Temaet Holocaust har blitt filmatisert helt siden slutten av andre verdenskrig og frigjøringen av konsentrasjonsleirene. Holocaust er en ubegripelig hendelse, men ved å se filmer om temaet kan man se konturene av og forstå nyanser av det som foregikk. Dette er de aller mest gripende filmene om temaet.

Holocaust er betegnelsen på nazistenes folkemord på jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper som det nazistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945. Manusforfattere og regissører vender stadig tilbake til temaet og det har blitt laget svært mange filmer om holocaust som tok livet av cirka 6 millioner jøder, cirka 400.000 sigøynere og 250.000 funksjonshemmede og homofile.

Filmene byr på et variert spenn av historier fra helteskikkelsen som redder store mengder mennesker fra tilintetgjørelsesleirer til å følge enkeltskikkelser som så vidt overlever krigsårene og de umenneskelige forholdene. Flere av de påkostede filmene er anerkjent og figurerer ofte på listen over Oscar-vinnere for beste film og regi. Mange europeiske tilskudd til sjangeren har dessuten blitt belønnet for beste fremmedspråklige film eller vunnet gjeve priser på filmfestivalen i Cannes eller Berlin.

Temaet er i aller høyeste grad dagsaktuelt med en fornyet oppmerksomhet rundt den norske jødedeportasjonen hvor halvparten av landets rundt 1.500 jøder ble utryddet. Det har stormet rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» der hun har kommet med nye vinklinger på gamle helte- og motstandshistorier. Nå kommer det norske bidraget til den store filmsjangeren holocaust med kinoaktuelle Den største forbrytelsen som er basert på boken ved samme navn av Marte Michelet. I den forbindelse ser vi på de ti mest gripende filmene om holocaust.

10. Fotografen i Mauthausen

Den beryktede konsentrasjonsleiren Mauthausen ble opprettet i 1938 utenfor byen med samme navn i Østerrike. Leiren ble bygget av fangene selv og formålet var å hente ut stein fra et steinbrudd for å gjenoppbygge den nærliggende byen Linz i Hitlers visjon.

Leiren fungerte som endestasjon for over 100.000 mennesker og fangene var antinazister fra forskjellige land, sovjetiske krigsfanger samt jøder. En av fangene var den den venstreorienterte katalanske Francisco Boix og det er hans liv som fortelles i The Photographer of Mauthausen (2018).

Francisco Boix blir fanget av tyskerne i 1940 og sendes til konsentrasjonsleiren Mauthausen. Her bruker han sin posisjon som assistent i fototjenesten til SS for å stjele kameranegativer. Dette er viktige bevis på de grusomme ugjerningene og hendelsene som blir utført i leiren, blant annet kamufleres drap på fanger som rømningsforsøk som deretter fotograferes. Med fare for sitt eget og andres liv smugles disse håndfaste bevisene ut av leiren.


Fotografen i Mauthausen er en ulv i fåreklær. Filmen har fra starten av en relativt lett tone, men blir gradvis tilspisset og mer brutal underveis. Det er en spansk produksjon som i stil, tone og fortellerstemme kan den minne om Guillermo del Toros første filmer Cronos (1993) og Djevelens ryggrad (2001). Det er en i aller høyeste grad en mørk og dyster fortelling laget på et solid filmatisk vis. Produksjonsdesign med oppbygging av leiren, kostymer og andre detaljer holder svært høyt nivå. Hovedpersonen Boix fremstår som en listig, nytenkende og uredd skikkelse som tørr å trosse nazistene. Ikke minst handler denne historien om hvor viktig det var å redde fotografiske bevis på det som skjedde i leiren.

Mauthausen var en av de første leirene som ble bygget og den var svært brutal og nådeløs. Den var også en av de siste som ble frigjort. Leiren var dessuten reservert for Adolf Hitlers argeste fiender som skulle få verst mulig straff. Francisco Boix klarte å smugle ut over 2.000 negativer som dokumenterte systematisk terror og drap og de spilte en avgjørende rolle i rettsoppgjøret etter krigen hvor flere høytstående offiserer ble dømt i Nürnbergprosessen. Fotografen i Mauthausen er kun tilgjengelig på fysiske format i Spania, men kan sees på Netflix.

9. Utryddelsen

Dette er Frankrikes oppgjør med landets store skamplett og deportering av jøder under andre verdenskrig. Det er en storproduksjon fra Gaumont som ønsket å lage Frankrikes svar på Schindlers liste og byr på Jean Reno i en sentral rolle som legen David.

Hovedrollen Anette spilles av Melanie Laurent som kanskje er best kjent som kinomaskinisten Shoshanna i Inglourious Basterds (2009). Familien til regissør Rose Boschs ektemann var jøder som bodde i det samme nabolaget i Paris som filmens historie er lagt til. Bosch mente dette var en tabubelagt historie som var viktig å få fortalt. La Rafle (2010), som kan oversettes med razzia til norsk, begynner med en tekst hvor den påpeker at alle hendelsene i filmen, selv de mest ekstreme, er basert på virkelige hendelser som fant sted sommeren 1942.

Året er 1942 og Frankrike er okkupert av Tyskland. I Paris møter vi den 11 år gamle jødiske gutten Joseph Weismann og hans familie. Franske myndigheter har i overensstemmelse med Tyskland bestemt seg for å pågripe 13.000 jøder og internere dem i sykkelstadion Vélodrome d`Hiver i sentrum av Paris. Hvis noen rømmer vil tilfeldige bli skutt. Etter interneringen sendes de videre til transittleirer med umenneskelige levekår før de siden skal deporteres til utryddelsesleirene i Øst-Europa.

Utryddelsen fortelles gjennom 11 år gamle Josephs øyne og skildrer skjebnen til hans familie og det jødiske samfunnet. Det begynner med innføring av restriksjoner og begrenset bevegelsesfrihet for jøder. Det fortsetter med hestehandelen mellom tyskerne og den franske Vichy-regjeringen som diskuterer om de skal deportere 100.000 eller bare 20.000 jøder. For at Frankrike skal gå med på avtalen og utlevere oversikten over landets jødiske befolkning kreves det at de får tilbake kontrollen over politistyrken. Et av historiens uhyggelige dilemma er hvordan nazistene ikke ønsker å ta imot de jødiske barna og hvordan det franske styreappratet mener at sosialtjenesten vil kollapse om de må ta vare på jødiske barn.

Filmen begynner jovial og lett i møte med og etableringen av karakterene i deres nye hverdag. Sykepleiersken Anette (Laurent) og legen David (Reno) er franskmennenes gode alibi og skal følge de jødiske barna gjennom historien. Filmen tar deretter en mer dyster og alvorlig tematisk vending. Hele tiden er barna og behandling av disse sentralt og dette utgjør en byråkratisk akilleshæl for både nazistene og Vichy-regjeringen. Utryddelsen er det store filmatiske prosjektet om utryddelsen av franske jøder og det er mektig og imponerende laget. I sine beste øyeblikk er den gripende, elegant og ettertenksom. På den andre siden er den til tider overkarikert, spesielt er rekonstruerte scener med Hitler unødvendig malplassert. Utryddelsen ble i hjemlandet en større suksess enn Pianisten og Schindlers liste og skapte stor oppstandelse da den rippet opp i et betent politisk tema. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan strømmes på SF anytime.

8. Sofies valg

Den Pulitzer-vinnende forfatter William Styrons fiksjonshistorie «Sophie’s Choice» ble utgitt i 1979 i en tid med fornyet bevissthet rundt holocaust.

Forfatteren var blant annet inspirert av den ungarske holocaustoverlevende Olga Lengye og hennes detaljerte memoarer fra Auschwitz publisert i1946 som «Five Chimneys». Styron møtte dessuten overlevende fra Polen, besøkte Auschwitz og baserte seg på Hannah Arendts skrifter. Polske Sophie ble en symbolsk martyr for alle ikke-jødiske ofre og det var et bevist valg fra Styrons side for at historien ikke skulle bli for banal. Samtidig fikk han kritikk for å gjøre holocaust til noe generelt som ikke rammet bare jøder. Alan J. Pakula kjøpte rettighetene til boken, skrev manuset, var produsent og regissør. Pakula ønsket å bruke ukjente skuespillere for å la historien være i fokus og det opprinnelige ønsket for Sophie var Liv Ullmann.

1947, den aspirerende forfatteren Stingo (Peter MacNicol) flytter til New York og blir nabo med paret Sophie (Meryl Streep) og Nathan (Kevin Kline) som har et kjærlig, men turbulent forhold. Polske Sophie har en nummertatovering og kommer stadig med drypp fra sin bakgrunn og opplevelser under krigen. I USA møtte hun den sprudlende om enn ustabile jøden Nathan som er besatt av holocaust. De tre blir bestevenner og Stingo opparbeider seg Sophies tillitt og får høre hennes historie fra Auschwitz.

Stingo er filmens forteller mens Sophies opplevelser er filmens sentrale historie og tema. Det handler om en kvinne som hjemsøkes av sin fortid og gradvis avdekkes skjulte hemmeligheter. Frigjøring og et nytt håp preger den behagelige og joviale begynnelsen. Vi introduseres til holocaust slik publikum ville opplevd det i 1982 da Sofies valg hadde premiere. Det er en amerikansk tilnærming til holocaust innpakket på en mildere måte enn europeiske filmfortellinger. Filmens sentrale og sjokkerende scene er hvordan hun måtte ta sitt skjebnesvangre valg og som siden har blitt stående som et eget begrep.

Sofies valg sørget for en fornyet oppmerksomhet til holocaust, men var samtidig problematisk da historien var ren fiksjon. Omtrent halvveis tar filmen en forflytning tilbake til 1938 og portretterer hvordan situasjonen utartet seg med det polske jødeproblemet. Sophie sendes til Auschwitz hvor hun grunnet sin språkkunnskap får sekretærjobb for leirkommandant Rudolf Höss. Streep brukte tre måneder på å lære seg polsk til filmen og i fangeleiren snakkes det for øvrig tysk. Leirscenene, som er grimme, men ikke for grafisk, ble filmet i Jugoslavia grunnet uro i Polen. Filmen påpeker til slutt at Rudolf Höss var kommandant i Auschwitz, mens resten av filmen er fiksjon og ikke har noen tilknytting til virkeligheten. Sofies valg ble nominert til fem Oscar og Streep vant for beste kvinnelige hovedrolle. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på SF anytime og Blockbuster.

7. Livet er herlig

I 1938, før utbruddet av andre verdenskrig, vedtok Benito Mussolinis regime raselover med flere forbud rettet mot jødene. Da Italia senere ble okkupert av det tyske naziregimet ble omtrent 7.000 av landets jøder deportert til dødsleirene.

En av disse var Rubino Romeo Salmoni som med svart humor senere skrev memoarene om sine opplevelser i Auschwitz i «In the End, I Beat Hitler». Sammen med historier fortalt av hans far som satt i tysk fangeleir brukte regissør Roberto Benigni boken til Salmoni som utgangspunkt for karakteren Guido i La vita è bella (1997). Benigni hadde for øvrig takket nei til hovedrollen i det som senere ble den hyllede og noe tematisk like Train of Life (1996).

Året er 1939 og jødiske Guido ankommer storbyen Toscana hvor han møter kvinnen i sitt liv. Dora skal derimot snart gifte seg, men Guido gir ikke opp og fortsetter sin kurtisering. Til slutt vinner han hennes hjerte og de får sønnen Joshua. Landets politiske situasjon endres og jødene utsettes for vanskeligere kår. Til slutt sendes Guido og Joshua med tog til en konsentrasjonsleir med Dora på slep. For å gi sønnen håp i leirens ubarmhjertige omgivelser begynner Guido å fortelle ham om at de er med i et stort spill. Det handler om å få poeng for å vinne en stor pris, men hvis han gråter, klager eller roper på sin mor vil han miste poeng.

Roberto Benigni var Italias store komiker og med slapstick og mimikk tok han opp arven etter Buster Keaton og Charles Chaplin. Her regisserer han seg selv som den fantasifulle og munnrappe Guido som snakker på inn- og utpust. Guido havner i de mest merkverdige situasjoner og mye av filmen handler om hvordan Guido på lekefult og tilfeldig vis kommer seg ut av disse knipene. Den første delen til Livet er herlig er komedie som så vidt ymter til raselover og jødehets. Andre del viser deportasjonen og konsentrasjonsleiren, men Guidos gode humør fortsetter selv når han må lyve til sin sønn om barn og eldre som sendes i gasskammernes dusjer.

Det er en svært tynn linje mellom lett komedie og det grimme holocaust, men slik som karakteren Guido klarer Livet er herlig å balansere seg ut av knipen. Nazistene i filmen ufarliggjøres og skyves i bakgrunnen, det er ikke de det handler om. Det handler om familie, håp og overlevelse. Filmskaperne måtte være svært forsiktig med å blande komedie og det alvorlige temaet holocaust. Sammen med medmanusforfatter Vincenzo Cerami hadde Benigni fått autentiske vitnemål fra overlevende og de konsulterte holocaustoverlevende for å finne ut om det var greit å lage filmen. Målet helliger midlet og her brukes komedie for å skaffe oppmerksomhet og opplysning. Som en parallell må man også nevne tsjekkoslovakiske Løgneren Jakob (1974) hvor en mann lyver om at radioen hans mottar meldinger om de alliertes fremmarsj for å tenne et håp. En nyinnspilling med Robin Williams i 1999 var ikke like heldig med kombinasjonen holocaust og komedie. Livet er herlig ble både en kommersiell og kunstnerisk suksess som fikk Juryens Store Pris i Cannes og vant blant annet Oscar for beste fremmedspråklige film. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på Viaplay og Blockbuster.

6. Saras nøkkel

2010 var spesielt år for fransk filmproduksjon med lansering av Utryddelsen på våren og Saras nøkkel på høsten. Begge filmene omhandler hvordan franske myndigheter pågriper og internere 13.000 jøder i sykkelstadion Vélodrome d`Hiver i sentrum av Paris.

Der Utryddelsen tar et oppgjør med det som skjedde i Frankrike er Saras nøkkel basert på bestselgeren «Elle s´appelait Sarah» av Tatiana de Rosney. Forfatteren var svært interessert i det tabubelagte temaet som de ikke underviste om på skolen og hun ønsket å finne ut mer om hva som hadde skjedd med de 4.000 jødiske barna og deres skjebne. Flere forlag takket nei til romanen før den til slutt ble antatt, oversatt til mange språk og fikk internasjonal suksess.

16. juli 1942 tropper politiet opp hjemme hos den jødiske familien Starzynski i Paris. Den 10 år gamle Sara gjemmer sin lillebror før hun deporteres sammen med sin mor og far. De havner i en transittleir, kaos oppstår, de separeres og Sara står igjen alene. I en parallellfortelling satt til nåtidens Paris 60 år senere blir journalisten Julia Jarmond (Kristin Scott Thomas) anmodet om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Julias undersøkelser fører til at hennes og Saras historie vikler seg inn i hverandre og det blir en besettelse som tilsidesetter ektemann og datter.

To parallelle plottlinjer i fortid og nåtid fungerer svært godt både litterært og filmatisk. Dette holder seeren på tå hev. Det søkende journalistiske grepet fører til at seeren, på lik linje med Julia, blir følelsesmessig tilknyttet historien og vil vite mer om det som hendte. Julias jakt på å finne ut hva som skjedde med den jødiske familien blir altoppslukende, det blir en besettelse langt utover hennes journalistiske oppdrag. Scenene i velodromen er svært intense og kulisser er identisk med de vi så i Utryddelsen, det er nesten så vi mistenker at den enes innspilling er en konsekvens av den andre filmen.

Saras nøkkel er en svært gripende og melankolsk overlevelseshistorie utført med dyktig historiefortelling. Nok en gang er den en mektig fransk film som er visuelt vakker i all sin grusomme tematikk og ikke minst er parallellhistoriene godt klippet sammen. Spillet føles ekte og naturlig, og den har en nerve man blir grepet av. Tema er hvordan man tar avstand fra jøder både den gang og nå, og det er nesten så den er en kommentar til hvordan den franske statsministeren beklaget det som skjedde mot jødene under andre verdenskrig først i 2009. Saras nøkkel er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan strømmes på SF anytime.

5. Falskmyntnerne i Sachsenhausen

I 1940 opprettet SS-Führer Himmler en hemmelig kommando i Sachsenhausen utenfor Berlin. Her skulle det produseres falske, britiske pengesedler som skulle slippes over Storbritannia.

Målet var at folk skulle plukke opp og bruke sedlene for dermed fremprovosere en inflasjon som ville knuse britenes økonomi og dermed svekke deres kampkraft. Det var bare jøder som ble satt til arbeid i denne hemmelige operasjonen da de likevel skulle likvideres når Himmler mente de hadde laget nok sedler. En av de norske jødene som overlevde Auschwitz var typografen Moritz Nachstern som ble plukket ut for å forfalske sedler. Hans historie og bok «Falskmyntner i blokk 19» fra 1949 ble relansert av Tanum forlag i 1995.

Kriminelle Salomon lever av å lage falske pass og papirer, og det fører til at han i 1936 arresteres og sendes i en tysk arbeidsleir. Da vaktene blir klar over hans enestående evner som tegner, sendes han videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Her tvinges han og en ansamling begavede jødiske kunstnere og forfalskere til falskmyntneri for det tyske krigsmaskineriet.

 Die Fälscher (2007), som er dens originaltittel, er med sin spektakulære sanne historie en av mine favoritter blant de mange filmatiseringene av andre verdenskrig. Sachsenhausen var ingen utryddelsesleir, men leverandør av arbeidskraft til bygg- og våpenindustrien. Falskmyntnerne i Sachsenhausen handler om Salomon, men er basert på «The Devil´s Workshop” fra 1997 av Adolf Burger som var en slovakisk jøde og typograf som ble sendt fra Auschwitz til Sachsenhausen. Nazistene hadde installert et komplett falskmyntnerverksted og laget en fabrikk med moderne utstyr til sine arbeidere i leiren. Tematikken med forfalskning av verdipapirer er også tema i nederlandske Motstandsbevegelsens bankmann (2018) og disse filmene anbefales å sees sammen.

Til tross for konsentrasjonsleirens mørke tematikk byr filmen samtidig på høy underholdning. Fangene disiplineres med trusler, men motiveres med håp om å overleve. Falskmyntnerne i Sachsenhausen har mange lag og presenterer både den grimme hverdagen i leiren samtidig som disse fangene blir behandlet bedre da de produserer noe viktig for nazistene. Historiens kjerne er det moralske dilemmaet som innebærer at jo mer falskmyntnerne produserer, dess mer hjelper de nazistene i deres krigsgang. Østeriske Stefan Ruzowitzky tok en drastisk vending fra skrekkfilmene Anatomy (2000) og Anatomy 2 (2003) som fulgte i kjølvannet av Skrik (1996) til å ta steget inn i mer anerkjent territorium. Med hans solide regi vinner Falskmyntnerne i Sachsenhausen Oscar for beste fremmedspråklige film. Filmen ble utgitt på DVD i Norge og kan sees på Blockbuster eller TV 2 Sumo.

4. Schindlers liste

Den mest kjente filmen om holocaust er utvilsomt Steven Spielbergs helteskildring Schindlers liste (1993). Dette var en av de virkelig store filmene på 1990-tallet og som ble flittig brukt i undervisningsøyemed.

Forfatteren Thomas Keneally havnet tilfeldigvis i butikken til jødiske Poldek Pfefferberg og ble overbevist om å skrive historien som ble til «Schindler´s Ark» publisert 1982. Alt av researcharbeid og intervjuer ble senere samlet i «Searching for Schindler: A Memoir». Pfefferberg kjente moren til Steven Spielberg og klarte sådan å fremme prosjektet i hans retning. Spielberg, som selv er jøde, var ikke klar for å lage en holocaustfilm og Roman Polanski ble tilbudt regien. Grunnet hans opplevelser i Krakows getto ble det for personlig og han avslo. Martin Scorsese takket også nei og regisserte Cape Fear (1991) i stedet som Spielberg den gang ga fra seg.

Den selvsentrerte Oscar Schindler (Liam Neeson) er medlem av nazipartiet og bygger i 1939 en fabrikk i Krakow som leverer materiale til den tyske hæren. Samtidig som Schindler blir vitne til nazistenes brutale og systematiske jakt på jøder våkner hans humanitære verdier. Han bestemmer seg for å redde livet til så mange av sine jødiske tvangsarbeidere som mulig. Schindler skjønner at han er jødenes eneste mulige redningsmann, lager en liste over sine ansatte og bestikker nazister slik at de ikke blir deportert til utryddelsesleirer.

Det meste er allerede skrevet om Schindlers liste. Den ble filmet i sort-hvit grunnet dens holocaust-tema og fordi nazistenes egne opptak var filmet i disse fargene. Filmskaperne hadde et stående tilbud om å spille inn scener i Auschwitz, men avslo da det ikke ville vært passende ovenfor de som mistet livet sitt der. Filmen har håndholdt kamera og skuespillet er av høyeste kvalitet. Schindlers liste ble en svært stor suksess og tjente 322 millioner dollar på verdensbasis, men den gjorde ikke regissøren rikere av den grunn. Spielberg donerte alt sitt honorar til Shoah Foundation da han følte det ble feil å tjene penger på historien. Schindlers liste vant ikke mindre enn syv Oscar-priser deriblant beste film og beste regi. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på SF anytime, Blockbuster og Netflix.

03. Uten skjebne

Schindlers liste har en såpass sementert posisjon i holocaustfilmens historie at det er kanskje vågalt å plassere Uten skjebne (2005) på en høyere posisjon, men dette er en utrolig gripende og usedvanlig dyktig gjennomført film.

Fateless, som er dens internasjonale tittel, er en filmatisering av Nobelprisvinneren Imre Kertész´ roman «Sorstalanság» fra 1975. Romanen ble utgitt på norsk i 2002 under tittelen «Uten skjebne». Kertész ble selv deportert under andre verdenskrig da et nazistøttet kupp i 1944 førte til deportering av Ungarns 800.000 jøder. «Uten skjebne» er ikke en selvbiografisk historie, men baserer seg på forfatterens erfaringer under det som skjedde på i krigsårene. Kertész skrev selv manuset til denne filmen. Se dessuten opp for Daniel Craig i en mindre rolle.

Ungarn 1944, vi følger den unge gutten Gyurka på 14 år fra Budapests jødiske samfunn. Jødene samler seg da hans far Kovas skal sendes til en arbeidsleir og Gyurka må bli igjen sammen med sin stemor. På vei til arbeid en dag blir Gyurka og andre jødiske gutter anholdt og samlet sammen med voksne jøder. De blir ubarmhjertig behandlet av landets voldsomme milits og ser frem til å dra til siviliserte Tyskland. De settes på et tog med retning Auschwitz og ved ankomst deles de inn i arbeidsføre og de som er for ung og svak.

Dette er historien om krigsårene sett gjennom Gyurkas øyne, fabelaktig spilt av en femten år gammel skuespiller. Barndomstiden er over, Gyurka blir raskt moden og lærer seg nødvendig kunnskap om hvordan overleve i leiren. Regissør Lajos Koltai er egentlig filmfotograf og har jobbet på mange europeiske og amerikanske produksjoner, deriblant Malèna (2000) hvor han ble Oscar-nominert. Uten skjebne er hans debutfilm og den er en utrolig flott visuelt med fantastisk bilder. Den er filmet i Panavision med et bredt bilde og den er poetisk på et fargeløst, nesten sepia-aktig fargevalg. Vi føler på leirens utmattende lidelse og det er nesten som å oppleve det på kroppen selv. Det er et dypt rørende drama som gir et nytt perspektiv på holocaust og dets leirer.

Vi må ikke glemme lydbildet som også er svært sterkt og mektig. Innslag av panfløyte har aldri vært mer riktig enn her, levert på melankolsk vis fra mesteren Ennio Morricone. Uten skjebne er en autentisk film som bidrar sterkt til filmhistorien om holocaust. Det er en grufull, rystende og svært nedslående fortelling fra flere konsentrasjonsleirer. Stemmingen er skitten og vakker i all sin grusomhet. Det er en reise ned i mørkets dystre avkroker. Med sine enorme kulisser av leirer og sønderbombede byer i ruiner var dette den dyreste ungarske filmen til da. Man skulle tro den stilte sterkt hos Oscar-akademiet som omfavner denne typen film, men den kom aldri på listen over de nominerte. Som en trøst ble den nominert til Gullbjørnen i Berlin. Det er dessverre en av filmene som har fått minst oppmerksomhet, men som burde fortjent mye mer! Den ble satt opp på kino av Action Film i 2007og siden utgitt på DVD av Star Media i Norge.

2. Pianisten

Roman Polanskis mor døde i Auschwitz´ gasskamre mens hans far overlevde konsentrasjonsleiren Mauthausen. Pianisten (2003) handler om overlevelse og jødeutryddelsen i Warszawa og er Polanskis mest personlige film.

I en uvanlig sterk filmografi er Pianisten dessuten hans aller største filmatiske bragd. Den biografiske filmen er basert på Wladyslaw Szpilmans bok om sine opplevelser og Polanski studerte arkivopptak for å gjenskape ghettoen, skikkelser og andre detaljer så autentisk som overhodet mulig. Warszawas jøder ble deportert til nærliggende Treblinka, men Pianisten er ingen film om konsentrasjonsleirer, på forståelig vis er handlingen kun lagt til byens ghettoer.

Warsawa 1939, pianisten Wladyslaw Szpilman spiller inn musikk i studio da byen bombes. Regjeringen har dratt og tyskerne går inn i byen. Jøder kan ikke gå på fortauet, de må gå i rennesteinene. De nektes å gå i park eller på kaffe og de må bære armbånd med David-stjernen. Et eget jødisk distrikt etableres og byens 500.000 jøder, deriblant familien Szpilman, interneres i overfylte ghettoer. I 1942 begynner deporteringen. Mens resten av hans familie sendes på tog til utryddelsesleiren Treblinka klarer Wladyslaw å komme seg unna og forflytter seg i skjul rundt om i byens forlatte krigsherjede ruiner.

Pianisten er den klassiske historien hvor vi følger en person gjennom krigsårene og gjennom utfordringene å overleve som jøde. Dens styrke er at den er langt mer virkelig enn andre filmer, sultfølelse og dødsangsten er til å føle på. Det er en nervepirrende historie om hvordan en enkelt person klarer å overleve mot alle odds i en tid hvor det var vanlig å angi jøder i skjul. Wladyslaw er ingen helt, han er et offer, men samtidig en overlever. Han møter mye motstand, men tilpasser seg. Hele filmen hviler på Adrian Brodys svært solide rolletolkning og han er til stede i hver scene. Han gikk dypt inn i rollen og gjennomgikk både et fysisk tap og en psykisk reise for å skape karakteren.

Der Schindlers liste er den store Hollywood-filmen er Pianisten den store europeiske filmen om holocaust. Filmen er så vidt innom motstandsbevegelsen kamp, men er i hovedtrekk viet den svært grusomme og umenneskelige behandlingen av beboerne i ghettoen. Jøder jaktes i gatene, desperasjon får folk til å bli tyver og i gatene ligger døde kropper åpenlyst. Filmens store nerve kommer i møtet med den tyske offiseren og den tar opp spørsmål om hvorfor amerikanske jøder ikke hjalp sine europeiske likesinnede. Kulissene med byens krigsherjede ruiner er enorme og Oscar-verdige. Filmen vant mange priser, deriblant Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste regi, beste adapterte manus og beste mannlige hovedrolle. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på Viaplay, SF anytime og Netflix.

1. Sauls sønn

I 1944 deporterte ungarske myndigheter 437.000 jøder til utryddelsesleirer, hovedsakelig til Auschwitz. Det dedikerte ungarske politiet overrasket Adolf Eichmann som bare behøvde å overvåke operasjonen med 20 offiserer og et mannskap på 100.

Sauls sønn (2015) er debutfilmen til ungarske László Nemes som hadde jødisk mor. Han brukte mange år på å gå gjennom store mengder kildemateriale, leste vitnemål fra de som jobbet i krematoriet i Auschwitz og de avslørte en virkelighet med selve utryddelsen som var ukjent for han. Filmen tar utgangspunkt i en Sonderkommando som er en tysk betegnelse på en bestemt gruppe fanger som jobber i leiren. Medlemmene av en Sonderkommando holdes atskilt fra andre fanger og jobber bare noen få måneder før de blir henrettet og erstattet.

Saul er medlem av Sonderkommando, en gruppe jødiske fanger som tvinges til å hjelpe nazistene under massehenrettelser. Han er avstumpet og uttrykksløs, preget av alt han har sett og opplevd. Men en dag oppdager han en gutt som har overlevd gasskammeret, men som dør like etter. Han setter ut på desperat jakt etter en rabbiner slik at de kan tilby gutten en verdig begravelse. Parallelt pågår en aksjon i hans Sonderkommando hvor de planlegger et opprør mot nazistene.

Det er ingen musikk i filmen, kun dødens samlebånd med lyder av ondskap, smerte og fortvilelse. Kameraet står aldri stille, det klippes sjelden og vi får lange scener med dokumentariske tilnærming. Kameraet er tett på Saul og er alltid på ham eller innenfor hans synsvinkel. Det grusomme som skjer i leiren foregår bak ham, litt ut av fokus. Gjennom Sauls jakt på rabbineren sluses vi gjennom leirens gasskammer, krematorium og der de kvitter seg med eventuelle bevis for det som skjer. Det er nådeløst, nervepirrende, kaotisk og svært utmattende. Det er dessuten realistisk dystert og Sauls sønn er det som filmatisk har klart å komme nærmest det som vi kan tenke oss at har vært virkelighetens grimme tilstand.

Sauls sønn gjør holocaust komplett og det er vanskelig å filmatisk gå videre etter dette. Det er også ufattelig at filmen ble laget for kun en og en halv million euro. Det siste levende medlemmet av en Sonderkommando, Dario Gabbai, ble frarådet å se filmen, men sa at hvis ikke han så den hvem kunne ellers si om den var riktig? Han mente for øvrig at den stemte ganske bra. Sauls sønn vant blant annet Grand Prix og filmkritikerprisen for beste film på filmfestivalen i Cannes. Siden vant den Golden Globe og Oscar for beste fremmedspråklige film. Sauls sønn ble sett av i overkant av 10.000 på norske kinoer, men har opparbeidet seg et betydelig renommé senere på DVD og Blu-ray. Sauls sønn kan sees på SF anytime og HBO Nordic.

 

Flere filmer om holocaust finner du i denne saken TOPP 10: De beste holocaustdramaene du ikke har sett. For videre lesing om krigsfilm anbefaler vi disse temasakene: TOPP 10: Andre verdenskrigs beste filmer du ikke har sett, Topp 10: De beste ubåtfilmene fra andre verdenskrig og den kalde krigen, Topp 10: De beste filmene om første verdenskrig, Topp 10: De beste filmene om nazijegere, Topp 10: Filmer om den kalde krigen, Topp 10: De beste filmene om Vietnamkrigen og Topp 10: De beste filmene om terrorisme.

Delta i diskusjonen