Eksentrisk, hemmelighetsfull, visjonær – Terrence Malick er den eneste levende legenden i filmen i dag.

Når man begynner å lese om den legendariske regissøren Terrence Malick, føles det utrolig at han i det hele tatt har klart å produsere noen ting her i verden. Men når man så ser The Tree of Life, føles det like utrolig at noe menneske har klart å lage noe slikt. Konklusjonen må være ikke at Malick er fra Mars, men at hans eksentriske personlighet er hårfint på den rette siden av det dysfunksjonelle – og at han, når han får være i fred fra produsentenes mas, kommer opp med verker som er unike i sin visjonære natur.

Mannen som ikke vil bli sett

Malick var, ganske uventet, i Cannes i år, der The Tree of Life endte opp med å vinne Gullpalmen. Men han dukket naturligvis ikke opp på visningene av filmen, og det var ikke snakk om å ta imot prisen på avslutningsseremonien. Dette er tross alt mannen som i sin skyhet blir sammenlignet med forfatteren J. D. Salinger og Greta Garbo etter at hun trakk seg tilbake. Han sluttet å gi intervjuer i 1975 og hater å bli fotografert, og det eksisterer nesten ikke bilder av ham.

Vitneutsagn – jeg merker at jeg automatisk velger et slikt ord som passer bedre i et kriminalmysterium enn i en biografi – fremhever stadig hans karismatiske personlighet på tomannshånd eller i uformelt, mindre selskap, men i andre situasjoner sier det stopp. I Peter Biskinds glimrende artikkel i Vanity Fair i 1998, «The Runaway Genius», som kartlegger perioden fram til comebacket med Den tynne røde linjen ( The Thin Red Line, 1998), fortelles det om en leseprøve hjemme hos produsenten Mike Medavoy i 1995. Malick skulle starte seansen med å si noen ord, men selv om han var superforberedt, stokket det seg helt, og han fikk knapt fram et ord. Fordi han nå måtte stå fram, kunne han ikke unngå å bli sett lenger – og ikke minst, de andre så intenst på ham, fordi han var nettopp Mesteren, han de alle ventet noe av. Det var ganske utrolig i utgangspunktet at han i det hele tatt hadde møtt opp. Ja, av så monumental betydning var frammøtet at det ifølge Biskind var dette som overbeviste de impliserte om at denne mannen, som tross alt ikke hadde vært i nærheten av en registol siden Days of Heaven i 1978, nå endelig hadde forpliktet seg til et nytt prosjekt.

Hemmelighetskremmeriet til Terrence Malick er for øvrig legendarisk. I den lange perioden han var inaktiv som regissør, livnærte han seg som manusforfatter eller med omskrivninger av manus. Men en av produsentene han jobbet for, fikk ikke lov til å kommunisere direkte med ham, i stedet måtte alt foregå med Malicks bror som mellommann. Men en vakker dag havnet produsenten uventet i et lite møte der Malick også var til stede. Produsenten tilbød seg å kjøre ham hjem, men Malick var veldig vag om hvor det måtte være. Til slutt ble han sluppet av på et gatehjørne, der Malick ble stående og vente til produsenten kjørte bort. Alt dette presumptivt for at Malick skulle slippe å tilkjennegi hvor han bodde. Ved et annet tilfelle hadde han blitt booket inn på Beverly Hills Hotel, men ba om et rom ut mot baksiden, som han gikk inn bakveien til, etter å ha hoppet over et gjerde og banket på en rute for å bli sluppet inn. Terrence Malick liker definitivt ikke å bli sett.

Tragisk bakgrunn

Malick er født 30. november 1943, men som det høver seg slik en mysteriemann, så strides man om han er født i Ottawa, Illinois eller i Waco, Texas. Det som er sikkert er at han vokste opp i Texas og Oklahoma. Han er storvokst og var en meget god quarterback på skolelaget, noe som forbauser litt tatt i betraktning av hans sensitive og filosofiske filmatiske sinnelag. Da passer det bedre at han var en av de beste studentene på Harvard, hvor han studerte filosofi og til og med underviste i faget ett års tid. Han var i en kortere periode frilansjournalist for Life og Newsweek og publiserte blant annet et svært anerkjent essay om mordet på Martin Luther King i ærverdige The New Yorker. Men i 1969 vinket han farvel til andre medier, da han startet å studere på American Film Institute i Los Angeles, forøvrig sammen med folk som David Lynch og Paul Schrader.

Noe som kanskje kan være med å forklare Malicks hemmelighetsfulle natur, og definitivt kaste lys over The Tree of Life, er at familien hans har en ganske tragisk bakgrunn. Foreldrene, der faren var av libanesisk bakgrunn (Malick betyr «konge» på arabisk) og moren av irsk herkomst, hadde til sammen tre barn, der Terry, som han kalles, var eldst. Den nest eldste broren, Chris, ble sterkt brannskadet i en bilulykke der ektefellen omkom. Den yngste broren, Larry, begikk selvmord, etter at han visstnok skal ha brukket hendene i frustrasjon over mangel på framgang etter å ha dratt til Spania for å studere gitar under legenden Segovia. Terrence Malick var definitivt ikke alene om å være perfeksjonist i denne familien, og brorens selvmord skal ha gått sterkt inn på ham og var et tabuemne, selv overfor kona.

Kunsten speiler livet

Malick forgudet sin mor, men hadde store konflikter, langt ut i voksen alder, med sin far som var meget strikt og sta og ikke tålte å bli motsagt når det gjaldt egne kjepphester – egenskaper som Terrence synes å ha arvet. The Tree of Life skal være selvbiografisk, men omfanget er forbløffende. For de familieforholdene som risses opp ovenfor, er jo nesten på en prikk lik historien i filmen.

Hovedpersonen Jack er eldst av tre brødre, og selv som middelaldrende mann har han ikke kommet over tapet av broren, som i filmen riktignok ikke er den yngste, men den mellomste broren. Vi får aldri vite hvordan broren i filmen døde, som om det stadig er et slags tabu for Malick å være for spesifikk rundt emnet. Den brannskadede gutten i nabolaget er naturligvis, på et eller annet plan, en henvisning til Chris. Og når faren sier til sønnen, «Vet du hva Toscanini sa etter at han hadde spilt inn det samme stykket 65 ganger? Det kunne ha vært bedre,» så kaster dette, sett på bakgrunn av Malicks eget rykte, et intenst lys over farens perfeksjonisme og hvordan den har gått i arv til Malick, tross de store motsetningene mellom dem. Det at historiefortellingen i The Tree of Life er bevisst gjort litt vanskelig å forstå, samsvarer perfekt med Malicks egen hemmelighetsfulle personlighet – hvordan han ikke kan la være å hylle ting inn i et mystisk slør, hvordan filmen egentlig er uhyre utleverende og samtidig gjør motstand mot å bli forstått.

På mange måter har Terrence Malick tatt over nå avdøde Stanley Kubricks posisjon i filmverdenen. Likhetene er mange: kompromissløshet, lang tid mellom hver film, omfattende hemmelighetskremmeri rundt alle aspekter ved filmene, omhyggelig research og grundighet, perfeksjonisme i klipperommet – Himmelske dager ( Days of Heaven) tok to år å klippe mens Malick satt og vred seg over hvert eneste lille valg – og nå den allerede berømte skapelsesberetningen i The Tree of Life, som direkte knytter an til, og forsøker å overgå 2001: en romodyssé (1968). Riktignok er Malicks kunst varm og deltagende der Kubricks geni er kjølig og betraktende. Men likevel er Terrence Malick den nye Stanley Kubrick. En levende legende.

Delta i diskusjonen