundt 300 mann. Spillefilmens resultat var positivt. Den ble utgitt mellom blockbusterne Haisommer (1975) og Star Wars (1977) som endret Hollywoods måte å lage film på og den var den siste store filmen laget på gamlemåten. Den ble riktignok en av årets ti største suksesser, men det skulle gå 25 år før Hollywood prøvde seg på kampene i Stillehavet på lignende vis. Midway ble nylig utgitt på Blu-ray i Skandinavia og kan sees på iTunes.

The Thin Red Line (1998)

Det hadde gått 20 år mellom andrefilmen Days of Heaven (1978) og Terrence Malicks lange og kostbare vei til tredjefilmen The Thin Red Line (Den tynne røde linjen, 1998).

James Jones hadde tjenestegjort i 25th Infantry Division og med romanen «The Thin Red Line» utgitt i 1962 reflekterte han rundt sine opplevelsene under slaget om Guadacanal. Tittelen spiller på hvordan soldatene befinner seg i grenseskillet mellom det fornuftige og det sinnsyke i krigens grusomheter. De alliertes Operasjon Watchtower pågikk over seks måneder ved Guadacanal i Salomonøyene mellom 1942 og 1943, og slaget skulle være et av krigens viktigste i kampen mot japanerne i Stillehavet. En film med samme tittel hadde allerede blitt laget i 1964, men Malick hadde en ambisjon om å fortelle slaget som en annerledes og innovativ krigsfilm.

Guadacanal 1942. Førstesersjant Top Welsh (Sean Penn) og menig Witt (Jim Caviezel) er marineinfanterister i C-Company og forbereder seg nervøst på landgang. Oppdraget å erobre en sterkt befestet øy hvor japanerne har bygd en flyplass. De avløser en annen krigsherjet marineenhet med et stort antall sterkt sårede og døde soldater. Første mål er å ta en åsrygg som blir hardt bombardert med tungt artilleri, men det ser ikke ut til å ha noen effekt på japanernes mitraljøser på toppen. De amerikanske soldatene kan skjule seg i det høye gresset, men går på store tap mot de usynlige skarpskytterne.  Et frontalangrep er selvmord, men det nådeløse oberst Tall (Nick Nolte) presser på for at de skal innta toppen.

Det er elementer av klassisk krigsfilm i Den tynne røde linjen hvor vi i hovedtrekk følger synsvinkelen til menig Witt gjennom landgangen og inn i slaget. Samtidig vinkles krigen fra et vidt spenn soldater, i stor grad castet med Hollywoods eliteskuespillere, fra ankomst til avreise. Parallelt med slaget som utkjempes mot japanerne foregår en kamp mellom befalet. Soldatene opplever et nådeløst kaos og inferno hvor deres fremrykking stadig møter hard motstand. De drepes, sjokkskades og blir vettskremte. Det er en dybde i filmen som ikke bare handler om brorskap, men om maktbalansen mellom befalet og hvordan de har makt over soldaters liv og død. Oberst Tall befinner seg endelig midt i en krig og ønsker å fremme egen karriere mens Kaptein Staros (Elias Koteas) ser en kommende massakre og ønsker å redde livet til sine menn.

Les også Topp 7: De beste danske filmene om andre verdenskrig

Den tynne røde linjen er tidløs, men distanserer seg samtidig fra vanlig krigsfilm med bruk av flere filosoferende fortellerstemmer, noen ganger går de over til å bli dialog. Det er indre monologer med betraktninger om krigen og savnet av deres kjære hjemme. Den er episodisk, bryter de fleste regler for hvordan publikum forholder seg til film, har mange personligheter og ingen klar hovedperson. Handler det om krig eller handler det om noe langt mer abstrakt og uhåndterbart? Sammen med Hans Zimmers nydelige filmmusikk og fotograf John Tolls flotte bilder er det et poetisk og vakkert verk som står i kontrast til krigens frastøtende grusomhet.

Den tre timer lange filmen vant Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin og ble nominert til syv Oscar-priser samme år som Shakespeare in Love på ufortjent vis tok de fleste. Det er en splittende film som av mange omfavnes og betraktes som en av de aller beste krigsfilmene noensinne. Samtidig har mange utfordringer med Malicks særegne måte å lage film på, og dens fortellerstil passer dermed ikke alle krigsfilmentusiaster. Den anses ikke for å være et forsøk på å gjengi en historisk korrekt gjengivelse av hendelsene ved slaget om Guadacanal. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan også sees på Disney+, SF anytime og Blockbuster.

Pearl Harbor (2001)

I april 1940 sendte amerikanerne en stor del av sin marine til Pearl Harbor for å avskrekke Japan fra å fortsette sin territoriale ekspansjon.

Neste steg kom i 1941 da USA innførte en oljeboikott for å presse Japan ytterligere. Hos japanerne vokste ideen om å bombe den amerikanske stillehavsflåten som eneste mulighet til å vinne en krig mot amerikanerne. Slik ble angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 den direkte foranledningen til at USA ble del av andre verdenskrig. I 2001 skulle Pearl Harbor ble verdens dyreste film, men historisk nøyaktighet var ikke hovedmålet. Michael Bay hadde blitt Hollywoods mest ettertraktede regissør etter Armageddon (1998) og var på vei til å forlate Disney til fordel for den mindre produksjonen Phone Booth (2002). Disney-sjefene gjorde hva de kunne for å overbevise og beholde ham. Til slutt var det forslaget om å kombinere hendelsene fra Pearl Harbor med ingrediensene som gjorde Titanic (1997) til verdens mest suksessfulle film som trigget regissøren til å bli. Ideen var en tre timer lang film om virkelige hendelser med basis i en kjærlighetshistorie, slik de laget film femti år tidligere, men med ny teknologi.

1941, barndomsvennene Rafe (Ben Affleck) og Danny (Josh Hartnett) drømte om å bli piloter som barn. Nå trener de hensynsløst og uvettig for å bli jagerpiloter. Rafe blir akseptert til tjeneste og pilot for den britiske Eagle-skvadronen, men før avreise møter og forelsker han seg i sykepleiersken Evelyn (Kate Beckinsale). Hans tilbakekomst til Pearl Harbor skal derimot sammenfalle med japanernes oppsiktsvekkende angrep på den amerikanske stillehavsflåten med sine krigsskip.

Rafes opplevelser i Europa vies lite tid i filmen, det handler i hovedsak om opptrappingen til angrepet og bombingen av Pearl Harbor. Mens angrepet er svært interessant i krigsfilmsammenheng, svekkes filmen av trekantforholdet mellom Rafe, Danny og sykepleiersken Evelyn. Mye av spilletiden brukes til å bli bedre kjent med de unge pilotene og brorskapet de imellom, men kjærlighetsforholdet stjeler uvanlig mye av spilletiden i en krigsfilm. Det er et sentimentalt melodrama og et pompøst trekantdrama hvor krigen i Stillehavet er dets bakteppe. Det er en like stor andel lidenskap, kjærlighet og drama som det er krigsfilm. For den håpløse romantiker er dette en god innfallsvinkel inn i krigsfilmsjangeren, men for de andre er det de spektakulære spesialeffektene som har tiltrekningskraft.

Les også Topp 10: Andre verdenskrigs beste filmer du ikke har sett

Angrepet er et svært mektig og imponerende skue med utrolige kampscener i luften og med bombeeksplosjoner, torpedoer, kaos og velkoreografert galskap vinklet fra mangfoldig kameraer. De massive og spektakulære ødeleggelsene setter andre krigsfilmer i skyggen, spesialeffektene er detaljerte, troverdige og realistiske. Nøkkelscenen med 17 bombefly i full aksjon tok over 100 dager å rigge til. Eksplosiver var plassert over alt og nærmere 700 eksplosjoner gikk av i løpet av åtte sekunder. Det hele ble filmet med 12 kamera på bakkenivå og fra helikopter, og resultatet er en massiv scene som bare varer rundt tretti sekunder i filmen.

Konflikten presenteres og forklares for det store publikummet, blant annet gjennom arkivopptak eller kinoens nyhetsavis for å forklare fremgangen i krigen. I tillegg til den noe overfladiske kjærlighetshistorien prøver filmen å ta opp temaer som rasisme, diskriminering og hvordan fargede behandles i det amerikanske marinen. Eksempelvis med Cuba Gooding Jr. sin karakter som er henvist til å rengjøre og jobbe på kjøkkenet, men som viser seg å være en ypperlig soldat.

All honnør til Disney som tillot at japanerne snakker sitt eget språk og hvordan historien vinkles med etterretning og planlegging fra japansk side. At filmen viser respekt for den tidligere fienden Japan kan også ha en sammenheng med at det var et stort og nødvendig kinomarked for filmen. Mens historikere ikke var spesielt imponert og påpekte filmens mange feil, ble det en publikumssuksess ved lansering. Med rundt 140 millioner dollar i produksjonskostnader, spilte den inn rundt 450 millioner dollar på verdensbasis, før markedsføringskostnader er trukket fra. Videolanseringen kom etter angrepet 11. september og i en patriotisk tid fikk en noe tøffere versjon rekordsalg. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan også sees på Disney+, SF anytime og Blockbuster.

Windtalkers (2002)

Det var viktig for amerikanerne å ta øya Saipan i Stillehavet for å bruke den som base i forbindelse med bombing av Japan, men den japanske generalen Saito sa det kun var en utvei; døden.

Slaget om Saipan ble et av krigens blodigste med 20.000 falne amerikanere. I 2001 overrakte USAs kongress en av sine mest ærefulle priser, «The Congressional Gold Medal» til de 29 Navajo-indianerne som var med på å utvikle og bruke en krypteringskode basert på deres språk under andre verdenskrig. John Woos Windtalkers (2002) er inspirert av sanne hendelser og bruker Navajo-indianernes kode som et springbrett til slaget. Et av filmens premiss, som siden skulle bli dementert av historikere, var at de ble akkompagnert av livvakter som skulle hindre dem å falle i fiendens hender og i verste fall drepe dem. Det var derimot riktig at indianerne skulle beskyttes slik at de ikke ved uhell ble tatt for å være japanere og dermed drept av amerikanske soldater.

Øya Saipan, 1944. Under andre verdenskrig pågår et samarbeid mellom den amerikanske marinen og Navajo-indianere hvor de ved hjelp av deres særegne språk klarer å kommunisere i koder uten at de som avlytter klarer å knekke disse. For å beskytte Navajo-indianerne opptrådte amerikanske soldater som livvakter. To av disse er Joe Enders (Nicolas Cage) og Christian Slater (Ox Henderson) som sendes til den japanske øya Saipan i 1944 og som utvikler vennskap til Navajo-soldater Yahzee (Adam Beach) og Whitehorse (Roger Willie) som de skal beskytte.

Slaget om øya Saipan, den største av kampene i Marianene, var strategisk viktig for at Japan kunne bombes med bombefly og har blitt omtalt som Stillehavets D-dag da det foregikk samtidig som D-dagen i Europa. I Windtalkers serveres vi høydramatisk og spektakulær action slik det ble laget på 1990-tallet. John Woo hadde bakgrunn som den største actionfilmregissøren fra Hong Kong og actionscenene er overdimensjonerte, superstiliserte og dermed noe kunstig. Har man en forkjærlighet eller kunnskap om Hong Kong-action vil man ukritisk akseptere og sette pris på Woos stil. Andre seere uten denne forhåndskunnskapen vil nok kanskje føle at den er noe overdramatisert. Seeren serveres enorme krigsscener med et stort antall soldater som utvilsomt byr på noen av de heftigste scenene fra andre verdenskrig laget på film. Scenene er påkostet, godt regissert og de varer lenge. Vi serveres klassiske Woo-kjennetegn som skyting i lufta, på kloss hold og i sakte kino. Nicolas Cages overkarikerte rolle plasserer Windtalkers i krigsfilmens Hollywood-bås i motsetning til de oftest mer realistiske asiatisk eller europeiske produksjoner.

Indianerne ble kalt windtalkers og kodene var viktig i alle store slag i Stillehavet. Tematisk følger den i stil med Hart´s War (2002) fra samme år og omhandler rasisme mellom hvite amerikanere og diskriminerte grupperinger. Samtidig er det en heroisk historie som fokuserer på hvordan hvite og indianere kan lære av hverandre. Dybden kommer riktignok i andreposisjon da Woo først og fremst er en visuell regissør. Etter hendelsen 11. september ble Windtalkers, Hart´s War og Vietnamkrigsfilmen We Were Soldiers (2002) utsatt fra 2001 til 2002, men sammen skulle de danne en ny patriotisk krigsfilmbølge. I USA ble Windtalkers senere utgitt i en 153 minutter lang director´s cut, men i Norge må vi nøye oss med den 134 minutter lange kinoversjonen på Blu-ray. Kan også sees på Viaplay eller iTunes.

Flags of Our Fathers (2006)

Det 36 dager lange slaget ved Iwo Jima ble et vendepunkt for kampene i Stillehavet. Amerikanerne hadde mer enn 70.000 soldater til disposisjon for å ta øya med flystripe og sin karakteristiske vulkan Suribachi.

Resultatet ble et blodig slag med rundt 22.000 falne japanske soldater og rundt 7.000 døde amerikanere. Fotograf Joe Rosenthals ikoniske bilde av seks amerikanske soldater som reiser et flagg på toppen av Suribachi ble et symbol på seier og heltemot, en stadfesting av den vellykkede invasjonen og at kampene i Stillehavet gikk i amerikanernes favør. En av de på bildet var James Bradleys far, men i undersøkelsene av sin fars krigshistorie lå det en stor skjult hemmelighet. Boka om de seks heltene fra Iwo Jima og deres historie i kampene på Iwo Jima ble i 2000 til bestselgeren  «Flags of Our Fathers». Steven Spielbergs DreamWorks hadde skaffet filmrettighetene og William Broyles Jr, den suksessfulle manusforfatteren bak Apollo 13 og Cast Away, skrev et førsteutkast med Spielberg som tiltenkt regissør. Clint Eastwood likte også det som ikke var en klassisk krigsfilmhistorie og hadde selv prøvd å kjøpe rettighetene. Så fikk han en dag en invitasjon fra Spielberg om å regissere filmen.

I desember 1944 er sanitetssoldat John «Doc» Bradley (Ryan Phillippe), etter forberedelser i Tarawa-leiren sammen med sine medsoldater, på vei mot deres mål øya Iwo Jima. Etter 20 døgn med amerikansk bombing har fienden på øya, dette er hellig jord for dem, posisjonert seg med tungt artilleri i bunkere, tuneller og huler. John og hans bestevenn Iggy (Jamie Bell) samt indianeren Ira (Adam Beach) ledes av troppsersjant Mike Strank (Barry Pepper) i første angrepsbølge. De er unge, ivrige marinesoldater som skal bli avhengig av kameraderi og soldaten ved siden av seg. Slaget om Iwo Jima skulle bli noe mer enn vendepunktet i andre verdenskrig, det skulle også bli vendepunktet i deres liv.

Filmen åpner med en rammefortelling i nåtid hvor John Bradley får et illebefinnende og dermed tas vi etter hvert med tilbake til 1944. Etter at Eastwood ble involvert ble manusforfatter Paul Haggis satt til å skrive et nytt manus. Hans inngangsvinkel var å finne de emosjonelle scenene uten å følge kronologisk struktur. Historien bygger dermed opp mot reisingen av det berømte flagget og det som ble det mest kjente amerikanske bildet fra andre verdenskrig, men uten at det fortelles kronologisk. Hvem var mennene på bildet, hva opplevde de under kampene og hva skjedde med dem etterpå? Vi hopper frem og tilbake i tid, mellom kampene i 1944 og året etter da enkelte soldater ble plukket ut til å reise rundt på en turne i hjemlandet for å selge krigsobligasjoner. Soldatene fra bildet skal gi et nytt håp til det amerikanske folket og snu synet på kampene i Stillehavet. De trenger folket støtte og ders økonomisk bidrag til den pågående krigskampanjen. Kronologi er tilsidesatt for det emosjonelle, men samtidig holder denne fortellerformen på spenningen om hva som virkelig skjedde under fotograferingen. Flags of Our Fathers får dermed, i tillegg til å være en krigsfilm, et slags mysterium som skal nøstes opp med bakgrunn i noe som skjedde på øya i 1944.

Les også Topp 10: De beste ubåtfilmene fra andre verdenskrig og den kalde krigen

Invasjonen av Iwo Jima var det første slaget på japansk jord under andre verdenskrig og konvoien med utallige krigsskip er et massivt og mektig skue i en utsøkt kombinasjon av ekte fartøy og digitale effekter. Landgangen på de svarte vulkanske strendene blir en ren massakre der japanerne avventet å skyte til store mengder amerikanske soldater hadde gått i land. Landgangen er filmet på Island som har samme landskap da Iwo Jima er en fredet øy. Det kan nok tenkes at den tiltenkte regissøren Spielberg i sin produsentrolle har gitt rådgivning til Eastwood, spesielt kan likheter trekkes til landgangen i Normandie fra Redd menig Ryan. Det er en blass, utvasket og fargeløs film, med herlig tidskoloritt. Det er mektige kamper visualisert på svært godt vis, kanskje i toppen av hva som er laget på film. Mens japanerne holder stand forskanset i bunkere og huler, skal amerikanerne gå på store tap.

De tre hovedpersonene er unge, naive og ivrige soldater som tror målet blir en enkel oppgave. De er sanitetssoldaten John Bradley som er hovedmål for japanske skarpskyttere, Rene Gagnon (Jesse Bradford) som har skyldfølelse for manglende innsats og indianeren Ira (Adam Beach) som har vansker med å akseptere tapet av sine medsoldater. Det handler om kameraderi og krigens grusomme virkelighet hvor medsoldater faller i kamp. John har fått nok av krigen, men har ikke lyst til å forlate sine medsoldater. Vi kan se likhetstrekk til de heroiske handlingene i Hacksaw Ridge som utspiller seg på lignende vis, men på en annen øy. Den kan også sees som en parallell til Windtalkers der ytterligere tematikk er alkoholproblemer og rasisme mot indianere.

Det er en nostalgisk og tilbakeskuende historie hvor rammefortellingen avsluttes med sønnen som intervjuer sin fars krigskamerater og skriver boken filmen er basert på. Med kontroll på Iwo Jima var japanernes siste forsvarsring brutt og med nybygde flystriper hadde amerikanerne kort distanse for en luftoffensiv mot Japan. Filmen fikk hovedsakelig skryt for em riktig skildring av hendelsen, men en prominent person som var misfornøyd var regissør Spike Lee. I en mediedekt debatt klaget han på fraværet av afroamerikanske soldater i filmen, mens en hardnakket Eastwood holdt på sin skildring av hendelsen. Den kostbare filmen ble et tapsprosjekt for Warner Bros., men fikk høy anerkjennelse som et plaster på såret. Utgitt på DVD og Blu-ray og kan strømmes på Viaplay, SF anytime og Blockbuster.

Letters from Iwo Jima (2006)

Den store historien Eastwood ønsket å fortelle i Flags of Our Fathers var for omfattende til å få plass i kun en spillefilm.

I forbindelse med forarbeidet til Flags of Our Fathers ble Eastwood interessert i den japanske generalen Kuribayashi som ledet forsvaret av øya og undret på hvilken type person han var som på kløktig vis lagde forsvarsverk under overflaten, stikk i strid mot vanlig japansk forsvar fra denne tiden. Hovedkilden og filmens rammefortelling var en bok med brev skrevet til sin kone, datter og sønn under krigen, «Picture letters from Commander in Chief» av Tadamichi Kuribayashi. Informasjonen kom fra Iwo Jima Association, drevet av slektninger til mennesker som døde der og manusforfatter Iris Yamashita var av japansk avstamning, men født i Amerika. I motsetning til Tora! Tora! Tora!, som opprinnelig var tiltenkt å være to filmer, skulle Eastwood faktisk klare å skille historien i to fortellinger som utfyller hverandre. Som en følgesvenn til Flags of Our Fathers regisserte Eastwood det samme slaget presentert fra japanernes synsvinkel. Letters from Iwo Jima (Brev fra Iwo Jima, 2006) utdyper historien og scener vi allerede har sett, men fungerer som et frittstående og alternativt supplement.

Handlingen foregår etter kampene om Saipan i juni 1944, som sett i filmen Windtalkers, og som en årsak styrket japanerne vaktholdet på øya Iwo Jima. Amerikanerne bombet øya i to dager i juli 1944, noe som ødela alle bygninger og den lille flystyrken som var plassert der. Iwo Jima betyr Svoveløya og sentralt på øya ruver den gamle vulkanen Suribachi. Øyas posisjon fører til at den har en enorm strategisk betydning både for japanere og amerikanere, så slaget på Iwo Jima er avgjørende for begge parter.

Filmen åpner med japanske soldater som lager skyttergraver og forsvarsverk i strandkanten. Da general Kuribayashi (Ken Watanabe) ankommer øya ser strategen nødvendigheter for forsterkninger overalt og at de sivile må evakueres. Etter felttoget på Marianene er japanske hangarskip og fly senket, den japanske flåtestyrken er utslettet. Øya er isolert, de må kjempe med det de har. Hans strategi er å grave huler og lage underjordiske festningsverk. Vi følger også bakeren Saigo (Kazunari Ninomiya) som blir utvalgt til tjeneste som menig soldat og som må forlate sin gravide kone. Han skal bli vår guide gjennom over en måned med intense kamper, fra da amerikanerne teppebomber øya fra fly, dag og natt. Så kommer en amerikansk konvoi sjøveien, fulgt av en landsatt invasjon.

Les også Topp 10: De beste filmene om nazijegere

Letters from Iwo Jima er mer engasjerende i sin mer strømlinjeformede gjenfortelling. Ellers er likhetene mange mellom de to filmene som det utvaskede og fargeløse fotografi og de svært forseggjorte kampene. Nå får vi en annen forståelse av kampene, sett fra de som forsvarer sin øy. Der Flags of Our Fathers er patriotisk og sentimental er Letters from Iwo Jima en mer selvoppofrende krigshistorie hvor de skal kjempe ærefullt og dø for fedrelandet. Vi føler sympati for Saigo og hans medsoldater som har blitt kastet inn i en krig hvor de verken kjenner sin motstander eller betydningen av kampene. General Kuribayashi presenteres som en sympatisk og edel mann som trenger alle sine menn i kamp. Underbefalet er derimot tyrannisk i sin harde kadaverdisiplin med fysisk avstraffelse og hvor de er villig til å drepe sine soldater for feighet.

Det er en realistisk antikrigsfilm som ikke romantiserer krigen. Den viser soldater som er kritiske til situasjonen samtidig som den hyller strategen general Kuribayashi. Hans instruksjoner var å ikke åpne ild mot de amerikanske troppene før de var kommet et godt stykke inn på øya, og dermed får vi en forklaring på nedslaktingen i forrige film. Den er filmet på japansk med japanske skuespillere, er tro mot japansk historie og de menige portretteres med respekt. Til tross for mangel på vann, mat, artilleri og ammunisjon holdt de japanske soldatene stand mot mer enn 70 000 amerikanske soldater i over en måned. Filmen hadde premiere på Berlin internasjonale filmfestival hvor filmskaperen ble mottatt med stormapplaus. Siden har Eastwood uttalt at dette kanskje er den filmen han er mest stolt av. Flags of Our Fathers og Letters from Iwo Jima bør sees som en helhet der de følger opp tradisjonen for å fortelle kampene i Stillehavet fra begge vinklene, slik vi har sett i 1970-tallets store filmer Tora! Tora! Tora! og Midway. Utgitt på DVD og Blu-ray og kan strømmes på Viaplay, SF anytime og Blockbuster.

Unbroken (2014)

Noen ganger markedsføres krigsfilmer med misvisende plakater samt generelle og lite spissede titler. En av filmene som gikk noe under radaren til flere krigsfilmentusiaster var Angelina Jolies andrefilm Unbroken (2014).

Dette er en film om andre verdenskrig som begynner som en overlevelsesfilm, men som endrer seg til å bli en fangeleirfilm. Det er en sann historie om standhaftighet satt til Stillehavskrigen etter angrepet på Pearl Harbor og er basert på Louis Zamperinis bok «Devil at my Heels» fra 1956. Her forteller han om sine oppsiktsvekkende opplevelser og rettighetene ble raskt kjøpt for en filmatisering med Tony Curtis i hovedrollen. Curtis gjorde i stedet Stanley Kubricks Spartacus (1960) og først da Laura Hillenbrand gjorde intervjuer og slapp bestselgeren «Unbroken: A World War II Story of Survival, Resilience, and Redemption» i 2010 fikk historien nok en gang aktualitet. Med et adaptert manus av blant annet Joel og Ethan Coen skulle alt ligge til rette for en interessant film.

1943, Louis (Jack O´Connell) er bombesikter på et bombefly. Etter et bombeoppdrag over Japan blir de hardt beskutt av luftvernild, men klarer med nød og neppe å lande. Kort tid etter må de nok en gang opp i lufta, denne gangen på et redningstokt for å søke etter et styrtet bombefly. De nødlander og må kjempe for overlevelse på en redningsflåte i 47 dager. Det skal gå fra ille til verre da de plukkes opp av den japanske flåten og sendes til Ōmori fangeleir som drives av en maktsyk leirkommandant. I en leir hvor fienden halshugges blir Louis plukket ut som leirkommandantens hakkekylling og Louis må kjempe for å ikke gå fra forstanden.

Unbroken er en tredelt film som forteller hans aktive karriere før krigen, den smertefulle kampen mot naturkreftene om bord en redningsflåte og til slutt det sadistiske oppholdet i en japansk fangeleir. For å forklare karakteren Louis´ viljestyrke under krigens vanskelige kår, hopper filmen flere ganger tilbake til Zamperinis yngre dager hvor han stadig havnet i slåsskamp med andre og hvor politiet stadig var på jakt etter ham. Da Louis´ bror oppdager hans store talent for å løpe fra mobbere og politiet ser han hvordan dette kan konverteres til løping på bane. Dermed blir Louis en idrettshelt som deltar i OL i Berlin før angrepet på Pearl Harbor setter en stopper for hans karriere. Idrettsbakgrunnen skal dermed gi ham alibi for at han klarer å motstå smerte, motgang og de umenneskelige opplevelsene i den japanske fangeleiren.

Angelina Jolie viser seg å ha en overraskende god teft for andre verdenskrig og har laget en solid krigsfilm. På mange måter er dette et slags helteepos, i tråd med den Hollywoodske tradisjonen, hvor hovedpersonen aldri gir opp. Den japanske fangeleiren Ōmori, som lå like ved Tokyo, kan på mange måter sammenlignes med de tyske fangeleirene vi kjenner fra europeisk film. Fangene opplever en svært hardt opphold og som karakterene i filmen er det nesten så seeren selv kjenner smerten fysisk og psykisk på kroppen. Årsaken til at de japanske fangevokterne var så interessert i Zamperini var hans bakgrunn som kjent person. De ønsket å bruke ham som et ledd i utspekulert propaganda og spørsmålet er om det var dette eller hans viljestyrke som fikk han til å overleve.

Unbroken er fotografert av den Oscar-vinnende filmfotografen Roger Deakins og det er svært flott og imponerende bilde. I fengselsfilmen Starred Up (2013) spilte Jack O’Connell en kruttønne med voldsom energi og nok en gang imponerer han her med sin prestasjon. Mens filmskaperne nevner Sidney Lumets The Hill (1965) som inspirasjonskilde, bærer den naturligvis likhetstrekk til Broen over Kwai (1957) og Merry Christmas Mr. Lawrence (1983). Zamperini godkjente både manus og skuespillervalg før innspilling og fikk sett filmen før han døde kort tid dens lansering. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge. Kan strømmes på Netflix, Viaplay, SF anytime og Blockbuster.

Hacksaw Ridge (2016)

Hacksaw Ridge er basert på den sanne historien om sanitetssoldaten Desmond Doss som nektet å røre våpen under sin tjeneste under andre verdenskrig.

Til tross for dette kjempet han i den blodigste kampen amerikanske styrker opplevde under krigen. Produsent Bill Mechanic hadde lenge kjempet for å få laget en film om Doss´ opplevelser, og selv om store aktører som Disney og Randall Wallace forsøkte å filmatisere hans liv, nektet Desmond å gi slipp på sin historie. Da Desmond døde i 2006 begynte derimot ting å endre seg. Mel Gibson, som allerede hadde takket nei til å lage filmen to ganger tidligere, var nå med på prosjektet og dermed fikk Mechanic viljen sin til slutt. Ti år etter Clint Eastwoods skildring av kampene på Iwo Jima i Flags of our Fathers (2006) skal vi til en annen isolert øy utenfor Japan og på klassisk vis følger vi en persons krigsopplevelser fra treningsleir og ut i kamper.

Året er 1945. Det ble ansett som en nødvendighet å ta øya Okinawa som et steg i de alliertes invasjon av Japan. Da Desmond Doss og hans avdeling ankommer øya er det første de møter overlevende etter et mislykkes forsøk på å innta høyden Hacksaw Ridge. Marinens artilleri teppelegger området med kraftig skyts før de forsøker seg på et nytt angrep. Likevel angriper japanske soldater i horder som om ingenting har skjedd og resultatet blir store amerikanske tap. Parallelt med krigshandlingene får vi Desmonds forhistorie gjennom beinhard opplæring, men som sjuendedagsadventist sjokkerer han sitt befal og medsoldater med at han ikke vil bære våpen.

Hacksaw Ridge veksler mellom religion og våpen som er det USA elsker aller mest. Ved første gjennomsyn var hovedpersonens religiøse tro og verdivalg vanskelig å svelge. Ved senere gjennomsyn fungerer dette aspektet bedre. Desmond kan ikke leve med seg selv om han ikke står for det han tror på. Underveis får vi forklaringen på hans valg samtidig som medsoldater og befal forsøker å skvise ham ut fra militæret. Hacksaw Ridge er en heltehistorie hvor Desmond på egenhånd klarer å berge 75 alvorlig skadde soldater i sikkerhet. Samtidig har den en bismak av antikrigsfilm hvor det å ta toppen Hacksaw Ridge illustrerer det meningsløse i krigen slik vi tidligere har sett i The Thin Red Line og Vietnamkrigsfilmene Hamburger Hill (1987) og We Were Soldiers (2002).

Hacksaw Ridge er godt fortalt med dyktig og kraftfull regi, og som krigsfilm holder den ikke noe tilbake. Filmopplevelsen er svært intens med kaotisk og effektiv klipping i kampens hete. Kampscener er laget på imponerende og svært mektig vis. De befinner seg i toppsjiktet blant filmhistoriens mest voldsomme kampscener. Det er et salig kaos av artilleri og dødbringende flammekastere, og vi serveres svært forseggjorte spesialeffekter med soldater som sprenges i fillebiter og innvoller som tyter ut. Historikere mener generelt at Mel Gibson i all hovedsak har laget en korrekt gjengivelse av Desmond og hans krigshendelser. Faktisk ble de mest utrolige hendelsene utelatt fra filmen da man fryktet at publikum ikke ville finne dem troverdig. Filmen ansees som en suksess da produksjonskostnadene var 40 millioner dollar og den spilte inn over 180 millioner dollar på verdensbasis. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge. Kan strømmes på Viaplay, SF anytime og Blockbuster.

Midway (2019)

To tiår etter, og som et supplement til Michael Bays Pearl Harbor, kom Roland Emmerichs svært påkostede og storslagne Midway (2020). Med produksjonskostnader på 100 millioner dollar var dette en av de aller dyreste uavhengige produksjonene i filmhistorien.

Emmerich brukte all sin erfaring fra sine mange katastrofefilmer til å lage en høytbrølende krigsfilm om det avgjørende sjøslaget mellom USA og Japan. I utgangspunktet er det i år 2020 et svært uvanlig prosjekt med en krig mellom USA og Japan, regissert av en tysker født 10 år etter krigens slutt, og hvor store deler av produksjonskostnadene ble finansiert av kinesiske investorer. Midway begynner med å påpeke at dette er hendelser som førte frem til det største sjøslaget i Stillehavet og forteller historien om kampflypilotene som skal senke de japanske hangarskipene ved Midway.

Tokyo 1937. Japan får 80% av sin olje fra Amerika, men nå er forsyningen kritisk. Den assisterende militærattacheen Edwin T. Layton blir advart av den japanske admiralen Yamamoto om at de vil gjøre motsvar om oljetilførsel stanses, fire år senere skjer det de frykter. Etter angrepet på Pearl Harbor skal amerikanerne finne japanerne og hevne angrepet. Vi følger våghalspiloten Dick Best (Ed Skrein) om bord på hangarskipet USS Enterprise Her må den nye flåtesjefen Nimitz (W. Harrelson) og nyutnevnt etterretningsansvarlig Layton overbevise Washington om at japanerens neste angrep er Midway.

Der Michael Bay sørget for at effekter og eksplosjoner utspilte seg foran kamera i Pearl Harbor er i hovedsak disse i Midway laget i etterkant med dataskapte effekter. Effektene er både svært forseggjorte og noe kunstige, men imponerer med sine fly- og kampscener. Det er destruksjon og spetakkel på høyt nivå og det er svært grandiost slik det skal være i Emmerich sine filmer. Etter litt melodrama går filmen rett på sak med angrepet på Pearl Harbor, dog i noe mindre grad da det store angrepet allerede har blitt fortalt av Michael Bay. Så fortsetter filmen mot sitt hovedmål som er å fortelle kampene i Midway. Det er dessverre en noe uoversiktlig fortelling med mange karakterer og historiefortellingen er ikke like strømlinjeformet slik som Emmerichs studiofilmer vanligvis pleier å være.

Det er spillefilmdebuten til manusforfatter Wes Tooke og den er hovedsakelig produsert av uavhengige Summit Entertainment som også har stått bak Hacksaw Ridge. Det bygges sakte opp til slaget ved Midway, men filmen gaper over litt for mange aspekter. Den kunne fungert mer effektivt om den droppet enkelte elementer og sidehistorier eller hadde valgt å plassere dem mer i bakgrunnen. Mens parallellhistorien med kodeknekking av japanske militærkommunikasjon føles vesentlig er hendelsen om bord på en amerikansk ubåt med dypvannsbomber et sidespor. Den ustrukturerte blockbusteren med sine mange avstikkere blir ikke hjulpet av det som er et middels skuespill og en svak regi fra Emmerich.

Årsaken til at det er så viktig for amerikanerne å vinne kampene i Stillehavet er at japanerne neste gang kan angripe Hawaii, Los Angeles og Seattle. Mye står på spill og de må slå dem, men det blir litt for mye pompøs heltedyrking i Midway, selv til tyske Emmerich å være. Det blir riktignok mer intenst, og historien finner en bedre flyt når vi nærmer oss slaget ved Midway som er filmens langvarige piece de resistance. På den andre siden er Midway en balansert film hvor japanere snakker japansk og den viser respekt og anerkjenner den japanske marinen med sine ærefulle soldater. Hovedkarakterene skal være basert på virkelige personer og Navy Rear Admiral Sam Cox uttalte at foruten noen Hollywood-aspekter er dette den mest realistiske filmen om marinekamper noensinne laget. De som foretrekker det genuine, bør nok heller oppsøke John Ford som filmet de aktuelle kampene i dokumentaren The Battle of Midway (1942). Produksjonskostnadene var på 100 millioner dollar og den spilte kun inn i overkant av 127 millioner dollar på verdensbasis. Filmen ble derfor en av nyere tiders største tapsprosjekter. Utgitt på DVD og Blu-ray. Kan strømmes på Filmoteket, Amazon Prime, Viaplay, SF anytime og Blockbuster.