Første september 1939 blir Polen som første land invadert av Nazi-Tyskland og andre verdenskrig begynner. I filmsammenheng skal okkupasjonen av Polen preges av tre hendelser som blir stadig tilbakevendende tema i krigsfilm: Holocaust, Warszawa-ghettoen og oppstanden i Warszawa.

Det er 82 år siden Nazi-tyskland invaderte Polen 1. september 1939 og andre verdenskrig startet. Hitler hadde bare forakt for Polen og dets folk. Intet annet land led på samme vis som Polen med sine seks millioner døde og de fleste storbyer i ruiner. Polen fikk ingen militær hjelp, polsk kultur skulle utryddes og polakker skulle deporteres og erstattes med tyskere og deres kultur. Jøder ble samlet i ghettoer og siden sendt til utryddelsesleirer, i løpet av krigsårene ble rundt tre millioner polske jøder utryddet.

Fastleggingen av Polens grenser etter første verdenskrig hadde delt Tyskland i to gjennom den såkalte polske korridor. Tyskland krevde vei og jernbane gjennom korridoren og innlemmelse av havnebyen Gdańsk, hvor befolkningen var 96 prosent tyskere, til Tyskland. Polakkene avviste kravet. En tysk-sovjetisk ikkeangrepsavtale inngått i 1939 sikret Hitler at Stalin ikke ville gripe inn ved et tysk angrep på Polen og 1. september krysset tyske tropper den polske grensen. Invasjonen av Polen var en Blitzkrieg eller en lynkrig, et begrep på krigføring med raske operasjoner og hvor det tyske felttoget mot Polen var første gang dette ble tatt i bruk. 17. september angrep dessuten Sovjetunionen og Den røde armé Polen fra øst.

Det er spesielt tre tema som går igjen i de mange filmene lagt til Polen under andre verdenskrig. Det ene er holocaust hvor filmer som Schindlers liste og The Boy in the Striped Pyjamas er satt til konsentrasjonsleirer som Auschwitz. Dette temaet har blitt dekket i artiklene Tidenes mest gripende Holocaust-drama og De beste Holocaust-dramaene du ikke har sett. Det andre store filmatiske temaet er den beryktede Warszawa-ghettoen mens det tredje er oppstanden i Warszawa.

Under oppstanden i Warszawa kjempet motstandsbevegelsen Armia Krajowa (AK) med sine 400.000 mot nazi-okkupantene. Dette var den største motstandsbevegelsen i alle de tyskokkuperte landene og håpet deres var å få hjelp fra sovjetiske styrker som ventet på utsiden av byen. Polakkene kapitulerte etter 63 dager. Etter ordre fra Hitler ble deretter Warszawa systematisk rasert og gamlebyen jevnet med jorden. Dødstallene oppgis til over17.000 døde opprørere og over 200.000 døde sivile. Tyske tap er oppgitt å være 26.000 soldater. Den røde armé tok kort tid etter kontroll over byen og innledet et 45 års sovjetisk regime. Først i 1970 var befolkningen tilbake til samme nivå som før krigen.

Som en følge av den sovjetiske okkupasjonen og dens sensur, ble det visuelle språket videreutviklet i den polske etterkrigsfilmen. Med vanskelige kår skapes filmmagi. Filmene fikk et avansert og tvetydig språk, de kunne tolkes på ulikt vis, noe som gjorde det mulig å få de gjennom sensuren. Etter kommunismens fall i 1989 ble Polen fritt og en ny polsk filmoppsving kom etter hvert med etableringen av det polske filminstituttet i 2002 som finansierer filmproduksjoner. I dag ansees spesielt oppstanden i Warszawa som en nøkkelhendelse i det nye Polen og derfor brukes hendelsen flittig som tema i mange av landets nyere krigsfilmer. Titlene som følger er sett gjennom polske filmlinser og produsert av andre land, men hvor handlingen er lagt til Polen under andre verdenskrig. Filmene er presentert i kronologisk rekkefølge etter utgivelsesår og de fleste har vært lansert i en eller annen fysisk eller strømmetilgjengelig form i Norge.

Kanal

Andrzej Wajdas Kanał (De 63 dager, 1957) omhandler Warszawa-oppstanden i 1944 og er en milepæl i polsk filmhistorie. Filmen fikk juryens spesialpris Sølvpalmen i Cannes i 1957 og polsk film ble for alvor internasjonalt kjent.

Dette var den første store fortellingen om oppstanden og byens overlevende hjalp Wajda ved å fortelle ham hvor kampene ble utkjempet og hvilke steder motstandsmennene flyktet ned i kloakkens kanaler. I Kanal følger vi en gruppe motstandsmenn i siste uke av oppstanden og allerede fra starten av fortelles vi gjennom en pessimistisk fortellerstemme at dette er tragiske helter som vi skal følge i siste del av deres liv. Manusforfatter Jerzy Stefan Stawiński kjempet i den polske hæren ved krigsutbruddet og kjempet selv som løytnant i motstandsbevegelsen under oppstanden i 1944. Manus baserte seg hovedsakelig på hans egne dagbøker. Den norske tittelen spiller på antall dager oppstanden varte.

Warzsawa, september 1944. Oppstanden nærmer seg slutten etter å ha pågått i 56 dager. De er motstandsbevegelsens tragiske helter og dette er deres siste timer. De er bare 43 stykker igjen og de består av soldater, sivile, kvinner samt barn som brukes som sendebud. De befinner seg i utkanten av sentrum hvor de beveger seg rundt om i ruinene av den krigsherjede byen. De ledes av løytnant Splinter og de er under hardt angrep. De kjemper en håpløs kamp med pistoler og håndgranater mot tanks og Stuka stupbomber. I stedet for å få forsterkninger beordres de ned i byens kloakksystem med sine mange kanaler for å kjempe videre i bysentrum. De har beveget seg fra forgården og ned i helvete.

Filmen begynner med oversiktsbilder fra luften over et herjet Warszawa i ruiner. Bygninger settes i brann før de kollapser. Motstandsbevegelsen kjemper en håpløs kamp iscenesatt av velkomponerte bilder fra et kamera i stadig bevegelse. Det er en geriljakrig fra en brokete ansamling med et fåtall patriotiske menn som optimistiske fortsetter kampen mot en overlegen fiende. Bomber faller fra Stuka stupbomber og de beskytes av tanks. De forskanser seg i ruiner og kjemper ærefult i skyttergraver. Vi får en grundig introduksjon av de kjempende og underveis blir vi godt kjent med flere av dem. Blant annet deres leder Splinter, den fryktløse gutten, den forelskede jenta og kunstneren som mistenkelig minner om pianisten Wladyslaw Szpilman.

Så setter motstandsfolket ut på en farefull ferd mot bysentrum, hvor de møter en desperat sivilbefolkning i en ytterligere håpløs situasjon, før de går de ned i kloakkens uendelige kanaler. Det blir en kvalmende reise hvor det håpefulle snus til nok en marerittaktig felle. I kanalenes virvar med avføring blir de desorientert og desperat. Tyskerne slipper ned gass som sakte kveler de. Hvis de stiger opp til overflaten blir de skutt. Deres lyskilde med lykter vil gå tom for batteri. Det er en intens fortelling hvor de stadig er i bevegelse med konstante rykk fremover. Filmen levner ikke mye håp for mennene vi følger, de drives til vanvidd og sliter med å finne en utgang fra den dødelige labyrinten. Det er ingen heltefilm, men en bittersøt antikrigsfilm om de siste dagene av oppstanden. På overraskende vis føles ikke filmen datert over seks tiår etter opprinnelig lansering. Det eneste ankepunktet er at seeren uten videre kjennskap til Den røde arme som venter utenfor byen vil glippe noe av det bitende sluttpoenget.

Etter smertefull okkupasjon hadde det polske publikummet bestående av overlevende etter krigen forventet en patriotisk heltehistorie. Skuffelse over Kanał med sin dystre fortelling var derfor stor. Først etter prisutdelingen i Cannes forsto de dens viktighet. Andrzej Wajda og hans mannskap var unge og de ønsket at verden skulle se hva de hadde opplevd. Det var ikke nødvendigvis et forsøk på å gjengi det som hadde skjedd, men en refleksjon rundt det som hadde skjedd. Ifølge Wajda var de inspirert av og ønsket å lage en film i samme retning som den nystartede italienske neorealismen. Fordi det polske språket ikke ble forstått utenfor landet, og fordi sensurmyndighetene først og fremst reagerte på dialog, ble det viktig at filmen hadde sterke bilder for å tiltrekke seg et utenlandsk publikum. Dens ettermæle er enorm, og etterfølgende polske filmer har vanskelig med å måle seg opp mot denne briljante filmen. Kanał er utgitt på DVD av Criterion Collection i USA, på DVD fra Arrow i Storbritannia samt i en nyoppusset Blu-ray med engelske tekster i Polen.

Birth Certificate

Regissør Stanislaw Rózewicz overlevde krigen og dermed ble det det store temaet i hans filmer. Han lagde sin første kortfilm allerede i 1946 og spillefilmdebuterte med Three Women (1956), en historie om vennskap mellom tre fanger i en konsentrasjonsleir.

Deretter preget krigen og okkupasjonen hans filmer og han ble en mentor for en ny generasjon polske regissører. Hans mest kjente er Birth Certificate (Swiadectwo urodzenia, 1961) som omhandler livet til barn under den tyske okkupasjonen og krigen sett gjennom deres øyne. Filmen fortelles gjennom tre frittstående episoder og følger dermed Andrzej Munks krigsfilmantologi Eroica (1958) som besto av to historier. Den ene om tyske nazister i konsentrasjonsleir og en om oppstanden i Warzsawa presentert på et lystig og humoristisk vis. Eroica var ellers nylig en del av en større nyoppusset Blu-ray samling lansert i USA presentert av Martin Scorsese.

On the Road omhandler den unge gutten Janek fra Warzsawa på vandring langs landsbygdens veier. Han er på søken etter sin bror og mor og møter tyske soldater og sårede polakker på flukt. Etter hvert tar han følge med soldaten Jozef som med hestekjerre bærer unødvendige militære papirer og som mot alle odds skal kjempe for sitt land. I Letter from the Camp møter vi tre unge brødre som prøver å tjene til livets opphold i en nazi-befestet småby. Deres mor er på landet for å finne mat mens deres far sitter i fangeleiren som dominerer byens sentrum. De har fortsatt tro på at han kommer hjem, men en kveld ankommer en sovjetisk fange som er på flukt. I Drop of Blood gjemmer en jødisk jente seg under en razzia og setter alene ut på reise hvor hun blir avhengig av folks velvilje.

De tre historiene byr på enkle poetiske hverdagshistorier fra krigen uten å være overdramatisert. Samtidig er dette dystre og nedslående historier. Det handler om krigens forferdelige og umenneskelige kår. Men det er ikke lidelseshistorier. Det handler om barn på vandring gjennom krigsherjet landskap, både på landsbygden og i byen. I skjul i skogen, i byens ruiner på søken etter tapte foreldre eller søsken og en jødisk jente som får sine trekk vurdert av Gestapo-offiserer. Det handler om hvordan barn tilpasser seg for å overleve en grim hverdag og hvordan de mot alle odds klarer de å finne et snev av håp i krigens ubarmhjertighet. Den skildrer polakker på flukt og den polske soldaten som gjør sin plikt fordi det er hans jobb. Det er til tider ubehagelig der den skildrer en større tysk kortesje og nazistenes henrettelse av sivile bønder og nedbrenning av deres gårder.

Regi av barn er en egen kunstform og her er de fleste bærende roller spilt av barn. Her løses det elegant med usedvanlige og utrolige prestasjoner. Med sine gripende historier og et dystert sorthvitt bilde minner den i stor grad om den mer moderne A Painted Bird (2019), basert på en roman av polske Jerzy Kosinski, som på lignende lavmælt vis er fortalt gjennom en ung jødisk gutts synsvinkel. Regissør Rózewiczs fulgte en kunstnerisk karriere fremfor det kommersielle og med Birth Certificate ble han belønnet med priser både på filmfestivalen i Cannes og Venezia. Filmen er utgitt i en nyoppusset utgave på DVD og Blu-ray i Polen.

Korczak

Tre år før vi ble kjent med Kraków-ghettoen i Steven Spielbergs Schindlers liste (1993) og et tiår før Roman Polanskis Pianisten (2002) hadde Andrzej Wajda allerede skildret den dystre Warszawa-ghettoen med sine umenneskelige kår gjennom Korczak (Dr. Korczak og barna, 1990).

Med skriving, undervisning og radioprogrammer for barn hadde den berømte pedagogen Janusz Korczak blitt et polsk ikon på 1930-tallet. Manuset til det filmatiske helteeposet var skrevet av Agnieszka Holland og var basert på hans dagbøker fra oppholdet i ghettoen. Her hadde den oppofrende Korczak kjempet for å skaffe nødvendige midler for å holde liv i de 200 jødiske barnehjemsbarna han hadde ansvar for. Til tross at han flere ganger fikk muligheten til å komme seg ut av ghettoen skulle han nekte å forlate barna.

Under invasjonen september 1939 møter Korczak nazistene i sin offiseruniform. Han driver en jødisk institusjon med barnehjemsbarn og nå skal de flyttes til en nyopprettet ghetto i Warszawas jødiske bydel. Vi følger Korczak, hans medhjelpere og barna gjennom deres hverdag på barnehjemmet i ghettoen. Han kjemper for å skaffe mat og beskytte dem mot sulten og volden på utsiden. Gatene begynner først å fylles av sykdom og død før nazistene krever å få deportert jødene. Sommeren 1942 begynner Grossaktion Warsaw, kodenavnet på deporteringen og massedrapet av Warszawa-ghettoen. Endestasjonen er gasskamrene i Treblinka. Korczak er en holocaust-film fortalt fra barns vinkel med fokus på deres utfordringer under krigsårene. Wojciech Pszoniak i rollen som doktor er fenomenal og barna spiller også godt. Korczak kjempet for barns verdighet i mange år før krigen, han er en mann som nekter å føye seg, står imot nazistene og sier sine meninger. Hans liv ble en legende da han nektet å forlate ghettoen og barnehjemmet med 200 barn, et fåtall av ghettoens 100.000 barn.

Med sitt svarthvitt bilde er det vanskelig å si om filmen er laget på 1950, 1960 eller 1990-tallet, men uttrykket kom Spielberg tre år i forkjøpet. Filmfotograf Robby Müller jobbet også med Lars von Trier og Jim Jarmusch. Filmen var en samproduksjon fra europeiske midler, blant annet fra BBC, og stikker seg ut med en svært imponerende rekonstruksjon av den jødisk ghetto. En kontroversiell scene viser et kamerateam av nazister som filmer i ghettoen, før det vi får se er deres virkelige propogandaklipp fra den gang. Spillefilmen i seg selv er verken for grim eller grafisk, vi skånes fra de verste scenene slik vi siden skal se i nyere produksjoner. Henrettelser på gate høres kun på lydsporet og finner sted ved siden av bildeutsnittet.

Ifølge Spielberg er Korczak er en av de viktigste europeiske filmene om holocaust. Dagen etter at den ble vist utenfor programmet på filmfestivalen i Cannes i 1990 ble den stemplet kontroversiell. Den franske filmanmelderen Danielle Heymann anklaget i Le Monde filmen for å være antisemittisk og ikke historisk korrekt. Dermed ville ingen av de store filmdistributørene kjøpe den inn til andre land. Filmen kom dessuten samtidig som kommunismens fall i en tid hvor det ble åpnet opp for import av film fra Hollywood. Hjemlandets publikum, som hadde vært tro mot Wajda, hadde nå mindre interesse av depressiv krigsrealisme i konkurranse med utenlandsk fortellerkunst. Filmen ble derfor ingen stor suksess, men hans skikkelse lever videre, blant annet som en viktig birolle i spillefilmen The Zookeepers´s Wife. Filmen er utgitt på remastret utgave på Blu-ray i Polen.

Pianisten 

Roman Polanskis mor døde i Auschwitz´ gasskamre mens hans far overlevde konsentrasjonsleiren Mauthausen. Pianisten (2003) handler om overlevelse og jødeutryddelsen i Warszawa og er Polanskis mest personlige film.

I en uvanlig sterk filmografi er Pianisten dessuten hans aller største filmatiske bragd. Den biografiske filmen er basert på Władysław Szpilmans bok om egne opplevelser og Polanski studerte arkivopptak for å gjenskape ghettoen, skikkelser og andre detaljer så autentisk som overhodet mulig. Warszawas jøder ble deportert til nærliggende Treblinka, men Pianisten er ingen film om konsentrasjonsleirer. Det er en overlevelseshistorie fortalt fra Szpilmans synsvinkel og på forståelig vis er handlingen kun lagt til byens ghettoer.

Over 50 år før Roman Polanskis Pianisten (2002) ble det laget en mindre kjent film om pianisten Władysław Szpilman med Robinson warszawski med engelsk tittel Unvanquished City (1950). Den såkalte Warszawa Robinson-familien var ekte mennesker som gjemte seg i byen etter oppstanden og raseringen av byen, og hvor Szpilman var den mest kjente. På samme måte som Pianisten var også filmskaperne i dette tilfellet påvirket av hans memoarer, men der Polanski måtte bygge opp kulisser, kunne de på autentisk vis filme i de virkelige ruinene etter nazistenes ødeleggelser.

Warsawa 1939, pianisten Wladyslaw Szpilman spiller inn musikk i studio da byen bombes. Regjeringen har dratt og tyskerne går inn i byen. Jøder kan ikke gå på fortauet, de må gå i rennesteinene. De nektes å gå i park eller på kaffe og de må bære armbånd med David-stjernen. Et eget jødisk distrikt etableres og byens 500.000 jøder, deriblant familien Szpilman, interneres i overfylte ghettoer. I 1942 begynner deporteringen. Mens resten av hans familie sendes på tog til utryddelsesleiren Treblinka klarer Wladyslaw å komme seg unna og forflytter seg i skjul rundt om i byens forlatte krigsherjede ruiner. På egenartet vis ser vi alle hendelsene gjennom Szpilman og oppstanden i Warszawa sees fra hans skjulested gjennom et vindu.

Pianisten er den klassiske historien hvor vi følger en person gjennom krigsårene og gjennom utfordringene å overleve som jøde. Dens styrke er at den er langt mer virkelig enn andre filmer, sultfølelse og dødsangsten er til å føle på. Det er en nervepirrende historie om hvordan en enkelt person klarer å overleve mot alle odds i en tid hvor det var vanlig å angi jøder i skjul. Wladyslaw er ingen helt, han er et offer, men samtidig en overlever. Han møter mye motstand, men tilpasser seg. Hele filmen hviler på Adrian Brodys svært solide rolletolkning og han er til stede i hver scene. Han gikk dypt inn i rollen og gjennomgikk både et fysisk tap og en psykisk reise for å skape karakteren.

Der Schindlers liste er den store Hollywood-filmen er Pianisten den store europeiske filmen om holocaust. Filmen er så vidt innom motstandsbevegelsen kamp, men er i hovedtrekk viet den svært grusomme og umenneskelige behandlingen av beboerne i ghettoen. Jøder jaktes i gatene, desperasjon får folk til å bli tyver og i gatene ligger døde kropper åpenlyst. Filmens store nerve kommer i møtet med den tyske offiseren og den tar opp spørsmål om hvorfor amerikanske jøder ikke hjalp sine europeiske likesinnede. Kulissene med byens krigsherjede ruiner er enorme og Oscar-verdige. Filmen vant mange priser, deriblant Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste regi, beste adapterte manus og beste mannlige hovedrolle. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på Viaplay, SF anytime og Netflix.

Massakren i Katyn

Joseph Stalin beordret drap på krigsfanger som var fiender av sovjetiske staten og i 1940 ble nærmere 22.000 polske militæroffiserer, kunstnere, lærere og diplomater drept.

Massakren i Katyń-skogen var et massedrap på mer enn 4.400 polske offiserer i 1940 utført av sovjetiske sikkerhetsstyrker underlagt Folkekommissariatet for innenrikssaker, også kjent som NKVD. Massakren i Katyn (2007) er første gang denne historien om en av landets mest betente hendelser fortelles som spillefilm. Med nok en tilbakekomst til andre verdenskrig var regissør Andrzej Wajdas mål å avdekke den store løgnen rundt massakren i Katyń-skogen. Manus er basert på boken «Post Mortem: The Story of Katyn» av Andrzej Mularczyk. I tillegghar historien fått et personlig preg som en slags hyllest til Wajdas far som ble drept av NKVD samt hans mor som levde i uvisshet om sin ektemanns skjebne.

17. september 1939. Den polske armé ligger i ruiner og 2. verdenskrig er et faktum. Polakker på flukt fra den tyske invasjonsstyrken møter en stor gruppe polakker på flukt fra den Røde Armé. De er fanget i en fortvilt felle mellom to fronter og familier tvinges på flukt, deriblant Anna og hennes datter Nika som leter etter ektemann og offiser Andrzej. Mens soldater har blitt sendt hjem til frihet bevitner Anna at offiserene fanges og føres bort med en dyster skjebne i beryktede sovjetiske fangeleirer. Så begynner det å komme lister over døde funnet i Katyń-skogen. Men det er ikke over, nå kommer sovjetiske soldater som sporer opp offiserenes koner og barn.

Det er en tragisk historie om separerte familier med utgangspunkt i den brutale sannheten om hva som skjedde i Katyń-skogen. Wajdas krigsfilm har ikke noen mannlige soldater i helterollen, derimot frontes de håpefulle kvinnene som i uvisshet ventet på ektemennenes frigjøring og hjemkomst. Sett fra sovjetmyndighetenes lå det en potensiell fare i å ha et stort antall i utgangspunktet ressurssterke polske krigsfanger og derfor måtte offiserene elimineres. Samtidig pågikk det en massiv nazistisk fjerning av intellektuelle i Polen, i filmen illustrert med hvordan Andrzejs far, sammen med de øvrige på universitetet i Krakow, sendes til Sachsenhausen.

Wajda gjorde grundig forhåndsarbeid og studerte store mengder materiale og filmopptak. Massakren i seg selv er filmet på en avdempet og følelseskaldt vis hvor offiserer skytes på samlebånd og slenges ned i massegraver. Det er et tungt drama om en dyster historie fortalt i et tradisjonelt langsomt tempo, men på opplysende vis for de som ikke kjenner historien. Den eldre regissøren tar ikke hensyn til det ungdommelige publikums hastige krav. Regien kan derfor virke noe stiv og konservativ. Hendelsen ble aktivt brukt i en propagandakrig mellom sovjeterne og nazistene hvor hendelsen brukes for alt det er verdt av propagandaministeren Joseph Goebbels etter invasjonen på Sovjetunionen. De skyldte på hverandre om hvem som sto bak, dermed skapes et konfliktfylt spenningspunkt, og først i 1990 innrømmet Kremlin at Stalin hadde gitt ordren om massakren. Det polske folkets holdning til hva som skjedde i Katyń-skogen viser hvor ens lojalitet til Polen ligger og splitter det undertrykte folket. Massakren i Katyn hadde passende nok premiere 17. september 2007, samme dag som den sovjetiske invasjonen av Polen i 1939. Filmen ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film og er fortsatt et høyaktuelt tema i hjemlandet. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan sees på SF Anytime.

In Darkness

Den polske regissøren Agnieszka Holland har sterke bånd til holocaust. Hennes far var jøde og mistet så og si hele familien under holocaust mens hennes mor gjemte jøder under beleiringen av Warszawa.

Etter å ha laget to filmer om andre verdenskrig, Europa Europa (1990) og Angry Harvest (1985), fikk hun stadig tilsendt nye manus. Et av prosjektene hun fant interessant var et manus basert på Robert Marshalls bok «In the Sewers of Lvov» fra 1991. Den tyske okkupasjonen av Polen, inkludert den da sovjetiskokkuperte byen Lvov, fører til at en getto opprettes for byens 160.000 jøder, deriblant senere nazijeger Simon Wiesnthal. Gettoen renskes i 1943 og jødene som overlever massakren blir enten sendt til utryddelsesleirer eller til den nærliggende konsentrasjonsleiren Janowska. Noen heldige klarte å gjemme seg i byens kloakksystem og ikke ulikt Wajdas Kanal over 50 år tidligere skal vi nok en gang under jorden. Holland uttalte at hun ønsket å lage en mest mulig realistisk film, derfor er den blant annet innspilt på seks forskjellige språk.

Poldek jobber som oppsynsmann i byen kloakksystem samtidig som han med partneren Szczepek gjør innbrudd og gjemmer tyvgodset i kloakken. Nazistene holder byen i et jerngrep og da byens getto skal renskes møter Poldek og Szczepek på en gruppe jøder på flukt i kloakken. De vet at tyskerne betaler gode penger for de som angir jøder, men de ser også en mulighet for økonomisk gevinst og går med på å holde dem i skjul for de tyske okkupantene og ukrainske kollaboratører.

Slik som Schindlers liste (1993) og God aften, herr Wallenberg befinner In Darkness (2011) seg i kategorien holocaustfilmer om folk som redder grupperinger med jøder. Filmen bygger på en relativt ukjent, men svært interessant historie om massakre, kaos og håp. Vi følger en gruppe med jøder gjennom 14 måneder med frustrasjon i det stinkende, klaustrofobiske og mørke kloakksystemet. Nervene er i høyspenn, det er mangel på mat og vann. Og ikke minst penger for å betale for beskyttelse mot den sikre døden på oversiden. Poldek er ikke noen elskverdig karakter, men gjennomgår en forvandling fra å være skeptisk kyniker og opportunist til å bli en risikofylt helt som omfavner sitt nye bekjentskap med medlidenhet.

Regissør Holland har laget en særegen overlevelseshistorie hvor hun skildrer en vemmelig situasjon med ubarmhjertige og nådeløse tyskere som gjør ekstreme ting. Verken jøder, polakker eller ukrainere blir glorifisert. Her er helten fremstilt som en jødehatene kynisk opportunist og jødene som egoistiske og langt fra elskverdig. Det er rått og ærlig, og det finnes uklare linjer mellom helt og skurk. Det er en svært intens film om stressende situasjoner, innspilt i slitne ruiner av en by. Og det skal gå fra ille til verre da hun gjør et godt dramatisk grep og tar historien videre fra kloakken til konsentrasjonsleiren Janowska rett utenfor Lvov. Til tross for et lavt budsjett er dette en solid og godt laget film! Holland har vunnet kritikerprisen i Cannes og blitt Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film to ganger, deriblant for In Darkness. In Darkness er utgitt på DVD av nå nedlagte Atlantic Film og en fin Blu-ray utgivelse kan importeres fra polske nettbutikker. Filmen er dessverre ikke tilgjengelig for strømming på nåværende tidspunkt.

Warsaw 44

Før regissør Jan Komasa ble Oscar-nominerte med Corpus Christi (2019) laget han det imponerende spetakkelet Warsaw 44 (Miasto 44, 2014). Dette var en av de dyreste og største produksjonene i landets filmhistorie.

The Courier forteller forhistorien til eksilregjeringens forberedelse til oppstanden mens Kanal forteller de siste dagene av opprøret. Warzaw 44 begynner med opptrappingen til 1. august 1944 og filmen følger hele oppstandens intense og tragiske 63 dager. Noen år tidligere hadde Komasa, med utgangspunkt i opptakene til to brødre som filmet oppstanden i 1944, klippet sammen og fargelagt det som ble Warsaw Uprising (2013). Resultatet er noe i tråd med Peter Jacksons They Shall Not Grow Old (2018) og dermed skulle Komasa ha stor kunnskap om hendelsen.

Det okkuperte Warszawa, sommeren 1944. Det unge folket er sulten på frihet og er rebelske. Mens sovjetiske styrker nærmer seg byen, vekkes et håp blant Warszawas folk om å bekjempe okkupasjonsmakten Nazi-Tyskland. En av de som forbereder seg på opprøret er 18 år gamle Stefan som mistet sin far i starten av krigen. Gjennom venner i motstandsbevegelsen verver han seg til dem. De stoler på at sovjetiske styrker kommer dem til unnsetning når de får vite at oppstanden har startet. I løpet av de første dagene klarer de tallrike å sikre seg kontroll over størstedelen av byen ved å ta ut tyske posisjoner. Mens tyskerne lider store tap, frigjør den polske motstandsbevegelsen fanger, jubler i gatene og føler at friheten er nær. Mens Stefan forelsker seg i jevngamle Ladybird, skal den tyske hæren mobilisere seg.

Warzaw 44 er en reise gjennom byen og dens krigsopplevelser sett gjennom Stefan og Ladybirds øyne. Snart befinner de seg i en krigsherjet by og vi følger dem fra pittoreske bydeler til ruiner og ned i skitne kloakkanaler. På den ene siden er dette en fortelling om ungdommelig mot, kjærlighet, vennskap og jakten på eventyr. På den andre siden en blodig og brutal virkelighet med en grim og total utslettelse samt nådeløse henrettelser av sivile i gaten.. Det er en påkostet produksjon hvor alt fra fasader, militære kjøretøy til kostymer er gjennomført på beste Hollywood-vis. Pyroteknikk og dataskapte eksplosjoner holder samme imponerende kvalitet. Stefans håp forsvinner gradvis mens krigsscenene eskalerer og byen ligger i stadig større ruin. Det er en imponerende og utslettende slagmark hvor tankene går til lignende kulisser i Pianisten.

I sterk kontrast til den grimme utviklingen finner vi en lett ungdommelig vinkling i starten som man kan mistenke er rettet mot et ungdommelig publikum. Det er en heltehistorie om ungdommelig motstandskamp hvor de er villig til å ofre alt for saken. Dens utfordring er at den balanserer mellom et ungdommelig romantisk trekantforhold og alvorlig krigsdrama. Med enkelte overdrevne scener som ikke ligger i det realistiske universet, blant annet bruk av moderne musikk og gnister av kjærlighet som overdrives med dataskapte eksess. Et stilgrep hvor barrikaderte motstandsmenn skyter mot angripende tyske styrker, med tydelig referanse til dataskapt førstepersonsskytespill, bryter også med realismen. Det er et imponerende skue, men hvor stil går over fortelling. Filmen ble sett av over 1.7 millioner på kino i hjemlandet og ble utgitt av Atlantic Film på DVD med norske tekster. En polsk Blu-ray med engelske tekster er også tilgjengelig. Kan sees på SF Anytime, Blockbuster og iTunes.

Ondskapens tid

Nå og da dukker det opp en høyst interessant film som har gått under radaren. Wołyń (Ondskapens tid, 2016) er basert på samlingen historier kalt «Nienawiść», oversatt som hatet, av Stanisław Srokowski og som omhandler traumatiske hendelser i den polsk-ukrainske historien.

Polske Wojciech Smarzowski ansees som en av de mest prominente regissørene siden den nye bevegelsen i polsk film etter 2002 og Wołyń er, ifølge regissøren, myntet på den voksende bølgen av ekstreme nasjonalister og ikke et forsøk på å gjengi fra en historisk korrekt faktabok. Filmen er underfortalt og man bør ha litt forståelse av den betente forhistorien mellom polakker og ukrainere i forkant.

Den polsk-ukrainske krigen var en territorial krig mellom Polen og Ukraina fra 1918 til 1919 og hvor det brøt ut store kamper i Volhynia, kalt Wołyń på polsk, derav tittelen. Videre skulle den ukrainske befolkningen i 1932-1933 opplevde hungersnøden kalt holodomor, et tema godt dekket i Agnieszka Hollands Den sorte jord (2019). I den allerede betente konflikten mellom polakker og ukrainere kommer det tyske angrepet på Polen i 1939 og siden det sovjetiske angrepet to uker senere som innlemmer Volhynia i sovjetrepublikken. Så angriper Tyskland Sovjetunionen sommeren 1941. Anslagene på Ukrainas menneskelige tap varierer fra 5 til 7 millioner mennesker, derav nesten en million jøder.

Volhynia i vest-Ukraina på slutten av 1930-tallet. Samtidig som hennes søster gifter seg i en landsby i Volhynia drømmer 17 år gamle Zosia og Petro om at de er neste par ut. Bryllupsgjestene er en god blanding av polakker og ukrainere. Petro er ukrainer, mens Zosia er en udefinert, men godhjertet polsk-ukrainsk jente som skal hjelpe polakker, ukrainere og jøder. Deres hverdag snus på hodet da Zosia giftes bort til en enkemann mot sin vilje og blir gravid mens ektemannen må kjempe mot de invaderende da andre verdenskrig bryter ut. Med nye okkupanter ser ukrainere sitt snitt til å få deportert ut polakker ved hjelp av sovjetisk sikkerhetspoliti, deriblant Zosia og hennes familie.

Livet til bønder på landsbygda er svært hardt under krigsårene og vi opplever situasjonen gjennom øynene til Zosia. Den starter med en halvtimes bryllupsscene, i tråd med og like imponerende som den i Hjortejegeren (1978). Det er idyllisk, poetisk og vakkert akkompagnert av et lydbilde bestående av et i filmen deltagende kvinnelig folkekor. Den problematiske blandingen av polske og ukrainske gjester blandet med store doser alkohol fører til eskalerende konflikter. Så begynner krigsscenene filmet med håndholdt kamera og som i sin intensitet og imponerende råskap er utrolig flott laget. Det er godt spill, imponerende kulisser og man får følelsen av at det er laget for det store lerretet. Det er originalt og fri fra klisjeer i en jordnær stil.

Ondskapens tid er en film som levner lite håp til menneskeheten. Den er grusom og sadistisk der den viser umenneskelige handlinger utført mot uskyldige, kvinner og barn. Jøder blir skutt av nazister og grimme massehenrettelser er svært grafisk fremstilt. Det er sjelden en krigsfilm forteller en like sterk og utmattende historie som berører på denne måten. På nyansert vis viser den groteske handlinger utført både av polakker og ukrainere og nøkkelepisoden i filmen er massakren på polakker i Volhynia. Dette var en etnisk rensing og et folkemord på polakker utført av ukrainske nasjonalister og nazi-sympatiserende opprørere mellom 1943 og 1944 for å fri landet fra polsk og sovjetisk dominans.

Landet er Ukraina, befolket av polakker, under stadig invasjoner av både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. I starten av filmen omtales ukrainere av polakker på nedsettende vis, men hvor jøder befinner seg enda lavere på rangstigen. Polakker hadde mishandlet ukrainere og ødelagt deres kultur, mothandlingene kom ikke fra intet og utrenskningen var en konsekvens av hat mellom folk. Filmen var faretruende aktuell i sin samtid med stadig voksende og voldelig nasjonalistisk bølge som preget Europa. Som tematikk ser man likheter til utrenskning som pågikk både i Bosnia og Rwanda. Det er en svært friskt alternativ til de mange historiene om oppstanden i Warzsawa, holocaust og Warszawa-ghettoen. Mens filmen ble forbudt i Ukraina, ble den upåaktet hen utgitt på DVD i Norge og kan strømmes på SF Anytime. En svært god Blu-ray med engelske tekster kan kjøpes i Polen. Kan strømmes på SF Anytime.

The Zookeper’s Wife

Den sanne historien The Zookeeper´s Wife (2017) ble sluppet rett på video i Norge og gikk nok noe ubemerket forbi hos de med interesse for krigshistorie. Årsaken var nok en kombinasjon av en lite krigersk tittel og en mild plakat som spilte på dyr fremfor krig.

Det er en britisk produksjon med Jessica Chastain i hovedrollen regissert av Niki Caro fra New Zealand som for øvrig sto bak det sterke dramaet North Country (2005). Det er en mangefaset film som omhandler motstand, et avlprosjekt og smugling av jøder med historie basert på Diane Ackermans bestselger fra 2007, som igjen var basert på Antonina Żabińskas dagbøker. På uvanlig vis omhandler det en sterk kvinnelig karakter og vektlegger ømhet, varme og nestekjærlighet.

Warszawa, Polen 1939. Antonina Żabińska og hennes ektemann Jan og sønnen Rys driver byens zoologiske hage. Befolkningens trygge tilværelse snus opp ned da jødene presses ut på vandring og landet invaderes av nazistene. Da bombingen av byen begynner 1. september drepes mange av dyrehagens dyr. En av deres bekjente, den tyske zoologen Lutz Heck, tilbyr seg å ta med premiedyrene fra deres besetning til den zoologiske hagen i Berlin til krigen er over. Mens dyrehagen blir en base for nazistene, begynner ekteparet Żabińska å arbeide for motstandsbevegelsen og bruker dyreparkens skjulte tunneler og innhegninger for å redde jøder.

En av Hitlers visjoner var å gjøre om Polen til en enorm urskog. Som et ledd av tyskernes Lebensraum skulle uroksen igjen vandre i Białowieża-skogen. Det siste kjente dyret ble drept i Polen i 1627 og siden 20-tallet hadde tyske vitenskapsfolk jobbet med å bringe tilbake utdødde skapninger som skulle slippes løs i urskogen. De tyske brødrene Heinz og Lutz Heck jobbet hver for seg med å krysse ulike prakteksemplarer av kveg for å avle frem en «moderne» urokse. Heinz i München og Lutz i Berlin. I The Zookeeper´s Wife følgere vi denne avlingen på uroksen parallelt med jødedeportasjonen og hvor Antonina Żabińska befinner seg midt i hendelsene.

Det er en påkostet film med store stjerner, mange statister, store mengder krigskjøretøy og lagt til et tidsriktig Warszawa. Mens krigsscener glimtvis ligger i filmens bakgrunn, trer byens ghetto og dens umenneskelige og nådeløse kår frem. Det er en mild film laget for et internasjonalt publikum som ikke viser det grimme, men forteller en annerledes historie om vanlige folks motstand i Polen. Fortellerstilen ligger nærmere Agnieszka Hollands In Darkness og svenske God aften, herr Wallenberg (1990) enn Roman Polanskis Pianisten (2002). Når tidsforløpet nærmer seg tilintetgjørelse av ghettoen i 1943 blir filmen dog mer alvorlig.  Filmen streifer også innom oppstanden i Warszawa med dens væpnede kamp. I virkeligheten sto ekteparet bak vellykkede aksjoner og reddet 300 jødiske barn, kvinner og menn under den tyske okkupasjonen. Den tyske aksjonen med avl på uroksen var derimot mislykket. Paradoksalt ser vi i dag at Rewilding, hvor man tilbakefører naturen til sin opprinnelige ville tilstand, stadig blir mer populært. Filmen er tilgjengelig på DVD og Blu-ray med norske tekster. Kan strømmes på SF Anytime, Blockbuster og iTunes.

Kurier

For å bedre forstå forløpet og hendelsene som leder opp til oppstanden i Warszawa fungerer Kurier (Kureren, 2019) som en god forhistorie og introduksjon.

Det handler om hvor komplisert den internasjonale politiske situasjonen var for innbyggerne av Warszawa og hvor liten sjanse det var for å få hjelp fra utsiden. Mens Norge har Max Manus og Kjartan Sønstaby har Polen nasjonalhelten Jan Nowak-Jeziorański. Han var en av nøkkelfigurene i polsk motstandsbevegelse og utførte livsfarlige oppdrag som kurer. Mens historien i Kureren antageligvis fungerer litt bedre for polakker som kjenner denne historien svært godt, kunne nok fortellingen med fordel blitt fortalt på en litt mer utbrodert måte for de som ikke har satt seg inn i denne historiske hendelsen. Regissør Wladyslaw Pasikowski er en elsket actionfilmregissør i hjemlandet hvor han sammenlignes med Quentin Tarantino, men Kureren er en kombinasjon av krigsfilm, thriller og agentfilm med elementer som dobbeltagenter og spionasje.

1944, stormaktene kartlegger grensene til den nye verden og Polen kan enten bli fri eller slaver av Sovjetunionen. Polakkene er derimot klare for å kjempe for selvstendighet. Jan Nowak-Jezioranski fra den polske hæren har blitt smuglet ut av Polen og befinner seg i London. Motstandsbevegelsen ledes av general Bór som venter på ordre fra eksilregjeringen i London om å sette i verk en oppstand i Warszawa. Winston Churchill sier derimot at de ikke kan føre krig i Polen uten Sovjetunionens tillatelse. Mens de allierte starter invasjonen i Normandie, venter motstandsbevegelsen i Warszawa på informasjon fra kureren. Polens fremtid avhenger av ham.

Spenningen i Kureren ligger i om Jan får formidlet sine beskjeder til general Bór og bygges opp med en slags katt og mus lek mellom Jan og nazistene. Det er et helteepos som hovedsakelig vinkles fra Jan Nowak-Jeziorańskis og motstandsbevegelsens side, men vekselsvis også fra tysk informanter og fra nazistenes hovedkvarter i Warszawa. Filmen har en fin tidskoloritt med tidsriktige bygningsfasader og troverdige uniformer og kjøretøy. Filmatisk mangler derimot Kureren den storslagne kinofilmens kvaliteter. Dens uttrykk ligger nærmere TV-filmen og hvor skuespill og en litt for generisk filmmusikk trekker noe ned.

Kureren er ikke en film om oppstanden, men om forhistorien og opptakten til det som leder opp mot den. Oppstanden var et ledd i Operation Tempest som skulle bidra til å hjelpe de allierte med å nedkjempe Nazi-Tyskland i Polen. Sett fra et historisk perspektiv er det interessant hvordan de allierte ikke ønsket å bruke ressurser på å hjelpe Warszawas motstandsbevegelse i denne perioden samtidig som polske soldater kjempet for de allierte med base fra England. Dette paradokset gjør at seeren får kjenne på emosjoner og fortellingen får et sårt og rørende lag. I den store sammenhengen klarer den ikke å utmerke seg blant de mange filmene om krigføring i Polen, men fortellingen er en god introduksjon før de mange filmene om selve oppstanden. Kureren kan sees på Netflix.

For mer om andre verdenskrig les Topp 9: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film, Topp 9: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film, Topp 7: De beste danske filmene om andre verdenskrig, Topp 10: Andre verdenskrigs beste filmer du ikke har sett, Topp 10: De beste ubåtfilmene fra andre verdenskrig og den kalde krigen og Topp 10: De beste filmene om nazijegere

 

Delta i diskusjonen