Regissør Terrence Malick er en av de mest anerkjente regissørene fra USA og har laget noen av de beste i filmens historie. Til tross for Oscar-priser og vinner av Gullpalmen ved Cannes og Gullbjørnen i Berlin, er han kjent for å være notorisk utilgjengelig for pressen. Her er en gjennomgang av Malicks filmografi.
Terrence Malick brukte tre tiår på å lage sine fire første filmer fra Badlands i 1973 til The New World i 2005. Hans andre regissørperiode har vært mer produktiv med seks filmer på under ti år. Dessverre har ikke alle hans siste filmer klart å leve opp til legendestatusen han raskt fikk med de første filmene, men det store spørsmålet er hvordan man skal angripe og se hans siste seks filmer? Skal man se de kronologisk i rekkefølgen de ble laget og lansert eller bør man trekke ut de beste før man så går videre i dybden på hans moderne filmografi? Her gjør vi en gjennomgang av hans andre regissørperiode i kronologisk rekkefølge fra The Tree of Life (2011).
For å forstå tanken og ideen bak fler av hans nyeste filmer må man se på hvem denne myteomspennende og mystiske regissøren egentlig er. Han studerte filosofi på Harvard University, underviste i en periode i faget ved Massachusetts Institute of Technology i Cambridge før han innså at undervisning ikke var riktig for ham. I stedet jobbet han i en kort periode som journalist for magasinene Newsweek og The New Yorker før han ble plukket ut som en av ti til filmstudier på det nyopprettede American Film Instituttet i Los Angeles sammen med David Lynch og Paul Schrader.
Filmstudiene førte til at han skrev filmmanus, først for mindre kjente filmer, deretter et tidlig utkast til Dirty Harry (1971). Men Malick var generelt misfornøyd med å skrive for andre og debuterte som manusforfatter og regissør med Badlands. Filmen hadde premiere på New York filmfestival samtidig med Martin Scorseses Mean Street i 1973 og begge regissørene og deres filmer skapte stor furore og kjempet om oppmerksomheten. Malicks legendestatus skulle øke ytterligere med Days of Heaven (1978) før det tok ham 20 år før han var ferdig med tredjefilmen The Thin Red Line (1998).
I den 20 år lange perioden mellom andre og tredjefilm jobbet han med flere prosjekter som hadde kommet til ulike faser, men det som stikker seg ut er prosjektet Q som også har gått under navn som Qasida og Creation. Forhåndsarbeidet startet på slutten av 1970-tallet og var finansiert av Paramount som også distribuerte Days of Heaven. Mens tiden gikk og det aldri ble levert inn noe konkret manus forsvant også Paramounts interesse. Han hadde en produktiv periode, men det resulterte aldri i noe konkret. Etter The Thin Red Line produserte han blant annet Hans Petter Molands The Beautiful Country (2004) før han etter hvert fant sin interesse i ikke-narrativ stil og laget sin første film på 13 år.
The Tree of Life
Malicks første film i sin andre regissørperiode er The Tree of Life (2011) som er en oppvekstskildring til tre gutter i Waco, Texas på 1950-tallet med hovedvekt på den eldste gutten Jack. Det som danner grunnfortellingen er basert på Malicks egen barndom, mens filmens supplement som presenterer Jack som voksen bærer elementer fra hans filosofiutdanning. Manuset bærer elementer tilbake til prosjektet med den kryptiske tittelen Q som han hadde jobbet med helt siden Days of Heaven, men som gradvis har utviklet seg til The Tree of Life. Skal man begynne å se Malicks moderne filmer er dette det beste stedet å begynne!
Vi presenteres for den vanskelige verden sett fra synsvinkelen til tre unge nysgjerrige gutter som bor i en idyllisk forstad i Waco, Texas på 1950-tallet. Jack er den eldste av dem og sammen med hans to brødre går vi gjennom deres oppvekst med tilhørende opplevelser og spørsmål. Deres far, spilt av Brad Pitt, er en tidligere marinesoldat som har en svært streng og disiplinær tilnærming til barneoppdragelse. Sønnene elsker ham og ønsker å være hans yndling, samtidig som de frykter hans raserianfall. Han sier han er streng for å herde sine gutter mens guttene synes han gjør deres liv vanskelig. Deres religiøse mor, spilt av Jessica Chastain, er varm og omsorgsfull. Da foreldres største mareritt inntreffer, deres ene sønn dør, stiller den empatiske og gudfryktige moren spørsmål til sin gud.
The Tree of Life har ikke noen gjennomgående klar narrativ fortelling. Det er en film som gir åpning for tolkning og som først finner sin klassiske form halvveis i fortellingen. Er hele historien fortalt som et slags tilbakeblikk fra den voksne Jack, spilt av Sean Penn, som er toppsjefen i et arkitektfirma? Er det han som ser tilbake på og mimrer rundt sin oppvekst og søskenforhold? Den er spilt inn med håndholdt kamera som alltid er i bevegelse, nesten som en forlengelse av filmens flytende form og historie. Det er poetisk filmet, overlesset med små vakre detaljer i nesten hver eneste scene. For hvert nærbilde er det sol bak hodet. Som en glorie. Hvert bildeutsnitt er som en komposisjon. På lydsiden ligger et sakralt lydspor og en voice over fra de sentrale skikkelsene med følelser og tanker fremfor informasjon som driver historien fremover. Som filmen er det fragmenterte tanker uten noen rød narrativ tråd.
Filmens historie er sterkest i begynnelsen og mot slutten og i midten har man en slags intermission med skapelsen av jorden og evolusjonen med nydelige sammensatte bilder, men som bryter veldig med klassisk historiefortelling. Man blir en ekstern seer som observerer filmen fra utsiden fremfor å leve seg inn i den. Malick skulle spille videre på dette konseptet i dokumentaren Voyage of Time: Life´s Journey (2016). Malick brukte riktignok flere år på å klippe sammen The Tree of Life og dens noe svulstige og annerledes språk splittet publikum i de som mente det var et geniforklart mesterverk mens andre syntes det var pretensiøs kunst hvor form dominerte over innhold. Hans triumferende tilbakevending til filmkunsten fikk premiere i Cannes hvor den ble applaudert og hedret med Gullpalmen. Til den påfølgende Oscar-utdelingen ble den nominert til beste regi, beste film og beste cinematography, men gikk tomhendt. Her hjemme ble kinoversjonen utgitt på DVD og Blu-ray, men i USA ble en 49 minutter lengre versjon utgitt av anerkjente Criterion Collection på fysisk format. Filmen kan også leies på SF anytime, Blockbuster eller iTunes.
To the Wonder
Etter den svært sterke mottagelsen til The Tree of life var det svært høye forventninger til hans neste film To the Wonder (2012) som fikk premiere på filmfestivalen i Venezia hvor den ble nominert til Gulløven. Nå hadde han laget et romantisk og svært turbulent drama og igjen var det en personlig film basert på selvbiografiske hendelser. Malick ble forelsket i en kvinne i Frankrike på 1980-tallet, de giftet seg og flyttet til Texas. Så skiltes de og han ble sammen med kvinnen som var hans store kjærlighet på high school.
Vi følger paret Neil, Ben Affleck, og hans kjæreste Marina, Olga Kurylenko, på deres romantiske reise i pittoreske Frankrike. Så flytter Marina og hennes 11 år gamle datter Tatiana til Neils hjemsted i en søvnig og landlig by i Oklahoma. Det lidenskapelige forholdet ebber ut samtidig som hennes oppholdstillatelse er i ferd med å løpe ut. Marina lufter sin situasjon med presten Quintana (Javier Bardem) som sliter med sitt kall samtidig som Neil fornyer båndene til barndomsvenninnen Jane (Rachel McAdams).
Nok en gang trer vi inn i Malicks private sfære. To the Wonder byr på et elsk hat forhold mellom Neil og Marina. Hun er alenemoren som drømmer om å bli hustru og vi tar del i hennes følelser og frustrasjoner gjennom hennes voice over. Den mer mutte, tvilende og usikre Neil viser mer sinne og frustrasjon enn pasjon. Også hans tanker kommer noen ganger frem som voice over. Det handler om kvinner som har brent seg i et forhold tidligere og som ikke har råd til å gjøre feil med en mann igjen. Og ikke minst en mann som slites mellom to kvinner. Det er hele tiden noe usagt og noe uforklart som murrer i bakgrunnen i disse forholdene. I tillegg blir man ikke helt sikker på hvor historien til presten Quintana som har mistet troen på gud passer inn. Utfordringen er at filmens form gjør det vanskelig å komme tett på karakterene. Tap av gudstro, forurensing, ødeleggelse av naturen og det negative i et forhold gjør dette til en svært pessimistisk fabel fra Malick.
Slik som i The Tree of Life utforsker Malick følelser og stemning fremfor å lage en film med en klassisk narrativ rød tråd. Visuelt er det storslått, derom er det aldri tvil, og klipperytmen er svært effektiv. I et intervju påpekte filmens kvinnelige stjerner at Malick burde hatt materiale til å klippe mange filmer og dette kommer til uttrykk i korte, men svært varierte klipp med ulik setting. Dette skaper flyktende, drømmende og et poetisk uttrykk. Det hele forsterket av nydelig musikk. Mens han hadde brukt lang tid på tidligere filmer kom To the Wonder kun et år etter The Tree of Life og det ble antydet at dette kanskje var litt forhastet fra Malicks side. Synes du at The Tree of Life var litt for filosoferende og drømmende bør du kanskje gå direkte til hans siste film The Hidden Life. To the Wonder er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, men den kan også leies på SF anytime, Blockbuster eller iTunes.
Knight of Cups
Dette er Malicks tredje film i den nye produktive perioden og han følger i stor grad samme stil som The Tree of Life og To the Wonder. På dette tidspunktet bør man ha opparbeidet seg en forståelse av hvordan han lager filmer i nyere tid og forventningene blir deretter. Vi følger Rick, spilt av Christian Bale, gjennom hans mange kvinnelige bekjentskaper og filmen kan tolkes som at han gjør tilbakeblikk på tidligere forhold. Samtidig er dette en tapt sjel som lider og som har et anstrengt forhold til sin far og sin bror.
Rick jobber som manusforfatter og lever et dekadent liv i Hollywood. Verden han lever i byr på illusjoner, men han er en vandrer som søker etter noe ekte i livet sitt. Som tarotkortet «knight of cups» er Rick rastløs, kunstnerisk, en romantiker og en eventyrer. Han har også et anstrengt forhold til sin far og sin bror etter at den tredje broren døde tragisk ung.
Igjen har Malick laget en flyktig og drømmende film. Knight of Cups (2015) ble spilt inn uten manus og alt er improvisert. Dette resulterer i flyktige bilder hvor vi får en følelse og stemning fremfor en klassisk rød tråd. Det er små fragmenter og scener som sammen utgjør en litt diffus helhet. Replikkene i filmuniverset er få og i stedet blir karakterenes tanker og ideer videreformidlet gjennom voice over. Filmen presenteres på et filosofisk vis slik som de to forrige filmene og vektlegger skuespillerens blikk og tanker fremfor dialog. Den er spilt inn med håndholdt kamera på et slags mediterende vis.
Christian Bale skulle egentlig spille hovedrollen i To the Wonder, men måtte gi avslag grunnet innspilling av The Dark Knight Rises (2012). Nå slites hans rolle mellom flere kvinner, blant annet spilt av Natalie Portman og Cate Blanchett, og bærer dermed likheter til hans forrige film. Aspektet hvor hovedpersonen har et anstrengt forhold til sin far og en bror som døde kan igjen trekke linjer tilbake til selvbiografiske The Tree of Life. Dermed føles også Knight of Cups som litt for repetitivt. Filmen ble nominert til Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, men skulle ellers, til tross for sitt stjernegalleri, vies mindre oppmerksomhet. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan leies på SF anytime, Blockbuster eller iTunes.
Song to Song
Mens To the Wonder handlet om en mann og to kvinner er Song to Song det stikk motsatte med en kvinne som rives mellom to menn. Vi befinner oss i et rikt og ressurssterkt miljø med musikere, plateprodusenter og berømtheter. Her serveres vi et romantisk og kaotisk trekantdrama med opp- og nedturer. Den aspirerende artisten Faye (Rooney Mara) trekkes mellom den suksessfulle plateprodusenten Cook (Michael Fassbender) og artisten BV (Ryan Gosling) som gjør forretninger sammen. Hun er forelsket i begge mennene som på hver sin side har ulike interessante trekk og kvaliteter.
Er det en platekontrakt Faye er ute etter? Hun følger mennene på festivalen SXSW, på reise i Sør-Amerika, forelsker seg og ofrer alt. En ny kvinne i form av servitøren og den tidligere barnehagelæreren Rhonda (Natalie Portman) trer inn i trekantdramaet. Hun blir betatt av Cook og reiser, møter kjente artister og blir en erstatning for Faye. Hun blir servert alt, blir betatt av den materielle verden med utømmelige ressurser og det kan bli hennes fall. Cook er en utspekulert og svindler som sier han er din venn før han svindler deg.
Mens de to tidligere filmene To the Wonder og Knight of Cups i aller høyeste grad var følelser supplert med voice over er det mer dialog i Song to Song (2017). Vi får tanker og ideer, de innerste og mest personlige tanker som voice over, men denne filmen er i langt større grad dialogdrevet. Faye vil ha begge mennene, men hvordan endrer forholdet seg etter at den store forelskelsen har lagt seg? Tema er romanse, begjær, bedrageri og sjalusi samtidig som Malick filosoferer hvordan man kan leve et autentisk liv blant alt det overfladiske. Det er en film med en mer narrativ rød tråd, men også en poetisk film med mange spørsmål.
Med denne filmen har Malick for alvor låst seg fast til en form han ikke helt klarer å fri seg fra. Underveis i filmen faller den tilbake på det fragmentariske og den narrative tråden faller etter hvert bort. Igjen er det teknikken med å la skuespillere føle og improvisere fremfor å la de spille ut en historie og et manus. Kjente artister som Red Hot Chili Peppers, Patti Smith og Iggy Pop dukker opp som selg selv, men klarer ikke å redde det som kanskje er hans svakeste film. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan leies på SF anytime, Blockbuster eller iTunes.
A Hidden Life
Til og med det erfarne og mest trofaste publikummet hadde begynt å gå lei og miste tålmodigheten for hans moderne stil. I forbindelse med en visning av sin dokumentarfilm Voyage of Time (2016) fortalte han at han i det siste hadde angret på ideen om å jobbe uten manus. Med A Hidden Life (2019) vender dermed Terrence Malick tilbake til klassisk narrativ form for første gang siden The New World (2005). Etter fire filosofiske filmer er det derfor svært forfriskende å se en film hvor han forteller en historie med en klassisk rød tråd og hvor det filosoferende er nedtonet. A Hidden Life er basert på den sanne historien om Franz Jägerstätter fra fjellandsbyen Radegund like ved Hitlers fødested Braunau.
Østerrike 1939. Bonden Franz Jägerstätter og hans kone Fani lever et idyllisk og fredelig bondeliv i en liten landsby høyt opp i fjellskråningen. I forbindelse med at andre verdenskrig bryter ut får han grunnleggende militær trening, men får fritak fra å kjempe som soldat for fedrelandet og Wehrmacht ettersom han er uunnværlig på sin gård. Franz assisterer i landsbyens kirke og selv om plikten kaller har han ikke tro på det som krigen kjemper for. Landsbyen vender ham ryggen, Franz ansees som en forræder og kona Fani og deres tre døtre må også gjennomgå landsbyens forakt.
Det er et stort skille fra hans forrige film om andre verdenskrig, Den tynne røde linjen (1998), og denne opponerende og religiøst undrende protesten. A Hidden Life er en ukjent historie om en ukjent motstandsmann i den østeriske motstandsbevegelsen som først ble oppdaget av amerikaneren Gordon Zahn i forbindelse med arbeid om Vietnamkrigens antikrigsbevegelse. Siden skulle hans motstand få ytterligere liv da den katolske kirken gjenoppdaget han. Igjen er regien utsøkt. Historien er svært interessant og kombinasjonen med Malicks fantastiske bilder og en sterk historie gjør at man ikke reagerer på dens nesten tre timer lange spilletid.
A Hidden Life handler om moralske spørsmål, ideologi og hvordan alle må innordne seg for makten som råder over dem. Men kanskje mest om hvordan noen få tørr å stå opp og imot systemet og åpenlyst opponere mot den nazistiske ideologien som har gjennomsyret landet uten å si noe mer som røper dens spenningskurve. Lignende tematikk så vi også i Sophie Scholls siste dager (2005) hvor den tyske motstandskvinnen Sophie Scholl med sin urokkelige tro våger å forsvare sin motstand mot det tyske riket. A Hidden Life tok to år å klippe og ble sluppet i Cannes hvor den ble nominert til Gullpalmen. Der vant den kun François Chalais-prisen.
De fire første
Malick har alltid vært en mystisk skikkelse og etter bare to filmer forsvant han fra filmverden i 20 år. Etter fire filmer nådde han en svært høy anerkjennelse som filmskaper, før han gradvis mistet trofaste følgere med sine filosoferende filmer.
Med A Hidden Life og en nyvunnet tro på det skrevne manus føler vi at Malick er tilbake i sin gamle form og vi kan se frem til hans kommende The Last Planet som gjenforteller ulike episoder i livet til Jesus. Kjenner vi ham rett vil det nok ta tid for ham å klippe den så Cannes-festivalen 2021 kan kanskje være riktig tidspunkt. Det må påpekes at hans dokumentarfilm Voyage of Time: Life´s Journey (2016) ikke var mulig å anskaffe på nåværende tidspunkt. Her kan du lese en gjennomgang av hans fire første filmer; Badlands (1973), Days of Heaven (1978), The Thin Red Line (1998) og The New World (2005).