Netflix-aktuelle Mother/Android er siste tilskudd i den dystre fremtidsvisjonen hvor androider utkonkurrerer mennesket. Dette er en stadig tilbakevendende fortelling fortalt på film.

Drapsandroider har nå preget populærkulturen i 100 år samtidig som forskere stadig kårer kunstig intelligens til menneskehetens største trussel. Frykten ligger i at programmerere ber datamaskinene om å lære å utvikle seg selv. Hos Netflix forteller maskiner kunden hva som bør sees basert på en algoritme som analyserer det kunden allerede har sett. Et dataprogram kan også analysere et filmmanus og finne dets svakheter og mangler sett opp mot tidligere kassasuksesser innenfor samme sjanger.

Slik kan de store Hollywood-selskapene satse mer på færre produksjoner som til fingerspissen er tilpasset en etablert publikumsmasse. Kreativitet og nyskapning skrinlegges til fordel for imitasjoner, franchiser, nytolkninger og oppfølgere. Publikum er som robotaktige seere som lar seg programmere til å se det studioene vil. Eller kan det være slik at vi elsker roboter på film og stadig flokker til nye robottrusler?

Netflix-aktuell

Chloë Grace Moretz i Mother/Android (2021)

Netflix-aktuelle Mother/Android (2021) er den siste filmen i det omfattende filmmaterialet om androider omprogrammert til å utrydde menneskeheten.

Produksjonsselskapet Miramax og produsent Matt Reeves står bak, så her man kan paradoksalt nok ikke anklage Netflix for å bruke egne algoritmer for å spisse innhold til sine abonnementer. Filmens robokalypse og samfunnets kollaps starter da et nytt operativsystem fra Raster Robotics omgjør deres tjenesteandroider til menneskedrepere. Etter den såkalte blitsen må gravide Georgia (Chloë Grace Moretz) og Sam (Algee Smith) begi seg ut på en strabasiøs reise gjennom et farefullt ingenmannsland for å sikre en trygg fremtid for sitt kommende barn.

Chloës Georgia er en kul, ungdommelig og lett utgave av Sarah Connor for dagens publikum oppflasket på Netflix. Hun er tøff og uredd heltinne i et samfunn hvor den sterkeste rett gjelder. Det er et neddempet og vakkert fotografert drama som vektlegger samvær mellom foreldrene foran spetakkel. Landskapet er som apokalypsen i TV-serien The Walking Dead, full av trusler, men hvor zombiene er erstattet med androider. Visuelt er det både dystopisk og poetisk på samme tid med et tilhørende lydspor. Androidene har svært god hørsel og luktesans og de må derfor bevege seg på ytterst forsiktig vis, de har kun en revolver og en machete til å forsvare seg med. Graviditeten med det kommende barnet tilfører filmen et ytterligere lag med nervøsitet.

Mother/Android ser bakover og refererer på dempet vis til sjangerens tidlige historikk. Referansene til The Terminator (1984) inkluderer også en bekledning lik Schwarzeneggers skinnjakke og ikke minst noen velkjente fraser i dialogen. Ytterligere referanser trekkes på interessant vis tilbake til Karel Čapek og en historisk belæring om sjangerens spede start. Samtidig henter den rumenske regissøren Mattson Tomlin inspirasjon i moderne sjangertilskudd som Casey Afflecks pandemiske visjon Light of my Life (2019) og dens søsterfilm Leave no Trace (2018) med en paranoid far og datter i villmarken. Også Georgia og Sam bor i et telt i skogen hvor de møter andre overlevende, men en hendelse skal drive dem ut på en ufrivillig vandring.

På den ene siden har konseptet i Mother/Android alt det sjangeren krever, og publikum forventer. Det er intenst til tider, men det store ankepunktet er manglende eleganse i det visuelt designet til enkelte androider som dessverre ikke innfrir til sjangerens utvikling. Og for de som synes de har sett noe som ligner på Mother/Android før så er dette nok en variant av en fortelling publikum har blitt servert i over 100 år. Man kan nesten mistenke den for å være et bestillingsverk til jubileet for Karel Čapeks teaterstykke Rossum ́s Universal Robots fra 1921. Derfor kan det være på en plass med en historikk og andre filmanbefalinger.

Vår største trussel

Chloë Grace Moretz i Martin Scorseses Hugo (2011)

Hypotesen om teknologisk singularitet tar utgangspunkt i at akselererende fremgang i teknologi etter hvert vil føre til at kunstig intelligens vil overgå menneskets intellektuelle kapasitet og kontroll, og dermed endre eller ende sivilisasjonen. Et stadig aktuelt spørsmål blant forskere er hvorvidt datamaskiner kan bli smartere enn mennesker. Vil dataprogrammer kunne forbedre seg selv og kan systemer kunne komme ut av kontroll? Ideen er at når vi først har skapt en tenkende maskin kan den kunne redesigne seg selv i et økende tempo og dermed utgjøre vår største eksistensielle trussel.

Kunsten imiterer virkelighetens frykt i filmen Transcendence (2014). Johnny Depp spiller verdens fremste forsker på kunstig intelligens. Hans store livsprosjekt er å skape en datamaskin som kan lære, utvikle seg selvstendig og ikke minst føle. Men som i velkjente eksempler på menneskeskapt intelligens som, The Terminator og The Matrix (1999), mister også mennesket her kontrollen over maskinen. Roboter utvikler og tilegner seg stadig mer informasjon. Når deres teknologi blir mer sofistikert enn mennesket, vender de seg mot sin skaper eller hersker. Ideen om en utvikling fra et idyllisk og hjelpende robotsamfunn, til en dystopisk situasjon med mennesket som underdanig, er et fenomen som går langt bakover i litteratur- og filmhistorien.

Automaton er en tidlig automat som kan beskrives som en selvgående mekanisk maskin. Gullalderen ansees å være i perioden 1860-1910, hvor spesielt klokker og mekanisk syngende fugler i stort omfang ble bygget og eksportert fra Frankrike. Martin Scorsesees Hugo (2012) har klare paralleller til automaton og denne perioden. I filmen søker Hugo å fullføre sin fars mekaniske innretning og den refererer blant annet til foregangsregissøren George Méliès som utviklet banebrytende mekaniske effekter til sine filmer. Et annet eksempel er Guillermo del Toros mekaniske gullarmé i Hellboy II: The Golden Army (2008). Begrepet androide innføres med den franske romanen «L’Ève future» fra 1886 som ansees som en av de tidligste og viktigste bidragene i sci-fi litteraturen. En ingeniør bygger en mekanisk kvinne, en androide, med utgangspunkt i utseende til sin venns kone. Men androiden blir mer emosjonell og intellektuell enn vennens kone.

En robot er en datastyrt enhet som ved hjelp av sensorer kan motta data fra omgivelsene, bearbeide disse og reagere ved å iverksette handlinger i henhold til forhåndsprogrammerte regler. Ordet robot ble innført med tsjekkiske Karel Čapeks teaterstykke «Rossum ́s Universal Robots» fra 1921. Historien utspiller seg på en fabrikk som bygger roboter av syntetisk og organisk materiale, ikke ulikt Fords samlebåndsindustri. Robotene er ikke mekaniske, men de kan tenke og forveksles med mennesker. I starten er de fornøyd med å jobbe for mennesker, men etter hvert gjør noen av dem opprør, og dreper sine skapere. Da datamaskinen Deep Blue slo Garry Kasparov i sjakk i 1997 fikk begrepet Kunstig intelligens stor oppmerksomhet. Stanley Kubrick jobbet med sitt prosjekt A.I. om kunstig intelligens helt siden 1970-tallet, men først i 2001 fikk vi se resultatet etter at Steven Spielberg overtok regien på prosjekt.

Artificial Intelligence

David i Steven Spielbergs A.I. (2001)

I Artificial Intelligence (2001) forklares Pinocchiosyndromet med hvordan den unge mecha David, til tross for sitt kunstige opphav, bare ønsker å være en vanlig gutt. Som en erstatning for deres syke barn som ligger i koma, får et ektepar androiden David som er skapt for å elske dem. Men da barnet våkner opp fra koma blir David utstøtt. Han utvikler følelser og undrer på om hvis han bare tilbringer nok tid med mennesker så vil han bli en av dem. Samme tema har også blitt utforsket i Edward Saksehånd (1990), 200-års-mannen (1999) og i Chappie (2015). Neill Blomkamp har en høyst særegen tilnærming til en jordnær, skitten og teknologisk fremtid. Her er roboten ved samme navn det siste steg i robotteknologi og en ny form for kunstig intelligens. Chappie kan tilegne seg kunnskap på egen hånd og er skapt for å tenke og føle. I filmen kidnappes han av en utstøtt og dysfunksjonell gjeng, og som et barn blir han oppdratt i deres kriminelle vinnings ånd.

En tidlig robotkarakter som fortsatt har høy status i populærkulturen, er Maria fra Metropolis (1927). I det som er et av kroneksemplene fra den tyske ekspresjonismen, foreslår en magiker i en maskinell fremtidsvisjon å bytte ut menneskelig arbeidskraft med roboter. Filmen omtales ofte som den første virkelige sci-fi filmen og satte standard for sjangeren samtidig som den fortsatt inspirerer den dag i dag. Trollmannen fra Oz (1939) illustrerer godt en av de tidligste kyborgene hvor Tinnmannen har fått implantert kroppsdeler av tinn. Den første storhetstiden til roboter på film skyldes 1950-tallet og en tid preget av frykt for kommunisme og atomvåpen. Spesielt ble invasjon fra rommet brukt som en metafor på denne frykten. Roboten Gort i The Day the Earth Stood Still (1951) har en dødelig laserstråle som kan utslette hele jorden. I Robot Monster (1953) dreper en fremmed alle på jorden med et dødelig laservåpen, bortsett fra åtte personer som har blitt immune. Den første roboten som omtales som mer enn bare en mekanisk robot er Robby fra Forbidden Planet (1956) som har utviklet personlighet.

På slutten av 1960-tallet debuterte en ny generasjon regissører i Hollywood. Fellesnevneren for filmene på denne tiden var at roboter aldri gir mennesket tryggheten teknologien er tiltenkt. I Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (1968) er antagonisten den kunstige intelligente datamaskinen HAL 9000 som kontrollerer et romskip. Når en serie problemer oppstår forsøker astronautene å slå av maskinen, men som motsvar bestemmer den seg for å drepe mannskapet for å overleve. Utvikling av en datamaskins selvbevissthet er også tema i Colossus: The Forbin Project (1970). Her kontrollerer datamaskinen Colossus det amerikanske forsvarsdepartementets atomvåpen. Da Colossus får kontakt og starter en dialog med en motsvarende maskin i Sovjetunionen, får lederne kalde føtter og prøver å slå den av. Som mottrekk fyrer Colossus av en rakett mot en sovjetisk oljeinstallasjon. Et annet tidlig eksempel på dystopisk robotframtid er George Lucas ́ debutfilm THX 1138 (1971) om en politirobotstat.

Fornøyelsespark med roboter

Yul Brynner som Gunslinger i Westworld (1973)

Konseptet Westworld er best kjent fra TV-serien, men det hele startet etter en tur til Disneyland da Michael Crichton ble inspirert til å skive romanen og regissere filmen Westworld (1973). I fornøyelsesparken Delos kan besøkende leve ut sine fantasier som romere, i en middelaldersk verden eller i en westernby befolket av roboter. Underveis i historien, når noen av robotene gjør uventede handlinger, mener forskerne at det er en slags smitte som påvirker robotene i de tre byene. Westworld er særdeles interessant ettersom den tar opp temaer som datavirus, roboter som bygger andre roboter samt robotopprør. De slavelignende robotene har vært gjenstand for gjestenes morderiske og seksuelle lyst, og de undertryktes opprør er berettiget. I oppfølgeren Futureworld (1976) har robotene blitt smartere, mer menneskelige og konspirasjonsplottet fra første film utvikles ytterligere. Også i The Stepford Wives (1975) fungerer roboter som en slags forlystelse der mennene i en forstad samles hver aften, men hvor kvinnene etter hvert begynner å oppføre seg merkelig.

Temaet med hemmelige militære dataprosjekter som skulle eliminere menneskelige feil, fortsetter også på 1980-tallet, men nå i den mer lekne og sjarmerende ungdoms- og familieunderholdningen. I WarGames (1983) har en ungdom brutt seg inn i en database for å spille dataspill. Spillet som ser mest forlokkende ut er Global Thermonuclear War. I virkeligheten er han inne i en militær database og har startet en verdensomspennende krig. D.A.R.Y.L. (1985) er et militært eksperiment som har skapt en supersoldat med overmenneskelige ferdigheter som kan bryte seg inn i andre systemer. Han ser ut som en 10 år gammel gutt, han havner på avveie og utvikler menneskelige følelser.

Den mest lekne av dette tiårets filmer er John Hughes Weird Science (1985). Etter å ha blitt inspirert av Frankenstein, skaper to unge gutter drømmekvinnen på en datamaskin ved å bryte seg inn i en kraftig database. Da lynet slår ned blir den kvinnelige androiden virkelig og utvikler menneskelig intelligens og fri vilje. Lynet slår også ned i militærets høyt utviklede robot i Short Circuit (1986). Også denne roboten utvikler menneskelig intelligens. Wes Cravens Deadly Friend (1986) ble laget som en mørk ungdomsfilm i tråd med Short Circuit. En smart ungdom som jobber med kunstig intelligens, kobler en mikrochip til hjernen på nabojenta som ligger i koma. Studioet ønsket å utnytte suksessen til Cravens A Nightmare on Elm Street (1984), derfor ble ytterligere skremmende scener og sjokkeffekter tilføyd. Filmen som for øvrig tar konseptet lengst er Stephen Kings filmatisering av sin egen fortelling Maximum Overdrive (1986). Her blir alle apparater levende og er ute etter å drepe mennesker.

Den troverdige drapsrobot

Schwarzenegger i The Terminator (1984)

I en feberdrøm hadde James Cameron fått en visjon om en drapsrobot fra fremtiden. Frem til da hadde ingen skapt en troverdig robot som ikke var et menneske i kostyme. Et kompleks og troverdig endoskeleton i The Terminator var Camerons kritikk av menneskets forhold til teknologi og muligheten vi har til å kunne utslette oss selv. Filmen ble det største kultfilmfenomenet på 1980-tallet, og et overgangsrituale hvor man så filmen om og om igjen på VHS. I ettertid kom det mange kloner, men selv om de glorifiserte den samme typen drapsmaskin og vold, var det ingen som klarte å gjenskape den samme frykten.

Robocop (1987) tar utgangspunkt i idéen med roboter som fremtidens politi, men konkluderer med at en menneskelig kyborg utkonkurrerer ukontrollerbare roboter. Sammen skulle The Terminator og Robocop skape en VHS-bølge av skamløse kopier. I Hands of Steel (1986) er en cyborg 70% robot og 30% menneske, men skapt for å drepe. Italienske Alien Terminator (1988) kopierer flere nøkkelelementer fra The Terminator, australske The Time Guardian (1987) er nesten en kopi mens R.O.T.O.R. (1989) kopierte både The Terminator og Robocop. I 1991 ble Arnold Schwarzenegger, den gang verdens største skuespiller, gjenforent med regissør James Cameron med Terminator 2: judgement Day som den gang var verdens dyreste film og den som slo alle tidligere besøksrekorder på kino.

I filmen I, Robot (2004) er spørsmålet hva som kan skje hvis en robot bryter robotlovene. Lovene ble etablert av forfatter Isaac Asimov i 1942 og er følgende: En robot kan ikke skade et menneske, eller passivt la et annet menneske komme til skade. En robot må adlyde ordre gitt av et menneske, unntatt om en ordre kommer i konflikt med første lov. Og en robot må beskytte sin egen eksistens, så lenge en slik beskyttelse ikke strider mot første eller andre lov.

Indiefilmens suksess

Ava i Ex Machina (2014)

Transformers: Age of Extinction ble den mest innbringende filmen på verdensbasis i 2014. Siden 2007 har voksne og unge satt seg i kinosalen for å oppleve barneårenes nostalgiske leketøy, eller bare la seg fascinere av Michael Bays megalomanske og effekttunge spetakler. Mange har forsøkt å gjenskape suksessen som i Real Steel (2011) eller i Pacific Rim (2013). På den andre siden har Spike Jonze gjort det stikk motsatte med sin introverte Her (2013) hvor forholdet mellom en forfatter (J. Phoenix) og operasjonssystemet Samantha (Scarlett Johansson) er indiefilmens intellektuelle motsvar. På likt vis utforsker Alex Garlands Ex Machina (2014), delvis innspilt ved Juvet landskapshotell på Sunnmøre, kunstig intelligens og robotens følelsesregister. Filmen filosoferer i grenselandet mellom teknologi og menneskelighet og det store spørsmålet er om robotens følelser er ekte, eller om de er forhåndsprogrammert.

Megaprosjektene har blitt stadig større og fallgruvene stadig dypere. De store studioene vet at enorme investeringer med potensialt enorm avkastning er det som i dag trekker et forhåndsprogrammert publikum. Det koster mye å utvikle nye universer, karakterer og historier, og det er enklere å lage nytolkninger av det etablerte og kjente. Terminator Genisys (2015), Tomorrowland (2015) og Terminator: Dark Fate (2019) var store og actionpregede produksjoner om mennesker på flukt fra nådeløse roboter i menneskelig ham, men som mislykkes i å trekke et stort nok publikum. Som historien viser trenger ingen nødvendigvis å lykkes og kanskje derfor ser vi et oppsving av mindre kostbare prosjekter som Mother/Android. Renessansen kommer nok en gang til når Michael Bay lanserer det tidligere Steven Spielberg-prosjektet basert på bestselgeren Robopokalypse.

 

Delta i diskusjonen