I forbindelse med at Joanna Hoggs nyeste film The Souvenir Part II og dens forløper vises på filmfestivalen i Tromsø, tar vi et nærmere blikk på denne særegne britiske auteurens filmografi.

Britiske Joanna Hoggs The Souvenir Part II dukket opp på flere kritikeres kåringer av fjorårets beste filmer, og toppet sågar listen til det prestisjetunge filmmagasinet Sight and Sound, stemt fram av mer enn 100 kritikere og bidragsytere. Filmen er en oppfølger til – og direkte fortsettelse av – The Souvenir fra 2019, som også havnet på førsteplass på Sight and Sounds tilsvarende liste for det året. (Den var dessuten øverst på min egen topp ti-rangering her i Cinema av de beste filmene året etter, hvilket skyldes at filmen først ble vist på norske kinoer i 2020.)

Mandag starter årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival, og der vises begge Hoggs Souvenir-filmer – med første visning av The Souvenir Part II allerede mandag morgen. Cinema benytter anledningen til å ta et dypdykk i filmografien til denne ganske så enestående auteuren, som omsider er i ferd med å gjøre seg bemerket også utover innvidde cineast- og kritikerkretser.

Også The Souvenir (2019) toppet filmmagasinet Sight and Sounds liste over årets beste filmer.

Stilisert og autentisk

Med sin kjølige eleganse, selvsikre underfortalthet, diskrete komikk og sine rollefigurers manglende evne til å si hva de egentlig mener, er det noe utpreget britisk ved Joanna Hoggs filmer. I motsetning til de typiske eksponentene for britisk sosialrealisme, har Hoggs filmer et stilisert, til dels distansert filmspråk. Dette kombineres like fullt med en påtagelig autentisitet, gjerne med en god del rom for improvisasjon fra skuespillernes side, samt en like påtagelig empati med filmenes karakterer. En vesentlig forskjell mellom Hogg og mange av hennes realistisk orienterte landsmenn, er dessuten at hun gjennomgående skildrer mennesker fra den bemidlede øvre middelklassen.

Joanna Hogg debuterte som spillefilmregissør i en alder av 47 – to tiår etter at hun fullførte filmutdannelsen på den prestisjetunge National Film and Television School utenfor London med eksamensfilmen Caprice (1986), som hadde den på dette tidspunktet ukjente Tilda Swinton i hovedrollen. I perioden mellom filmskolen og debuten laget hun først musikkvideoer for artister som Alison Moyet og Johnny Thunders, før hun entret en lengre karriere som regissør av ulike britiske fjernsynsserier.

Unrelated

Da Hogg omsider langfilmdebuterte i 2007, var det med en usedvanlig moden førstefilm. Unrelated etablerte langt på vei et formspråk som skulle prege hennes kommende filmer, i tillegg til at den slo an et gjennomgangstema i Hoggs filmografi, nemlig tilhørighet. (Eventuelt også mangel på tilhørighet, slik tittelen indikerer.) Filmen startet angivelig som et selvbiografisk prosjekt, men i løpet av utviklingen ble historien mer oppdiktet.

Unrelated (2007)

Unrelated handler om en britisk kvinne i 40-årene ved navn Anna (Kathryn Worth), som tilbringer en sommerferie med gamle venner i Toscana. På grunn av problemer i et kjæresteforhold har hun reist alene, og finner seg mer til rette med sine jevnaldrende venners mer eller mindre voksne barn – og utvikler endatil følelser for en av dem, den selvsikre og sjarmerende Oakley (Tom Hiddleston). Annas mellomposisjon mellom de unge og voksne gir grunnlag for en del humor av den ubekvemme sorten, men er gjennomgående skildret med sårhet og empati.

Unrelated har et nokså statisk bildespråk med sparsommelig bruk av både klipp og nærbilder, samtidig som det som utspiller seg har en sterk grad av realisme. Autentisiteten i uttrykket skapes også av et særegent lydbilde, som i likhet med kamerainnstillingene synes å fange begivenhetene fra avstand, og nært sagt gjengir et totalbilde av lyd. Til tider foregår handlingen sågar utenfor det som vises i bildeutsnittene, som når vi bevitner karakterene beklemt overhøre en høylytt krangel i rommet ved siden av.

Utover i filmen tvinges hovedkarakteren Anna til å velge mellom de to generasjonene, og med det bygger den opp til et slags klimaks med påfølgende katarsis. Denne relativt konvensjonelle dramaturgiske strukturen er ikke like tilstedeværende i Hoggs andrefilm Archipelago (2010), som ellers har mange likhetstrekk med Unrelated. I et nylig intervju med Sight and Sound har Hogg fortalt at hun under innspillingen av debutfilmen fant ut at hun ikke likte å forholde seg for mye til et manuskript med ferdigskrevet dialog og andre forhåndsdefinerte beskrivelser, men isteden ville stole mer på det som oppstår gjennom de ulike samarbeidene på settet. Dette kan ha bidratt til at hennes neste filmer har en mindre klassisk, eller i hvert fall mer subtil, form for dramaturgi. I tillegg beveget hun seg i andrefilmen nærmere et mer renskårent tablåaktig filmspråk.

Archipelago

I Archipelago skildrer Hogg igjen en gruppe velstående briter på ferie, nå på Scilly-øyene utenfor det britiske fastlandet. De ferierende er denne gang kun én familie, som samles i et sommerhus utenfor sesongen i forkant av at sønnen Edward skal reise til Afrika for å utføre humanitært arbeid. Familien samles imidlertid ikke helt, da faren kun er tilstede i den andre enden av telefonsamtaler moren har med ham – ikke ulikt hvordan Anna i Unrelated stadig ringer sin kjæreste hjemme.

Archipelago (2010)

Narrasjonen i Archipelago veksler mer mellom rollefigurene enn i Hoggs øvrige filmer. Om den har en hovedkarakter, er det den idealistiske sønnen Edward, igjen spilt av Tom Hiddleston – som debuterte i Unrelated og medvirker i alle Hoggs tre første spillefilmer. I likhet med Anna i forrige film ferierer også Edward uten sin kjæreste. Han er dessuten tydelig ubekvem med at en ung kvinne er hyret inn til å tilberede den lille familiens måltider og ønsker å integrere henne ved matbordet så vel som i fritidsaktivitetene, noe som fører til en del sosial ubehagelighetskomikk.

Med Edwards åpenbare dårlige samvittighet for å være privilegert, adresserer Archipelago klassetilhørighet på mer direkte vis enn Hogg vanligvis gjør i filmene sine. Selv om filmene handler om bemidlede mennesker, er ikke sosiale og økonomiske klasser i seg selv et vesentlig tema for filmskaperen, som i langt større grad interesserer seg for de emosjonelle relasjonene karakterene imellom. Klasseaspektet er først og fremst del av miljøskildringen, et bakteppe for rollefigurene og deres interaksjoner.

I andrefilmen tar Hogg som nevnt et skritt vekk fra tradisjonell dramaturgi, og unngår det mer konvensjonelle klimakset – til tross for at Archipelago på et vis slutter nokså identisk som Unrelated, med utflyttingen av et feriehus ved oppholdets slutt. I begge filmene benyttes disse boligene og deres omkringliggende landskap som en integrert, essensiell del av både handlingen og estetikken. Dette aspektet er enda mer framtredende i tredjefilmen Exhibition (2013), hvor et hus nærmest blir en egen karakter i dramaet.

Exhibition

I Exhibition legger Hogg handlingen til den britiske hovedstaden, nærmere bestemt til en eksisterende modernistisk villa tegnet av arkitekten James Melvin. Det unike huset er i filmen både hjem og arbeidssted for et moderne bohempar bestående av en performance-kunstner og en arkitekt, kun kalt ved sine initialer D og H. De spilles av henholdsvis Viv Albertine, kjent fra punkbandet The Slits, og konseptkunstneren Liam Gillick, som var del av miljøet til Damon Hirst på 90-tallet. Også dette representerer en tendens i Hoggs filmer om å kombinere ikke-profesjonelle og profesjonelle skuespillere, hvorav de førstnevnte som oftest har lignende yrker i virkeligheten som sine rollefigurer. (Maleren som underviser mor og datter i Archipelago er eksempelvis spilt av kunstneren Christopher Baker.) Denne typen rollebesetning er trolig ment å tilføre ekthet, og i Exhibition gestalter da også Albertine og Gillick hovedrollene med en imponerende troverdighet.

Exhibition (2013)

Handlingen, som er av det minimalistiske slaget, tar utgangspunkt i at det barnløse og økonomisk formodentlig velstilte paret skal selge denne boligen. Fraflyttingen synes først og fremst D (altså Albertines karakter) å ha problemer med, til tross for at den gjennomgående subtile filmen hinter om en forstyrrende hendelse i fortiden deres som trolig har funnet sted her. Til en viss grad er Exhibition en karakterstudie av D, og ikke minst en studie av hennes tilhørighet til dette huset, der hun beveger seg rundt i rommene og forbereder en ny performance etter et opphold i sitt kunstneriske virke. Flere ganger ser vi henne også utenfra, mens hun mer eller mindre avkledd viser og skjuler seg mellom persiennene i byggets store vinder. Se det gjerne i sammenheng med filmens tittel.

Som det vel framgår, er det å forlate et hus et enda mer sentralt motiv i Exhibition enn i de to foregående filmene. Slik kommunikasjon og mangel på sådan også kan sies å være et gjennomgangstema, dukker telefonsamtaler igjen opp, her gjennom husets interntelefon. Denne benytter D ved en anledning til å ringe sin mann for å høre om han er interessert i å ha sex, med ikke ubetydelig komisk effekt. Likevel er Exhibition hakket mindre humoristisk enn de to foregående filmene.

Dette kan ses i lys av at Hogg gradvis rendyrket et uttrykk og en fortellerstil gjennom sine tre første spillefilmer, som slik sett blir stadig mer kompromissløse. Følgelig er Exhibition den dramaturgisk minst konvensjonelle, narrativt mest subtile og formmessig mest stringente av de tre. Tidvis brytes også realismen i Exhibition med noen subjektivt forankrede elementer, ikke minst i form av en drømmesekvens. Denne stilsikre og originale filmen kan videre beskrives som dempet, men på samme tid suggererende.

The Souvenir del I og II

Der debuten Unrelated endte med å ikke bli en selvbiografisk film, gjenskaper Hogg mer direkte sine egne opplevelser fra 80-tallet i de to nyeste spillefilmene The Souvenir (2019) og The Souvenir Part II (2021). Selv omtaler Hogg dem som i det minste delvis selvbiografiske, da filmene ikke nødvendigvis er nøyaktige rekonstruksjoner. Men de er like fullt basert på filmskaperens minner og personlige erfaringer fra denne perioden.

The Souvenir handler om den unge kvinnen Julie, spilt av Honor Swinton Byrne (datter av Tilda Swinton, som også spiller Julies mor i begge filmene), som begynner å studere ved en filmskole – her med et annet navn, men formodentlig ment å være NFTS, der Hogg selv studerte. Parallelt med dette innleder Julie et kjærlighetsforhold med den karismatiske, enigmatiske og noe eldre Anthony (Tom Burke), som arbeider for det britiske utenriksdepartementet – om det da ikke bare er noe han sier. Gradvis innser Julie nemlig at Anthony har holdt et alvorlig narkotikaproblem skjult for henne, og dette påvirker naturlig nok både forholdet deres og filmstudiene hennes.

The Souvenir Part II (2021) plukker opp handlingstråden rett etter forløperen, såpass direkte at de to kan ses som én lang film.

Uten å røpe altfor mye, får forholdet ingen lykkelig slutt i første film. The Souvenir Part II plukker opp handlingstråden rett etter forløperen, såpass direkte at de to kan ses som én lang film. Hogg har da også sagt at prosjektet fra begynnelsen var tenkt som ett verk fordelt på to filmer, og at for henne kunne ingen av delene eksistere uten den andre. Like fullt vil jeg hevde at begge filmene er avrundet nok til at de langt på vei oppleves som fullendte fortellinger – selv om man unektelig vil få noe mindre utbytte av Part II om man ikke har sett første del.

Part II er en film om sorgbearbeidelse, som forteller om hvordan Julie etter hvert anvender film som uttrykksmiddel for å komme seg gjennom denne svært vanskelige tiden – og etter hvert går i gang med en eksamensfilm lignende Hoggs egen avgangsfilm Caprice. Med dette får den gjennomgående tematikken om å finne sin kunstneriske stemme en dramaturgisk forløsning, samtidig som de metafiksjonelle aspektene blir mer framtredende i del to. Selv om innholdet på noen vis er enda mer alvorlig, er det imidlertid vel så mye humor i den andre filmen som i forgjengeren, med spesielt Julies konfliktskye far og den noe pretensiøse medstudenten Patrick som komiske innslag.

Også i Souvenir-filmene blir Julies klassetilhørighet et tema. Igjen er det ikke egentlig et vesentlig tema i filmene i seg selv, men for lederne ved filmskolen, der hun på et tidspunkt også møtes med en syrlig kommentar om at hun vel ikke er vant til å måtte forholde seg til budsjetter. Da jeg selv intervjuet Hogg på filmfestivalen i Thessaloniki i 2019 om The Souvenir, fortalte hun at klassediskursen er tatt med i filmen fordi det var sant ut ifra hennes egne opplevelser som ung filmskaper.

The Souvenir-filmene har en litt annerledes estetikk enn Hoggs tidligere spillefilmer, med mer bruk av kamerabevegelser, nærbilder og klipp. I tillegg inkluderer de både fotografier og andre faktiske opptak filmskaperen selv gjorde i perioden som skildres, og er tilsynelatende ikke like konkret knyttet til et sted som de øvrige filmene. Likevel bærer disse filmene Hoggs tydelige signatur i både form, fortelling og følelse av autentisitet, denne gangen iført en svært overbevisende åttitallskoloritt. Stilmessig er også disse filmene svært elegant utført, stadig med utstrakt bruk av statiske kamerainnstillinger, og igjen preges de av Hoggs virkelighetsnære tilnærming til dialoger, karakterer og miljøskildringer. Heller ikke de nye filmene er uten forankring i visse fysiske steder, som handlingen kretser rundt. Man kan dessuten se en videreføring av den til dels sterke fargepalletten som særlig kjennetegner Exhibition, og til en viss grad noe av det subjektive preget fra samme film.

Til tross for at Souvenir-filmene er mer åpenbart selvbiografiske, fortalte Hogg i det nevnte intervjuet med undertegnede at hun ikke nødvendigvis anser dem som mer personlige enn sine tidligere filmer. For det skal også sies at samtlige av fortellingene hennes framstår som personlige, noe som dermed er ytterligere et særtrekk ved Hoggs filmografi.

Joanna Hogg er for tiden i redigeringsfasen med sin neste film, som ble innspilt under pandemi-nedstengingen og igjen har Tilda Swinton på rollelisten. I et nylig intervju med Sight and Sound forteller Hogg at hun med denne filmen beveger seg litt i retning av et sjangerlandskap, faktisk i form av en spøkelsesfilm, om enn gjort på hennes egen måte. Hun understreker nemlig at man så absolutt vil kunne se berøringspunkter med hennes tidligere filmer. Og det gir ikke mindre grunn til å se fram til neste film fra en av Europas – for ikke å si verdens – aller mest særegne og interessante auteurer.

The Souvenir og The Souvenir Part II vises begge på Tromsø internasjonale filmfestival, som arrangeres i perioden 17.-23. januar. The Souvenir er også tilgjengelig på Netflix.

Unrelated og Exhibition er tilgjengelige på strømmetjenesten MUBI.

 

Delta i diskusjonen