Zombiefilmens gudfar: George A. Romeros første trilogi

Zombier var egentlig viljeløse slaver på Haiti, men takket være regissør George A. Romeros filmer skulle de få evig populærkulturell status. Her er et dypdykk i Romeros første zombiefilmtrilogi.

Store Norske Leksikon omtaler begrepet zombie, med utgangspunkt i karibisk voodookultur, som en «levende død» og som en person som gjennom svart magi har blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann. Haiti var okkupert av USA fra 1915 til 1934 og i denne perioden skrev den amerikanske journalisten og okkultisten William Seabrook boka «The Magic Island» (1929) om observasjoner han hadde gjort rundt haitisk voodoo.

Her kunne man lese fortellinger om døde menn kalt zombier og som jobbet som slaver på plantasjer. Myter sier at de som ble straffet for forbrytelser ble utsatt for en type gift som ga dem symptomer på død. Det finnes reelle eksempler fra Haiti på at mennesker har blitt erklært døde, begravd og siden dukket opp levende i en tilstand av apati. Disse historiene skulle raskt finne veien til Hollywood og tidlig ser vi eksempler med White Zombie (1932) og I Walked with a Zombie (1943). Men så skulle alt endre seg i 1968.

I en turbulent, angstfull og kaotisk tid for Amerika skulle en film virkelig skille seg ut. George A. Romeros uavhengige og banebrytende Night of the Living Dead (1968) ble en gigantisk suksess, fikk en viktig kulturell status og banet vei for afroamerikanske skuespillere på film. I tillegg til å være starten på den moderne skrekkfilmen slik vi kjenner den i dag, dannet den også fundamentet for zombiefilmsjangeren. Alt zombie-relatert vi konsumerer i dag er basert på Romeros grunnideer.

The Night of the Living Dead

Night of the Living Dead (1968)

Etter å ha laget noen kortfilmer og reklamefilmer sammen med sine venner og kollegaer ønsket George A. Romero å lage en seriøs spillefilm. De forsøkte å samle inn penger, men ble frustrert av å aldri komme i mål.

De endret taktikk, klarte å skrape sammen $114.000 fra egne midler og laget det de viste enkelt kunne selges og markedsføres; en grøsser med lånte elementer fra haitiske zombier, inspirert av Rio Bravo (1959) og Richard Mathessons «I am Legend». Mens Matheson startet boken med kun en mann ønsket Romero å starte med begynnelsen og skru det hele opp et hakk.  28 år gamle Romero lagde The Night of the Living Dead i løpet av 30 dager, riktignok spredt utover ni måneder, når de hadde tid etter jobb eller i helger. Filmen begynner naturligvis på en gravgård.

Søsknene Johnny og Barbera besøker sin fars grav da Johnny blir angrepet av forvirret mann. Barbara løper til nærmeste hus, men mannen følger etter og snart er huset omringet av flere merkelige personer. Hun finner liket av en skamfert død kvinne og plutselig kommer Ben brasende inn. Han barrikaderer huset, så dukker det opp flere personer fra kjelleren. Frustrasjon og konflikt mellom personene øker i takt med den økende faren på utsiden.

Banebrytende

The Night of the Living Dead var en banebrytende pionerfilm hvor den svarte mannen Ben ikke var offeret eller det skumle monsteret, men helteskikkelsen. Det ironiske i det hele var at det ikke var planlagt. I utgangspunktet var hovedpersonen skrevet som en hvit mann, men under castingen av filmen viste det seg at den afroamerikanske debutanten Duane Jones var den beste skuespilleren. Til tross for at det var uhørt med en sort mann i hovedrollen på denne tiden, brydde Romero seg fint lite om dette. Manuset ble tilpasset ny hovedrolle og filmen fikk dermed en brodd av rasetematikk.

Den rasjonelle og selvsikre Ben tar ledelsen. Han har et moralsk kompass mens Henry, som dukker opp fra kjelleren, er den uvennlige og egoistiske motsetningen. Filmens kvinnelige skikkelser fremstår som svake og handlingslammede. De levende døde beveger seg sakte, men man kan omgå dem hvis man er hurtig og unngår å bli bitt. De handler på instinkt, er redd for flammer og kan drepes med et skudd mot hodet. Sminke og spesialeffekter er naive og enkle sammenlignet med dagens standard, men med kannibalismetematikk var filmen den gang svært sjokkerende, ikke minst med scenen hvor en person spiser sitt eget familiemedlem.

Et bitende sluttpoeng

Det antydes at en årsak til at de døde har våknet er at en satellitt på vei tilbake fra Venus har blitt skutt ned av NASA. Stråling fra satellitten kan være en mulig faktor, men uten at dette får noen endelig konklusjon. Romero hadde tatt bort koblingen fra Haiti og modernisert zombiene i tråd med romalderens tematikk. En bitende finale med et slående poeng om hvordan den sterkeste overlever skulle gi filmen evig posisjon i populærkulturen.

I tillegg til å være manusforfatter og regissør var også Romero kameramann. Med håndholdt kamera og fiffige vinklinger føles filmen fremdeles frisk i stilen i dag. Som klipper laget Romero en effektiv og drivende historie og samme dag som den var ferdigklippet dro de for å møte potensielle distributører. Tilfeldighetene førte til at dette var samme dag som Martin Luther King ble skutt og drept. Med påfølgende opptøyer i Detroit skulle den afroamerikanske helterollen Ben få en helt annen status.

En turbulent tid

The Night of the Living Dead ble lansert i en turbulent tid like etter Mỹ Lai-massakren og rett før Bobby Kennedy ble skutt. Den var ingen umiddelbar suksess, men fikk med et stadig voksende omdømme stadig bredere distribusjon. Godt hjulpet av ytterligere hendelser som Manson-familiens drapsorgie og drapet på Black Panther-lederen Fred Hampton på slutten av 1969 fikk den lille uavhengige filmen om en merkelig drapsbølge og en afroamerikansk helt forsterket posisjon.

Filmen er i såkalt public domain, fritt til å brukes av hvem som helst. Derfor er den utgitt og tilgjengelig over alt, også i farger og i 3D. Men en knivskarp britisk 2-disk Blu-ray utgave fra Criterion Collection er den som virkelig kan anbefales for de som kjøper film, restaurert av Museum of Modern Art (MoMA).

Dawn of the Dead

Dawn of the Dead (1978)

I overgangen til 1970-tallet hadde The Night of the Living Dead blitt en økonomisk suksess, men Romero så aldri noe til pengene. Med bytte av tittel i siste liten glemte de å inkludere opphavsrett til åndsverk og dermed var filmen automatisk allemannseie.

Han motsto lenge å lage en oppfølger fordi han ikke ønsket å bli satt i bås som skrekkfilmregissør og laget derfor flere sjangerrelaterte, men mindre suksessfulle filmer. I 1974 befant hans firma seg i økonomiske vansker og Romero brukte derfor tid på å finne et mulig underliggende tema for en andrefilm. Det nye kjøpesenteret Monroeville hadde blitt åpnet i utkanten av hans hjemby Pittsburgh og en ide om kjøpesenterets makt spiret hos Romero. Han skriver manuset Dawn of the Living of the Dead og lager en avtale med kjøpesenteret om å spille inn filmen etter stengetid over en periode på ni uker.

Peter og Roger i spesialstyrkene deltar i et oppdrag i et bygningskompleks i ghettoen hvor døde folk fra Puerto Rico har gjenoppstått fra de døde. I et TV-studio følger Fran og Stephen, piloten i et nyhetshelikopter, med på den opphissede diskusjonen som utspiller seg blant forskerne. Situasjonen er ute av kontroll og Stephen mener de bør komme seg unna mens de kan. Snart er de fire på vei i helikopteret og de kommer seg til et kjøpesenter. Her finnes alt de trenger og de barrikaderer seg, men da den ene trusselen er eliminert dukker en ny opp.

Plottet fra første film gjenskapes på nytt med tre menn og en kvinne som barrikaderer seg. En av hovedrollene er nok en gang afroamerikaner, men denne gangen er kvinnerollen langt sterkere. Zombieutbruddet har nylig skjedd og man kan enten se på det som en parallellhistorie til første film eller som en frittstående film lagt til samme univers. Budsjettet var økt til $500.000 og Dawn of the Dead (1978) er på mange måter en gjenfortelling på en mye mer grandios, påkostet måte slik vi siden får med postapokalypsen i Mad Max 2 (1981) og demonene i Evil Dead II (1987). I The Night of the Living Dead var antallet levende døde begrenset til et overkommelig nivå mens antallet i Dawn of the Dead har økt og samsvarer med levende.

Tilbake til opphavet

Mens førstefilmen så bort fra det haitiske opphavet trekker andrefilmen med puertoricanske ghetto tråden tilbake til zombienes opphav i Kariben. Nå uttaler soldaten Peter også ordet zombie og filmen spiller dermed på mytologien forrige film etablerte. Romeros kritikk av materialisme og det økte konsumet i andrefilmen har blitt en av skrekkfilmsjangerens mest analyserte temaer. Kjøpesentre begynte å bli vanlig i USA på slutten av 1960-tallet og filmen kom mens forbrukeræraen og det å handle stadig mer hadde blitt en livsstil. Syrlig kommentert med Peters uttalelse om zombiene som prøver å komme seg inn i kjøpesenteret; «De er ute etter stedet. De vet ikke hvorfor, bare at de vil inn. Det er noe de ønsker og husker».

Sminken har blitt bedre og effektene er mer blodige. Tom Savini var opprinnelig tiltenkt jobben med å lage spesialeffekter til The Night of the Living Dead, men han måtte dra for å kjempe i Vietnamkrigen. Der bevitnet han derimot effekten våpen har på menneskekroppen og tilførte dermed mer blod til Dawn of the Dead enn opprinnelig tiltenkt. Da den var ferdig ønsket amerikanske sensurmyndigheter å gjøre klipp i filmen før den kunne få en aldersgrense. Romero nektet og filmen ble sluppet uten aldersgrense eller rating noe som var svært risikabelt da flere kinoer ikke ønsket å vise filmer uten aldersgrense. Det skulle vise seg å være et riktig valg selv om den ble forbudt i Norge.

Action og satire

Dawn of the Dead er først og fremst ikke en skummel film. Den byr derimot på to timer med enorme mengder action og spesialeffekter ispedd satire. Den italienske co-produsenten Dario Argento, kjent for sine stilistiske skrekkfilmer, kjøpte de europeiske og japanske rettighetene og hadde kontrakt på å klippe i filmen hvis spilletiden var på over to timer. Ergo klippet han bort mye av det satiriske, føyde til spesiallaget musikk og lanserte sin egen versjon et halvår før den amerikanske som fortsatt kjempet mot sensurmyndighetene.

Opprinnelig var manusets avslutning like depressivt og nådeløst som i førstefilmen. Karakterene skulle ta sine liv, men Romero ble glad i dem. Fordi filmen var så satirisk og tok konseptet helt ut så ble slutten endret til noe mer oppløftende. Planen var at den skulle hete Dawn of the Living of the Dead. Etter en rettighetskamp med medforfatter av førstefilmen, John Russo, endte det med at Russo fikk retten til Living Dead mens Romero fikk lov til å bruke Dead. Denne gangen husket de å føye til opphavsrett, filmen ble en suksess og Romero tjente penger. En lekker, nyutgitt Blu-ray utgave fra britiske Second Sight inkluderer begge versjonene av filmen i nyrestaurert utgave.

Day of the Dead

Day of the Dead (1985)

Den siste filmen i Romeros originale trilogi, Day of the Dead (1985), er også hans favorittzombiefilm. Nok en gang fortelles en historie med nye karakterer og lagt til en ny setting.

Zombiene er nå i overtall og det finnes bare et minimum av levende mennesker. Denne gangen speiler Romero 1980-tallstematikk som amerikansk militær aktivitet, det finansielle systemet og håpet som stadig forsvinner. I filmen presenteres dette gjennom en maktkamp mellom to fraksjoner. I utgangspunktet var Romeros manus mer grandiost og med et mer omfattende plot, men med et budsjett på 3.5 millioner dollar ble det hele nedskalert til en sintere historie tilpasset en lokal gruve.

Fire personer befinner seg om bord i et helikopter; jamaicaneren og piloten John, radiooperatøren Bill, forskeren Sarah og hennes soldatkjæreste Miguel. De er ute på tokt for å finne andre overlevende, men uten hell vender de tilbake til forskingsbasen. Det er en underjordisk lagringshall omkranset av et gjerde som stenger de mange zombiene ute. De er tolv personer fordelt på forskere og militært personell og målet er å finne en kur. De har ingen kommunikasjon med omverden og de kontrolleres av den tyranniske kapteinen Rhodes som styrer anlegget med jernhånd.

Melankolsk og pessimistisk

De befinner seg i en svært utmattende og stressende situasjon og de overlevende har en anspent og stadig eskalerende konflikt seg imellom. Vi får ingen forklaring på hva som har skjedd eller hvorfor zombiene er der, bortsett fra den religiøse hypotesen om at gud har skapt denne situasjonen for å gi menneskeheten en forsmak på helvete. Førstefilmen bydde på en forsiktig utforsking av universet, andrefilmen var mer actionfylt mens tredjefilmen var både melankolsk og pessimistisk. Day of the Dead er et mørkt drama som ikke lover menneskeheten noen lys fremtid, men som på den andre siden er fargerik i sine mange spesialeffekter.

Day of the Dead var en splatterfilm med effekter du ikke hadde sett tidligere. Tom Savini hadde finpusset sine spesialeffektferdigheter gjennom Fredag den 13 (1980), Maniac (1980) og The Burning (1981). I tillegg var Greg Nicotero assistent til Savini og dermed kan man si at sirkelen er fullendt med Nicotero som dagens effektansvarlig på TV-serien The Walking Dead. Det er en mer alvorlig og mørkere fortelling og effektene er ikke bare flere og langt bedre enn de to forrige filmene, men også mer realistisk.

Romero var en multikunstner som på førstefilmen hadde tatt på seg alle oppgavene som manusforfatter, produsent, filmfotograf, regissør og klipper. Gradvis hadde han overlatt oppgavene til andre og på tredjefilmen var han kun manusforfatter og regissør. Innspilling av Day of the Dead ble som vanlig gjort i Pittsburgh, i en gammel gruve omgjort til lagerhall. Kanskje ble Day of the Dead for dyster for publikum? Den ble ikke den samme økonomiske suksessen som Dawn of the Dead som tjente 55 millioner dollar internasjonalt. Til sammenligning klarte Day of the Dead kun 34 millioner dollar internasjonalt. Til og med Day of the Dead hadde George A. Romero laget en zombiefilm hvert tiår. Night of the Living Dead i 1968, Dawn of the Dead i 1978 og Day of the Dead i 1985, men på 1990-tallet kom en ny vri.