Louder than Bombs hadde som kjent internasjonal premiere i mai under årets filmfestival i Cannes, som den første norske spillefilm i hovedkonkurransen på hele 36 år.

– Etter Reprise kunne Joachim Trier ha flyttet til USA og skapt seg en karriere der. Og jeg tror han hadde mestret det veldig bra, om det var det han var interessert i. Han leste mange amerikanske manus, men ingen av dem var noe han hadde lyst til å gjøre. Derfor skrev han og Eskil Vogt sitt eget amerikanske manus isteden, forteller produsent Thomas Robsahm om opphavet til Louder than Bombs.

Filmen har tatt hele seks-syv år å realisere. Underveis i prosessen innså man at den ikke lot seg lage som en amerikansk produksjon uten å inngå kompromisser Trier ikke var villig til, og gikk isteden over til å gjennomføre den som en europeisk produksjon – om enn stadig med handling lagt til USA.

Utsatt innspilling

I 2013 så det plutselig svært mørkt ut. Relativt kort tid før planlagt innspilling – med store internasjonale skuespillere i de ledende rollene – måtte filmen utsettes på ubestemt tid, fordi man ikke klarte å få på plass hele finansieringen av filmen.

Det samme året begynte Robsahm som produsent i Motlys, det norske selskapet bak Triers film, etter å ha avsluttet sitt åremål som langfilmkonsulent i Norsk filminstitutt. Før dette hadde han i en årrekke vært produsent i Speranza Film, i tillegg til at han har bakgrunn som skuespiller og regissør.

– Etter at Louder than Bombs ble lagt på is, var det veldig usikkert om den kom til å bli noe av. Så vi bestemte oss for at jeg skulle produsere Joachims neste filmprosjekt. Men så falt Louder på plass likevel, samtidig som produsent Sigve Endresen trappet ned sin stilling i selskapet. Da var det bare å kaste seg ut i det, med en viss skrekkblandet fryd, sier han.

Når arbeidet med Louder than Bombs kom i gang igjen med ambisjon om innspilling i 2014, tok Robsahm dermed over ansvaret for produksjonen, med Endresen noe lenger bak i kulissene som eksekutiv produsent.

– Jeg fikk sjansen til å være med på en stor, internasjonal produksjon, som hadde potensial i forhold til Cannes, utenlandssalg og å løfte Joachim Trier enda et hakk. Det er klart jeg gledet meg til det. Samtidig hadde jeg litt angst for alle disse toppnavnene fra Frankrike, USA og Danmark som var involvert – det tok tid bare å få oversikt over alle sammen. Det har blitt mye Skype, og papirarbeidsmengden har vært enorm, sier Robsahm.

På imdb.com står Louder than Bombs oppført med seks produksjonsselskap, deriblant et fransk og et dansk, samt det amerikanske selskapet Animal Kingdom (It Follows og Short Term 12) som holdt i selve innspillingen i USA. Men filmen er altså en europeisk produksjon, med Motlys som hovedprodusent. Blant annet har det norske selskapet hatt ansvar for den europeiske finansieringen, som inkluderer samproduksjonsfondet Eurimages.

– Blir det mange kompromisser med så mange produsenter og finansiører?

– I all coproduksjon blir det kompromisser. Det er mange som skal mene noe – men det er det på et vis i alle produksjoner. Det har fra starten vært klart at Joachim skulle ha final cut, og jeg vil ikke si at vi har gjort noen kunstneriske kompromisser. Vi har manøvrert og tilpasset oss, men ingen valg er styrt av systemet. For å illustrere, så hadde Gabriel Byrne fortsatt spilt i filmen om den hadde vært en ren amerikansk film – rollebesetningen var uansett Joachims førstevalg. At Byrne er britisk, bidro imidlertid til at vi kvalifiserte for å søke Eurimages, forteller Robsahm.

Kollisjon med Superman

Louder than Bombs forteller om en familie som sliter med å nærme seg hverandre etter dødsfallet til moren, en suksessfull krigsfotograf spilt av Isabelle Huppert. Jesse Eisenberg har rollen som akademikersønnen som selv venter barn, mens Devin Druid er å se som tenåringen som stadig bor hjemme hos far, sistnevnte spilt av Byrne.

– Hvordan er det å produsere film med så store stjerner?

– Det var litt usikkerhet rundt Jesse Eisenberg, siden han skulle gjøre Batman v Superman. Men slik er det egentlig i Norge også – castingen gjør ofte innspillingsplanen veldig komplisert, fordi skuespillere er involvert i andre filmer, på teater eller lignende. Men alle var kjempeinteressert i å jobbe med Joachim Trier, de var fans alle sammen. Og ingen stilte noen voldsomt urimelige krav for å være med, sier produsenten.

Siden produksjonen ble utsatt, måtte man få de ettertraktede skuespillerne til å forplikte seg på nytt. I så måtte var det hendig at Triers film har en flettverksstruktur som følger de ulike familiemedlemmene hver for seg, slik at ikke alle skuespillerne måtte være tilstede på alle opptaksdagene.

– Det var litt flaks involvert. Men de hadde jo lyst hele veien, så det var bare snakk om hvorvidt det kræsjet med andre filmer når vi skulle i gang igjen. Vi fikk det til slik at Isabelle fikk filmet en annen film parallelt, og Jesse fikk gjort sitt, sier Robsahm, og sikter til den tidligere nevnte superheltfilmen.

I tillegg til sin faste medmanusforfatter Eskil Vogt, hadde Joachim Trier med seg mange av sine vante samarbeidspartnere, som fotograf Jakob Ihre, klipper Olivier Bugge Coutté og komponist Ola Fløttum. Robsahm forteller at dette ikke var vanskelig å få gjennomslag for. Etter Reprise har både klipperen og fotografen jobbet på mange filmer i USA, og Ihre fotograferte også Jesse Eisenbergs forrige film.

– Derimot trodde vi en stund at vi kanskje måtte bruke en fransk komponist. Men franskmennene har skjønt at man skal gå inn i en produksjon fordi man tror på dens kvalitet. Det må gjerne stilles krav til distribusjon eller annen relevans for landet, men jeg har veldig lite tro på å tvinge gjennom kunstige kunstneriske bidrag. Det er dét som skaper europuddinger. Vi har fått et samlet sett stort økonomisk bidrag fra Frankrike, uten at kravene til kunstneriske bidrag derfra er urimelig store, sier Robsahm, og legger til at han ikke vet hva de skulle ha gjort om franskmennene stilte like strenge krav til lokal medvirkning som andre finansieringsinstitusjonene gjør.

Nødvendig uprofesjonalitet

Produsenten røper at han måtte ta en del drastiske avgjørelser underveis, hvor et alternativ hadde vært å stoppe hele produksjonen.

– Når det ikke er så lenge til innspillingsstart, og det fortsatt er mye som ikke er på plass, kommer man til et punkt hvor det etter dette ikke lenger vil være mulig å stoppe produksjonen. Hvis man deretter for eksempel skulle få nei fra en skuespiller som ennå ikke har signert kontrakten, kan det jo bli veldig vanskelig. Uansett hvor profesjonell du er, vil du komme i slike situasjoner hvor du ikke har anledning til å opptre «proft». Og så lenge du får det til til slutt, vil ingen reagere. Men i motsatt fall vil du framstå som fullstendig amatør, sier han.

Det oppstod også utfordringer med utgifter som ble høyere enn opprinnelig antatt.

– Av og til ser du først underveis i prosessen at filmen faktisk må koste litt mer for å bli så bra som man ønsker, spesielt med så store produksjoner. Jo dyrere en film er, jo mindre er det snakk om i prosent av budsjettet – men jo mer er det i kroner! Da har du valget om å stryke mange sider i manuset, og med det risikere at det blir en dårligere film, eller skaffe pengene. Og til slutt er det ikke slik at publikum bryr seg om budsjettet, bare om hvorvidt det ble en bra film.

Viktigheten av Cannes

Louder than Bombs hadde som kjent internasjonal premiere i mai under årets filmfestival i Cannes, som den første norske spillefilm i hovedkonkurransen på hele 36 år.

– Hvordan jobbet dere for å få filmen med i Cannes?

– Jeg kan bare svare på hvordan det er å jobbe med en regissør som allerede har vært i Un Certain Regard, sier Robsahm med henvisning til at Triers forrige film Oslo 31. august deltok i det viktige sideprogrammet på samme festival.

– Når man først har vært med der, er man garantert at filmen blir sett av festivalens indre kjerne. Med rundt 3000 påmeldte filmer, er det ikke fysisk mulig at ledelsen får sett alle personlig. Debutanter og andre ukjente navn kan slik sett bli forbigått – festivalen har jo selv uttalt at de er lei for at de i sin tid overså Reprise, forteller Robsahm.

– Vi hadde noen stjernenavn som kunne ha gjort at vi kom med selv om de ikke likte filmen, fordi de er glad i å ha stjerner på festivalen. Men
Louder than Bombs var en av de første som ble valgt ut, fordi uttakskomiteen elsket den. Så vi jobbet egentlig ikke så mye med det, annet enn å sørge for å levere filmen på det rette tidspunktet.

– Hva har Cannes betydd for filmen, og for Joachim Trier?

– I Norge undervurderer vi ofte hvor mange ganger folk må høre om en film før det faktisk når igjennom, i konkurranse med andre filmer og alt annet man konsumerer. Spesielt for kunstnerisk ambisiøse filmer er denne typen oppmerksomhet veldig viktig, og det genererer masse presse, svarer Robsahm.

– Om du er med i hovedkonkurransen i Cannes, har du dessuten god sjanse til å komme med igjen. Dermed har Joachim lagt et veldig bra grunnlag for karrieren framover. Men man får ikke klippekort. For eksempel har Thomas Vinterberg meldt på hver av filmene sine, men bare fått med to.

Robsahm legger også til at deltakelse i Cannes er et utmerket utgangspunkt for å sikre distribusjon i utlandet.

– Vi solgte jo filmen til 97 land i forbindelse med visningen i Cannes, så festivalen kan jo ikke bety ingenting!

Rundt samme tid som dette magasinet kommer ut skal filmen dessuten vises på den internasjonale filmfestivalen i Toronto, og produsenten regner med at det vil medføre enda flere salg.

Norskspråklig prosjekt neste gang

– I tillegg til Joachim Trier, har Harald Zwart, Tommy Wirkola, Joachim Rønning & Espen Sandberg og Morten Tyldum gjort suksess i USA i det siste. Er det noen strukturelle grunner til at så mange norske filmskapere slår igjennom internasjonalt nå?

– Jeg tror det først og fremst skyldes at disse regissørene lager filmer som har en internasjonal appell, og det har vi ikke vært så flinke til før. Det er en naturlig progresjon. For 20 år siden var vi ikke på samme profesjonelle nivå som USA, selv om vi hadde noen som lagde enkeltstående, gode filmer. Nå har vi kommet oss på et høyere, internasjonalt nivå. Vi har flere filmskapere med utdannelse, som har jobbet i mange år og laget en del filmer. Noe av det som slo meg da jeg kom til USA, var at nivået i filmbransjen der ikke er så veldig mye høyere enn her hjemme, sier han.

– Men Joachim Trier har kanskje gått en litt annen vei enn de andre nevnte regissørene, som alle lager noe mer kommersielt anlagte filmer?

– Joachim lager en type film som er forbundet med mer risiko, og han stiller krav som de andre ikke stiller, som å ha final cut og rett til å godkjenne lanseringsmateriell.

– Du har uttalt at vi ikke helt har fått med oss her hjemme hvor stort Joachim Triers navn er internasjonalt?


Reprise slo gjennom stort i USA og ga ham et arthouse-publikum. Og alle i bransjen der vet hvem han er. Oslo, 31. august gjorde det samme i Frankrike. Dette har bidratt til at en såpass dyr og vanskelig produksjon som dette har vært mulig å realisere.

Robsahm forteller at selv om prosessen med Louder than Bombs har vært både lærerik og frydefull, ser han fram til å produsere neste film ut fra premisser han selv har lagt fra begynnelsen.

– Det har vært så mange involverte gjennom så lang tid, og mye ble bestemt før jeg overtok ansvaret. Det var ofte en stor utfordring.

Nå er han selv aktuell som regissør av dokumentarserien
Punx, som vises på NRK i november. I tillegg skal Robsahm i gang med å produsere Joachim Triers neste spillefilm. Dette prosjektet vil han imidlertid ikke si så mye om, utover at de etter planen skal i opptak neste høst her i Norge med norske skuespillere, og at det blir «noe veldig annerledes».

– Om man kan se de tre første filmene til Joachim som en enhet, så vil dette bli noe nytt.

Robsahm bekrefter at manuskriptet igjen er signert Trier og Vogt, og at andre faste samarbeidspartnerne også er ombord.

– Det blir den samme gjengen.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen