«Saint Maud» – intens og ubehagelig

4

Når man er nylig konvertert kristen, gud snakker til deg og du vil bare redde en enkel sjel så er det ikke lett når folk ikke hører på deg, eller tar deg seriøst.

En tidligere alkohol-og-sexglad traver på de lokale pubene har blitt omvendt, kanskje etter en mindre heldig situasjon på sykehuset hvor hun jobbet som sykepleier. Nå har hun gått privat og har blitt hjemmehjelp for en lam danser med kreft. Så mens hun hjelper henne, vil hun også redde sjelen hennes!

Frelse

Selv kjenner Maud gud i kroppen sin når hun ber. Hun får nærmest orgasmiske opplevelser hver gang. Det kan jo vanskelig tenkes noe bedre bevis enn det? Noe hun iherdig prøver å vise til pasienten sin.

Man må jo frelse de man kan. Maud kan da ikke la henne dø uten å få fred i sjelen sin? Spesielt ikke når hun får beskjed fra oven. Hun har da aldeles ikke lyst til å skuffe han.

Saint Maud (2019) 84min | Drama, Horror, Mystery | 9 October 2020 (UK) Summary: Follows a pious nurse who becomes dangerously obsessed with saving the soul of her dying patient.
Countries: UKLanguages: English, Welsh

Legg til litt lettere lesbiske undertoner så har man et komplisert pleier/pasient forhold.

Det er ikke bare prester som er skumle saker innenfor kristendommen. Fanatisme, i en dypt deprimert og forstyrret dame som har forestillinger som kanskje ikke er helt sunne. Der blir det mye intenst.

Intens fortelling

Å kalle dette en skrekkfilm er egentlig litt misvisende. Det er litt inflasjon i hva som kalles skrekkfilmer i disse dager. Det er mer enn psykologisk thriller, som vekker ubehag, og er intens til tider, men aldri direkte skummel.

Saint Maud har en overraskende lett tone til tider, noe som gjør de intense scenene mer effektive. Det er ikke bare dystert og kjipt. Det er mye av det, men den klarer likevel å finne en balanse som mange lignende filmer mangler.

Skrekkfilmer som føler seg for gode til å være skrekkfilmer er kjedelige saker. Alt skal være så tvetydige, og musikken skal ligge humre under mens egentlig ingenting skjer og alt skal tolkes. Det er ikke alltid en dum ting, men noen ganger så blir det for vagt for sitt eget beste. De opererer mer med at mangelen av informasjon øker viktigheten i det som skjer. Sånn er det nå. Stirrer du lenge nok på et bilde så begynner man fort å lete etter mening i det.

Nå skal det sies at dette egentlig er en ganske bra film. Den klarer å holde seg interessant og levende ved at Morfydd Clark, som spiller Maud, er veldig god. Filmen klarer å ha et preg av sosialrealisme, å være et bilde av en dame som kanskje trenger en god del mer hjelp enn de hun får. Det gjør at filmen rister av seg de verste tendensene av å være for kryptisk. Hun er fascinerende å følge med på.

Saint Maud har en overraskende lett tone til tider, noe som gjør de intense scenene mer effektive. Det er ikke bare dystert og kjipt. Det er mye av det, men den klarer likevel å finne en balanse som mange lignende filmer mangler.

Slutten er fascinerende, og på samme tid gir mer svar enn man kanskje forventer, men også gjør at man sitter igjen med tvil om hva som faktisk har foregått. Hva som er sant, og om Maud gjorde rett.

De kunne gjerne lekt mer med hvor filmen ender, men denne typen skrekkfilm har en tendens til å bare hinte til det som faktisk er interessant. Syns nå jeg. Allikevel. Anbefales og er en intens affære i disse mørke dagene.