– Mer enn noe annet har konvensjonene vært et fengsel for rollefiguren min, sier franske Martine Chevallier når Cinema møter henne og medskuespiller Léa Drucker i Paris for å snakke om Oss to. Filmen handler om to kvinner i sekstiårene som har holdt kjærlighetsforholdet sitt skjult for familien og omgivelsene gjennom mange år.

(PARIS) – Jeg har vært medlem av teatergruppa Comédie-Française i 33 år, og etter først å ha sett en film jeg spilte i, kom regissør Filippo Meneghetti og så meg på scenen. Dette var mens han fortsatt arbeidet med manuset til Oss to. Men etter at han tilbød meg rollen i denne filmen hadde jeg en alvorlig ulykke, hvor jeg falt ned en hel etasje og fikk et brudd på ryggraden. Da tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre filmen likevel, forteller skuespiller Martine Chevallier om den premiereaktuelle franske filmen Oss to, som er den Paris-baserte italieneren Meneghettis spillefilmdebut.

I filmen spiller Chevallier en av hovedrollene som den godt voksne kvinnen Madeleine. I mange år har rollefiguren skjult for familien og resten av omverdenen at hun har et forhold til den jevngamle kvinnen Nina, som bor i samme oppgang. Sistnevnte spilles av den tyske veteranen Barbara Sukowa, kjent fra blant annet filmer av Margarethe von Trotta og Rainer Werner Fassbinder.

Utsatte produksjonen for skuespilleren

Chevallier forteller videre at hun endte med å kunne ta rollen til tross for ulykken, fordi produksjonen ble utsatt i ett år for henne.

– Filipo, som er veldig bestemt både som regissør og person, stoppet prosessen med å lage filmen, slik at jeg kunne få tid til å bli frisk igjen. Da kunne også produsenten fortsette med å skaffe finansiering, men de ventet faktisk på meg, sier hun til Cinema.

Léa Drucker og Martine Chevallier

I filmen har de to pensjonerte hovedpersonene planer om å selge leilighetene sine, og gjøre alvor av drømmen om å flytte sammen til Roma. Men selv om mannen hennes ikke lenger lever, er det ikke enkelt for Chevalliers rollefigur å fortelle sine nærmeste om det hemmelige forholdet – mens den mer frigjorte kjæresten legger økende press på henne om nettopp dette.

– Jeg ble veldig begeistret for manuskriptet, og det var appellerende at det var en kjærlighetshistorie mellom to kvinner over 60. Det er laget mange gode filmer om unge mennesker som ikke vet hvordan de skal si til foreldrene sine at de er homofile. Men jeg kan ikke huske å ha sett en historie om en kvinne i denne alderen, som selv har voksne barn, og som er i en tilsvarende situasjon hvor hun ikke evner å fortelle familien at hun elsker en kvinne, sier Léa Drucker, som spiller Madeleines datter Anne i filmen.

– Da jeg hadde det første møte med regissør Filippo, fortalte han at han ønsket å få med Barbara Sukowa og Martine Chevallier, som er to skuespillere jeg har beundret nærmest så lenge jeg kan huske. Martine er ikke minst kjent fra teaterscenen her i Frankrike, og både hun og Barbara er veldig sterke kvinner, sier Drucker, som blant annet har spilt i tv-seriene Le Bureau og Fox/Canal+ sin adapsjon av War of the Worlds.

– Jeg er nokså sikker på at det er mange personlige elementer i historien fra Filippos side, uten at jeg vet nøyaktig hva. Jeg prøver alltid å spørre regissører om det, men de svarer aldri helt, legger hun lattermildt til.

Tenker du at det er mer kontroversielt å skildre homoseksualitet mellom eldre mennesker?

– Ikke bare homoseksualitet, men seksualitet generelt er ikke skildret så ofte når det handler om eldre mennesker. Martine og Barbara er ikke nødvendigvis gamle, men de er over seksti. Jeg liker veldig godt at filmen framstiller forholdet deres som både sensuelt og fysisk, med mye ømhet og kjærlighet. Seksualitet hos mennesker i den alderen er kanskje litt tabubelagt, men filmen viser det som noe vakkert. Det er jo en kjærlighetshistorie, og den er svært rørende. I tillegg forteller den et familiedrama som mange kan relatere seg til. Så jeg tror absolutt ikke at filmen er sjokkerende eller kontroversiell, svarer Drucker.

Skuespill uten språk

Oss to kan best beskrives som et kjærlighetsdrama, men inneholder samtidig elementer fra thrillersjangeren, inkludert noen uventede vendinger i handlingen som kan gi assosiasjoner til filmer av Polanski og Verhoeven. Blant annet inntreffer en hendelse som ytterligere vanskeliggjør Madeleine og Ninas plan om å dra til Italia sammen, og som gjør at Martine Chevallier i store deler av filmen må spille med svært begrenset bruk av ord og mimikk.

Martine Chevallier (Madeleine) og Barbara Sukowa (Nina).

– Det er egentlig ikke noen forskjell å spille uten språk. I film har man naturligvis også regissøren og hans bruk av kamera. Det var viktig at jeg forstod at det hadde et sterkt blikk på meg, og med Filippo var det veldig klart hvordan han ville finne et uttrykk for det indre og uuttalte gjennom kameraet. I tillegg var også medspiller Barbara et slags kamera for meg, særlig når jeg selv hadde så lite å spille på, forteller Chevallier om denne spesifikke utfordringen.

Hvorfor tror du karakteren din har holdt forholdet hemmelig så lenge for familien sin, er det fordi hun føler skam?

– Først og fremst er hun fryktelig redd for å plassere en byrde på familien sin, i form av noe som ikke oppfattes å være innenfor det normale. Spesielt på bakgrunn av at hun kommer fra et provinsielt, småborgerlig miljø. Derfor velger hun å heller bære byrden selv, som er tungt for henne. Men etter at hun hindres i å bevege seg, blir hun mer opprørsk og pussig nok friere, svarer Chevallier.

– Hun tilhører kanskje også en generasjon der homoseksualitet har vært mer tabubelagt?

– Jeg tror det handler mer om konvensjonene som har omgitt henne i middelklassen, hvor heller ikke barna hennes er så frisinnede. Mer enn noe annet har konvensjonene vært et fengsel for henne, svarer den erfarne skuespilleren.

Rollemodeller som ødelegges

Léa Drucker forteller at hun syntes rollefiguren sin var spennende, men at hun måtte ta en samtale med regissøren om visse av karakterens reaksjoner, som var nokså langt fra hvordan hun personlig ville ha agert.

– Det var sider ved karakteren som tok tid for meg å forstå. Jeg ønsket ikke å spille en karakter som reagerer med sinne fordi hun er homofob eller noe lignende, men det dreier seg ikke om det. Isteden handler det om at man har sine foreldre som forbilder, og til dels skaper seg selv gjennom bildet man har dannet av dem. Når dette bildet plutselig ødelegges, føler Anne også at hun selv blir dekonstruert, og det er noe jeg kan relatere meg til. Hun opplever det som et svik at moren har løyet til henne om hvem hun er – men det er ikke så lett å vite hvem våre foreldre egentlig er, sier hun.

– Dessuten var det viktig for meg at rollefiguren min gikk gjennom en utvikling, selv om hun ikke er filmens hovedkarakter. På mange måter er hun jo snarere en motstander. Utviklingen må ikke nødvendigvis handle om moral, men karakteren bør gå gjennom en emosjonell reise der noe endrer seg for henne, og sånn var Anne skrevet i manuset. Det tror jeg også har betydning for publikums opplevelse av filmen – som både kan bli mer overraskende, mer forstyrrende og mer menneskelig, avslutter Drucker.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen