Børsnotert film

Vi presenterer både de mest gullkantete og de mest råtne aksjene når det gjelder film fra finansverdenen.

Gordon Gekko ble et begrep etter at filmen Wall Street hadde gått sin seiersgang over lerretene. Fascinasjonen for den svunne tiden er tilbake, og Wall Street 2: Money Never Sleeps er under innspilling. Lær mer om finansfilmsjangeren i vår gjennomgang.

The House of Rothschild (Alfred L. Werker, 1934)

Med: George Arliss, Boris Karloff, Loretta Young, Robert Young
Denne filmen må ses i lys av datidens voksende antisemittisme i Europa – for dette er en varm forsvarstale for jødene og en forklaring av de kreftene som har påvirket deres liv og virke. Vi følger den berømte historiske Rothschild-familien. Fra forfølgelse og overbeskatning i jødegettoen i Frankfurt etablerer familien fem mektige banker i Europas finanshovedsteder. De ledes av en brødreflokk som har svoret å opptre i markedene som en enhet. Hovedpersonen er Nathan Rothschild.

Han leder den viktigste av bankene i London og familiens involvering i lånefinansieringen av de allierte nasjonene under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. Dette gir familien en enorm politisk innflytelse, og i denne antagelig tungt mytifiserende framstillingen av dem opptrer de med de aller edleste motiver om å utnytte sin monetære makt til menneskehetens beste. Blant annet låner de ut penger for å gjøre slutt på kriger, ikke skape dem, og Napoleon (les Hitler) er den store fienden. Filmen er intelligent og medrivende, med engasjerende spill, spesielt av Arliss som Nathan, i datidens teatrale, men inderlige spillestil. Filmen gir et spennende innblikk i nervepirrende finansielle dueller på børs og bakrom.

Trading Places (John Landis, 1983)

Med: Dan Aykroyd, Eddie Murphy, Denholm Elliot, Jamie Lee Curtis, Don Ameche, Ralph Bellamy, Kristin Holby
Hvilken liflig film! Dette er en lett komedie, en type der vi skal humre og klukke frydefullt mer enn slå oss på lårene, og der karakterer og historie er mye viktigere enn i de mer gapskrattfremkallende farser. Landis utviser et så virtuost håndlag for denne krevende disiplinen, som krever slik en presis og subtil touch, og filmer det hele så stilfullt, at tankene går til den altfor lite kjente Richard Quine, som etter sigende begikk selvmord fordi han ikke lenger fikk lage sine lette komedier (sjekk ut blant andre Bell Book and Candle fra 1958, How to Murder Your Wife fra 1965, eller The Solid Gold Cadillac fra 1956).

Eddie Murphy er ikke akkurat kjent for tilbakeholdenhet, men her glir han sømløst inn i Landis’ intelligente og sobre prosjekt. Aykroyd spiller en mestermegler som brått blir fratatt alt han eier, mens hans plass og jobb overtas av Murphys simple gatekriminelle – i en blanding av sosiologisk eksperiment, men mest av alt et barnslig veddemål satt i scene av to søkkrike brødre som eier firmaet Aykroyd arbeider for. Spesielt Aykroyd er praktfull, i all sin sårede verdighet og hjelpeløshet stilt overfor den tøffe virkeligheten, der sølvskjeen i munnen erstattes med et liv på gata blant samfunnets aller laveste. Samtidig henges overklassen nådeløst og treffsikkert ut i all sin materialistiske overfladiskhet, der spesielt Kristin Holby, i sin praktisk talt eneste film, er uforglemmelig som Aykroyds absurd pripne og snobbete kjæreste.

Wall Street (Oliver Stone, 1987)

Med: Charlie Sheen, Michael Douglas, Daryl Hannah, Martin Sheen
Livet er rart, dere – noen bommer fullstendig og blir til spott og spe (se under), og noen treffer spikeren på hodet og fanger inn en tidsånd med så uhyggelig presisjon at skaperverket deres øyeblikkelig innlemmes i menneskehetens kulturarv. Gordon Gekko, ”Lunch is for wimps”, ”Greed is good” – dette er karakterer, begreper og replikker som er blitt ikoniske og trekkes fram den dag i dag, i både spøk og skremsel.

Michael Douglas spiller Gekko, en finanslivets Tyrannosaurus Rex i jappetidens Wall Street, som tilsynelatende helt uten empatiske evner (”If you want a friend, get a dog!”) angriper og overtar selskaper, kun for å plyndre dem for verdier til eget luksusliv. En ung og ambisiøs aksjemegler inngår en Faust-lignende pakt med denne finansdjevelen, som baserer hele sin virksomhet på ulovlige triks. Men når han spør om de ikke for en gangs skyld kan gå inn i et selskap med en langsiktig og økonomisk sunn plan i stedet for å slakte det, nekter Gekko plent, med ingen annen begrunnelse enn et brølende ”Because it’s wreckable!!” For Gekko drives av en nesten infantil hevngjerrighet og en umåtelig trang til å påtvinge andre sin vilje – et fascinerende portrett hvis presisjon og slående blottlegging av de virile kreftene som driver ham, helt får oss til å glemme de egentlig ganske absurde overdrivelsene i karaktertegningen.

Her er også andre ting i spill, som såre far/sønn-forhold og erstatninger for disse – psykologiske mekanismer som selv ikke den ellers upåvirkelige Gekko er immun mot. Og de som mener Stone er primitiv og tung på labben i ett og alt, bør merke seg filmens elegante og rolige kameraføring, der kameraet smyger seg rundt i ofte lange tagninger.

The Bonfire of the Vanities (Brian De Palma, 1990)

Med: Tom Hanks, Bruce Willis, Melanie Griffiths, Morgan Freeman
Alle de andre filmene her er glimrende investeringsobjekter, men denne må du skygge unna for enhver pris. Riktignok ligger kursen på bunn-nivå, for dette er en av de største kommersielle og kunstneriske katastrofene i nyere Hollywood-film, men det er dessverre svært lite sannsynlig at den noen gang vil stige nevneverdig i verdi. Ikke sjelden blir filmer som opprinnelig ble utropt til noe av den verste smørja noensinne, senere rehabilitert, i større og mindre grad, når de kan ses i ettertidens og ettertankens lys. Men det smerter meg dypt å konstatere, for Brian De Palma er egentlig en bortimot genial filmkunstner, at det er vanskelig å se noen særlige kvaliteter i dette verket.

De Palmas store styrke er vanligvis å svøpe sitt materiale inn i uhyre intelligente, elegante og virkningsfulle formløsninger, men her er form og innhold som olje og vann. Han ender opp med å slynge store klyser av stil mot lerretet, mens det som i tråd med Tom Wolfes berømte litterære forelegg av samme navn skulle være en nådeløs satire over 1980-tallets jappetid, umoral og overfladiskhet, framstår kun som dvaskt og upresist. Når humoren er særdeles umorsom (bare sammenlign med Landis’ lette og effektive hånd i Trading Places!) og spillet anmassende og ofte bent fram merkelig, skjønner man at dette materialet har vokst De Palma fullstendig over hodet. For øvrig anbefales Julie Salamons bok ”The Devil’s Candy: The Anatomy of a Hollywood Fiasco”, der forfatteren har hatt fullt innsyn under hele produksjonsprosessen.

En time fra Wall Street (The Boiler Room, Ben Younger, 2000)

Med: Giovanni Ribisi, Vin Diesel, Nia Long, Nicky Katt, Ron Rifkin, Ben Affleck
Her er det ”gutta på gølvet” i finanslivet vi møter. Hovedpersonen er en ung mann som plutselig får tilbud om å bli lærling i et meglerfirma som ligger langt fra Wall Street, men som til gjengjeld er enda frekkere og enda mer stinn av testosteron enn kollegene i finanslivets førstedivisjon. For dette er et ekstremt mannsdominert miljø, og deres eneste motivasjon i jobben er å bli rike i en fei, med alle midler. Her beundres Gordon Gekko i Wall Street dypt, og gutta kan replikkene hans utenat. Lærlingene blir undervist i kunsten å lyve potensielle kunder huden full slik at de investerer i aksjer som ikke er stort mer enn rene svindelforetagender.

Filmen er av de sjeldne som bare dirrer av autentisitet (regissøren har også skrevet manus), med et vell av slående detaljer fra denne ultrakyniske lille verdenen – befolket av unge menn med enorm selvtillit og gåpå-humør, men totalt frakoblet ethvert moralbegrep. Historien er hardkokt og medrivende, regien stram, og spillet glimrende over hele fjøla – men spesielt imponerer Ribisi i hovedrollen samt Rifkin (han som ble hengt ut fra vinduet i den uforglemmelige good cop/bad cop-scenen i L. A. Confidential) som hans foraktfulle og autoritære far.