Omsider var det duket for en ny utgave av verdens viktigste filmfestival. Her er noen av de største høydepunktene fra årets Cannes-festival, som ble avsluttet i helgen.

Etter fjorårets avlysning på grunn av koronapandemien, var filmfestivalen i Cannes tilbake i perioden 6.-17. juli (et par måneder etter den vanligvis arrangeres), med en utgave som kunne skilte med en rekke store filmskapernavn på programmet.

Blant de soleklare høydepunktene i hovedkonkurransen var norske Joachim Triers Verdens verste menneske, som meget mulig er hans hittil beste film, og som vel fortjent ble belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller til hovedrolleinnehaver Renate Reinsve. Men også Triers manuspartner Eskil Vogts særegne grøsser De uskyldige, som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard, utmerket seg som en av festivalens sterkere filmer.

Her er noen av de andre filmene man kan se fram til fra årets filmfestival i Cannes:

Titane

Regi: Julie Ducournau

Årets Gullpalme-vinner er en såpass kompromissløs rakker at jeg skal innrømme at jeg ikke trodde den hadde særlig gode vinnersjanser. Regissør Julie Ducournau, som debuterte med coming of age-kannibalfilmen Raw i 2016, holder seg i body horror-landskapet med sin andre spillefilm. Denne gangen tar hun det aller meste enda lenger ut, i en slags seriemorderhistorie som tar noen vendinger de færreste vil forutse – og som det er best å ikke gå inn på her. David Cronenberg synes så avgjort å være en inspirasjonskilde, men Titane er først og fremst noe for seg selv.

 

Annette

Regi: Leos Carax

Festivalens åpningsfilm Annette er i enda større grad en film som ikke minner om mange andre. Franske Leos Carax, som tidligere har regissert blant annet Pola X, De elskende på Pont Neuf og Holy Motors, er tilbake med en musikal av typen hvor det meste av dialogen framføres syngende. Musikken er signert det amerikanske kultbandet The Sparks, mens Adam Driver og Marion Cotillard spiller henholdsvis en misantropisk stand-up-komiker og en berømt operasanger.

Filmen er en storslått og meget dramatisk fortelling om opp- og nedturer i deres kjærlighetsforhold, som turnerer mytologiske så vel som dagsaktuelle elementer. Og ikke minst handler den om parets datter med samme navn som filmen – som gestaltes av en animert dukke. Annette er et usedvanlig ambisiøst filmprosjekt som neppe vil falle i smak hos alle, men som likevel fortjener et stort publikum. I Cannes ble den belønnet med regiprisen.

 

Benedetta

Regi: Paul Verhoeven

Paul Verhoeven synes ikke å ha mistet lysten til å provosere på sine eldre dager, og Benedetta må sies å være overraskende Verhoevensk, selv for en Verhoeven-film. Filmen baserer seg på den virkelige historien om en fransk nonne på 1600-tallet som innleder et forhold med en annen kvinne på klosteret, samtidig som hennes gudstro er så sterk at hun kanskje – eller kanskje ikke – blir sentrum for hendelser av den mirakuløse sorten.

Her er sjenerøse mengder sex og nakenhet, kombinert med både inkvisitorisk tortur og intendert kitchy religiøse syner der Jesus selv kommer til hovedkarakterens unnsetning, for å nevne noe. Det er neppe noen stor overraskelse at filmen allerede har møtt anklager om blasfemi, men Benedetta er en underholdende, ironisk og imponerende vital film fra den nå 83 år gamle regissøren.

 

Paris, 13th District (Les Olympiades, Paris 13e)

Regi: Jacques Audiard

Etter den revisjonistiske westernfilmen The Sisters Brothers har Jacques Audiard (Profeten, Rust og bein) vendt tilbake til Frankrike, og laget en flettverksfortelling om et knippe mennesker fra Paris’ 13. distrikt. Også dette er en imponerende vital film fra en ikke lenger helt ung filmskaper, her med Girlhood– og Portrett av en kvinne i flammer-regissør Céline Sciamma blant manusforfatterne.

Paris, 13th District er i sin kjerne en kjærlighetshistorie, eller kanskje snarere to kjærlighetshistorier, samtidig som den i relativt stor grad handler om sex, rett og slett. En forfriskende og medrivende film med lekkert svart/hvitt-foto og mye heftig musikkbruk, som både i form og innhold skiller seg fra de røffere, mer sosialrealistiske filmene man gjerne ser fra disse delene av den franske hovedstaden.

 

The Velvet Underground

Regi: Todd Haynes

Regissør Todd Haynes har tidligere latt seg inspirere av henholdsvis David Bowie og Bob Dylans liv i spillefilmene Velvet Goldmine og I’m Not There. Nå har han laget sin første dokumentar, som handler om det legendariske bandet Velvet Underground. Filmen benytter seg av omfattende arkivmateriale fra det avantgardistiske kunstmiljøet i New York på 60-tallet, ikke minst fra kretsen rundt Andy Warhol og hans Factory, som The Velvets var en del av. Med det forteller filmen ikke bare historien om et av tidenes mest innflytelsesrike rockeband, men tegner også et rikt og fascinerende portrett av denne helt spesielle kunstneriske perioden i New York. Filmen var en av flere bemerkelsesverdige filmer med spesialpremiere i Cannes utenfor konkurranse.

 

The Souvenir: Part II

Regi: Joanna Hogg

Britiske Joanna Hoggs oppfølger til den selvbiografiske The Souvenir hadde premiere i Directors’ Fortnight-seksjonen, og fortsetter mer eller mindre der første film sluttet. Ikke desto mindre fungerer de to delene langt på vei som frittstående fortellinger. The Souvenir: Part II handler om en filmskolestudent i sorg som forsøker å ferdigstille eksamensfilmen sin, men skildringene er så presise og temaene så universelle at filmen vil appellere til langt flere enn dem som selv har filmskolebakgrunn. Dette er nok en fremragende film fra en Europas aller mest interessante auteurer, med Honor Swinton Byrne i hovedrollen og hennes virkelige mor Tilda Swinton som rollefigurens mor i filmen.

 

Memoria

Regi: Apichatpong Weerasethakul

Thailandske Apichatpong Weerasethakuls nye film Memoria har britiske Tilda Swinton (igjen!) i hovedrollen og utspiller seg i Columbia, men er ikke desto mindre en «return to form» som har mange likhetstrekk med hans Gullpalme-vinner Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv fra 2010. Dette er med andre ord besnærende «slow cinema» som hensetter deg i en særegen stemning, og hvor man kanskje ikke bør prøve å fullt ut forstå alle filmens gåtefulle elementer. Memoria vant festivalens jurypris, delt med Ahed’s Knee av israelske Nadav Lapid.

 

The French Dispatch

Regi: Wes Anderson

Wes Anderson er tilbake med sin kanskje mest overskuddspregede film, som er en slags hyllest til klassisk featurejournalistikk gjennom skildringen av en amerikansk avis’ reportasjer fra fransk småbyliv. Sant å si kan det være frustrerende å henge med på de mange digresjonene og fortellingene i fortellingen som serveres med veldig høy hastighet, men for Wes Anderson-fans bør dette være en real skattkiste, hvor man vil kunne glede seg over stadig nye detaljer ved mangfoldige gjensyn.

Det er dessuten vanskelig å ikke la seg imponere av det særdeles stjernespekkede rollegalleriet, som byr på både nye fjes og gjengangere fra Andersons filmografi. Blant de sistnevnte er Léa Seydoux, som for øvrig spilte i hele fire filmer på årets Cannes-festival – hvorav tre var i hovedkonkurransen. Men også Tilda Swinton dukker igjen opp i denne filmen, og dermed lå hun kun en film bak sin kollega Seydoux i antall filmer på festivalen.

 

Val

Regi: Ting Poo og Leo Scott

Dokumentarfilmen Val av Ting Poo og Leo Scott er et intimt portrett av skuespilleren Val Kilmer, som i dag må snakke ved hjelp av stemmemaskin etter kreftbehandling, men som ikke nødvendigvis er satt ut av spill. Filmen er laget i samarbeid med hans barn, og med tilgang til det omfattende videomaterialet Kilmer selv har filmet gjennom livet.

 

Evolution

Regi: Kornél Mundruczó

Ungarske Kornél Mundruczó (Jupiters måne, Pieces of a Woman) sin nye film Evolution er delt inn i tre kapitler, hver av dem bestående av én lang tagning, som forteller om jødisk identitet i kjølvannet av Holocaust gjennom tre generasjoner. Evolution er en teknisk svært imponerende film med noe viktig og tankevekkende på hjertet, og som evner å kombinere realisme med mer absurde innslag på egenartet og selvsikkert vis.

 

Bergman Island

Regi: Mia Hansen-Løve

Franske Mia Hansen-Løves nye film er både et kammerspill og en metafilm, som handler om et filmskaperpar (Vicky Krieps og Tim Roth) som reiser til Ingmar Bergmans hus i Fårö for å skrive på sine respektive manus. Filmen kan forsåvidt kalles en lettvekter, uten at det i dette tilfellet er negativt, men med noen finurlige lag som gjør den i utgangspunktet enkle historien mer besnærende. I tillegg har Bergman Island norske Anders Danielsen Lie, som også spiller i Verdens verste menneske, i en sentral birolle.

 

Red Rocket

Regi: Sean Baker

Sean Baker følger opp den bejublede The Florida Project med nok et mildt sagt fargerikt filmprosjekt. Denne filmen handler om en fallert pornostjerne som vender tilbake fra Los Angeles til den lille hjembyen i Texas, der han overtaler sin tidligere kone og svigermor til å få bo hos dem, og etter hvert innleder et forhold til en langt yngre jente.

Red Rocket er en forstyrrende, men medrivende film med en intens og ikke utpreget sympatisk hovedkarakter. Regissør Baker kan vanskelig beskyldes for å være overdrevent opptatt av politisk korrekthet i denne filmen – men den kan like fullt leses som en kritikk av Donald Trump og versjonen av USA han har forsøkt å skape.

Delta i diskusjonen