Traileren hinter sterkt til at de også finner potensialet for dens undergang, og det gjør forsåvidt jeg også. Ridley Scott, som de siste årene har hatt en svært ujevn filmografi, går tilbake og knytter filmen opp til
Alien-universet, som han selv skapte i 1979 og som er blitt videreført med varierende grad av suksess.

 

Prometheus går tilbake til opphavsmytologien, og tangerer den fint uten å kopiere seg selv, og science fiction har mulig aldri sett bedre ut enn den gjør her. Det skittenorganiske romuttrykket Scott formet i Alien, med utgangspunkt i H.R. Gigers design, er i stor grad bevart til tross for en åpenbar digitalisering av universet.

 

Etter et langt liv bransjen fremstår Scott som en av de store mesterene innen filmfaget, men som historieforteller er han bare tidvis virtuos. Historien fremstår som en blanding av forenklet og overkomplisert, og det samme gjør karakterene, som i det ene øyeblikket blir spilt med simple, nær naive motiver, før de i det neste øyeblikk jobber mot egen intensjon. Det kan virke som om dette er kastet inn for å hinte til et enda større historieunivers, men jeg klarer ikke å la være å reagere på et par av valgene, som å la Guy Pearce spille skjelvende, gammel og døende mann i en alder av 45. Og nærbildene av Fassbenders androide hver gang han blir konfrontert med at han ikke har følelser, er et så overtydelig grep at man savner subtiliteten i de tidligste fremtidsfilmene til Scott.

 

Skuespillet er for øvrig briljant, og særlig Rapace har i høyeste grad sikret seg pensjonstilværelsen, sammen med filmskaperen, som nær oppfant moderne science fiction og som har laget sin beste film siden
Gladiatoren.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen