I USA har det vokst fram en sær og liten sjanger ved navn mumblecore. Vi forklarer deg fenomenet.

[Austin, USA] “Keep Austin weird” står det på bilen foran. Som en av USAs blåeste (i betydningen demokratiske) byer midt inne i det veldige (republikanske) rødehavet som er Texas, har Austin forskanset seg med en beskyttende og selvmytologiserende retorikk: “Vi er rare, og vi er stolte av det!” Vi er ved arnestedet for filmsjangeren ”Mumblecore”.

I tråd med South by Southwest-festivalens musikkprofil (omsorg for små, usignede band – og ditto avsmak for store, etablerte), har også årets SXSW valgt å pushe filmsjangeren mumblecore. Noe som føles veldig naturlig all den tid sjangeren også står veldig godt til the austinite – opposisjonell, frilynt, radikal og, ikke minst, weird. I løpet av filmdelen av festivalen har tre nye mumblecore-filmer premiere: Alexander the Last (se festivalrapport), Medicine for Melancholy og Paper Covers Rock. Vi gleder oss. Men vi foregriper. Mumblecore? Hva er det egentlig?

Slacker-dogme

Du er i midten av tjueåra, jobben din suger (ikke at det egentlig gjør noe, den er bare midlertidig likevel) og festene er ikke lenger like morsomme som de pleide å være. Du subber rundt og snakker mest om jenta som glapp, om forhold det nesten ble noe av og forhold det ikke ble noe av i det hele tatt. En gang innimellom snubler du til sengs med noen, og litt for ofte hender det at du kysser bestevenninnen din. Er dette noe å lage film av sier du? Ja, sier skaperne av mumblecore. En lavbudsjett – nei, mikrobudsjettsjanger! – tryllet fram av halvstuderte vennegjenger med bankende hjerter og tynne lommebøker.

Filmkarakterene er som dem selv; stuck i en slags kul, tilbakelent outsiderrolle; fattige, upolitiske og nølende, med god avstand til strebere og mammons disipler. Skuespillerne, som nesten alltid er uprofesjonelle, sliter med ordene og får sjelden fram hva de mener. Og som regel vet de ikke selv hva de mener heller. Resultatet er en slags Dogme 2.0-sjanger, en amerikansk hipster-variant som ikke bryr seg om de voksnes problemer (noe den danske varianten stort sett gjorde); men om ungdommens. Problemstillingene er også trivialisert. I stedet for incest, borgerskapets hykleri, alkoholisme og galskap dreier det seg helst om å forlenge sommerjobben eller skrape sammen nok penger til husleia.

Hardcore mumling

De fleste er enige om at den første mumblecore-filmen er Andrew Bujalskis Funny Ha Ha (2002), en søt liten fortelling om Marnies post-college blues (noen mener imidlertid at indieklassikeren Slacker fra 1991, som for øvrig foregår i denne byen, Austin, på sett og vis er den første). Om målene Marnie setter for seg selv er aldri så beskjedne (hennes to-do-liste er sjarmerende ambisjonsløs: “spend more time outdoors, make friends with Jackie, learn to play chess“), virker det som om livet har tverket seg til og konspirert mot henne. Kan du relatere til det, kan du relatere til mumblecore.

Sjangernavnet ble funnet opp av den småbrisne lydteknikeren Eric Masunaga, da han under SXSW i 2005 forsøkte å beskrive hva slags film han nettopp hadde vært med å lage. “It’s sort of mumblecore“, sa han. Følelsene mumler; de dirrer under overflaten; de slipper bare så vidt ut. Selv om han straks angret på uttalelsen, festet navnet seg. En sjanger var skapt.

En typisk amerikansk indiefilm med kvalifisert stab og profesjonelle skuespillere koster gjerne en 20–30 millioner. En mumblecore koster sjelden mer enn 10 000 kroner. Filmene skytes med digitalkamera, helst hjemme hos en av de impliserte og overskrider aldri åtti minutter. Slik dugnadsånd gjerne er tema for filmene, er også det en forutsetning for at det overhodet blir noen film. Ingen får betalt, bare refundert utgifter. Nå er ikke dette noe nytt, i og for seg. Godard- og Warhol-filmene på sekstitallet ble også laget i en fei, og honorarene var like beskjedne. Men presentasjonen av filmene og filmskaperne var helt annerledes – den var høylytt, glamorøs og poserende. Mumblecore er mer lavmælt, den går stille i dørene og skyr oppmerksomhet.

Sengekant-sjanger

Amy Taubin i magasinet Film Comment mener at regissøren Andrew Bujalski, nå 31 år gammel, er den mest talentfulle i sin sjanger. Hun beskriver ham som en ”poet of demurral, hesitation, and noncommitment.” I hans kanskje beste leksjon, Mutual Appreciation (2005), finner vi to twentysomethings i en potensielt farlig scene på sengekanten: Alan og Ellie, som er kjæresten til Alans bestevenn. Ellie hinter om at hun er forelsket i Alan før hun tar seg i det og forsøker å trekke det tilbake. Alan forsikrer henne om at det er “cool, it’s all right, no problem“. Så hun prøver, i visshet om at hun er på trygg grunn, haltende, nølende å si det igjen.

Det er en nydelig scene med to stykker som begge ønsker at den andre skal måtte ta hovedansvaret for det som kanskje er i ferd med å skje. I konvensjonell forstand skjer det ingenting (ingen sex, ikke engang et kyss), men for Bujalski er dette stjålne, intime øyeblikket mer enn nok. At ingen handlet på impuls gjør ikke impulsen mindre; snarere tvert imot. Resten av filmen går stort sett med til å utforske hendelsen. Scenen er for øvrig improvisert fram i tråd med sjangerens estetique og autentisitetskrav, noe som gjør den skjør og klønete på riktig vis.

Bortskjemte drittunger

Kritikere av sjangeren har avskrevet den som et navlebeskuende filmprosjekt båret fram av hvite, bortskjemte slackere som burde finne seg bedre ting å gjøre enn å løpe rundt med amatør-kameraene sine. Ungdommen er dessuten altfor privilegerte til å ha virkelige problemer, og skulle de gå på en budsjettsmell, kan sikkert pappa dra kredittkortet. Kritikken mister imidlertid øye for friskheten i prosjektet. Slik den første Blair Witch-filmen redefinerte skrekksjangeren, kan mumblecore i sine beste øyeblikk lære Hollywood en lekse de innimellom ser ut til å ha glemt: Om følelsene skal rive og slite, må publikum kunne relatere.

Mumblecore har dessuten en fart og snert i seg som Hollywoods supertankere aldri kan hamle opp med. Bujalski har produsert tre filmer siden 2002, Aaron Katz har laget fem i løpet av de fire siste årene; og Joe Swanberg har laget seks langfilmer og tre kortfilmer i løpet av fem år. Denne frekvensen og villigheten til å slippe fra seg litt halvferdige og rufsete prosjekt er ikke bare herlig forfriskende, men også en passiv-aggressiv avvisning av Hollywoods metoder; med alle sine oppblåste elefantproduksjoner og endeløse “kvalitetssikringer”.

Youthquake

Så, har vi en revolusjon i emning? Vil et budsjettpresset Hollywood begynne å adaptere noen av mumblecores strategier? Tenk igjen. Slik ståa er, greier Hollywood seg helt fint. Publikumstallene er i ferd med å stige igjen, og de mektige kreftene synes påfallende samstemte i hva som er god film. For å si det slik: Det er snarere T he Dark Knight enn Funny Ha Ha som vil stå modell for neste års produksjoner.

Mumblecore-scenen synes dessuten bemerkelsesverdig dårlig skolert i markedsmekanismer: Swanberg siste film, Alexander the Last, slippes på video-on-demand samme dag (!) som kinopremieren. Bevegelsen synes ikke akkurat overbefolket av økonomistudenter, kanskje enda en ting som forbinder dem med punken.

Veien videre

Som med punken kan også de trange rammene og det strenge Do It Yourself-ethoset bli for mye av det gode. Noe som ser ut til å være tilfelle for Swanberg, som i en alder av 37 år ser ut til å forlate bevegelsen han var med å grunnlegge. I stedet kan han være i ferd med å utvikle en slags post-mumblecore-sjanger. Joda, folk mumler fortsatt, men uttrykket er proffere, mer polert og strømlinjeformet enn utgangspunktet. Der han tidligere ertet publikum med å bryte etablerte sjangerkonvensjoner, virker han i sin siste bedrift Alexander the Last mer komfortabel med å innfri dem. Enkelte vil kanskje beskylde ham for ”sell out”, publikum her nede virker imidlertid forsonet med sjanger-evolusjonen.

Selv sier Swanberg at han bare tar hensyn til mumblecores innebygde selvmordsparagraf: “Det var aldri meningen at den skulle leve lenge.” Slik Lars von Trier tok konsekvensen av bevegelsens fullbyrdelse og la ned Dogme på tiårsdagen, virker det som Swanberg er ute i samme ærend. Han glemmer imidlertid en ting: i USA er ingenting sentralstyrt på samme måte som i Skandinavia. At bevegelens skapere erklærer den for død, er i bevegelsens Weltanschauung bare et tegn på at den lever i beste velgående. Som Barry Jenkins, aktuell med Medicine for Melancholy, sier: “you know, in order to create one must first destroy”.

FILMGODBITER

Mumblecores verdt å få med seg:

  • Funny Ha Ha (2002)
  • Mutual Appreciation (2005)
  • Kissing on the Mouth (2005)
  • The Puffy Chair (2005)
  • Dance Party, USA (2006)
  • LOL (2006)
  • The Guatemalan Handshake (2006)
  • Hannah Takes the Stairs (2007)
  • Team Picture (2007)
  • In Search of a Midnight Kiss (2007)
  • Baghead (2008)

Aktuelle filmer: Joe Swanbergs Alexander the Last, Barry Jenkins’ Medicine for Melancholy og Joe Maggios Paper Covers Rock.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen