– Jeg har alltid ment at man bør få folk til å le om man vil gi dem et alvorlig budskap. Latter får folk til å åpne seg opp, sier Halldóra Geirharðsdóttir.

I Kvinne på krigsstien spiller hun en kordirigent som i hemmelighet er militant miljøaktivist – og hennes ikke spesielt like tvillingsøster.

– Da jeg leste manuset, visste jeg umiddelbart at det var en rolle som passet meg, sier islandske Halldóra Geirharðsdóttir. Hun spiller hovedrollen i Kvinne på krigsstien, som vant den prestisjetunge Nordisk råds filmpris. Med mye humor, musikk og en forfriskende sjangerblanding, forteller filmen om en kordirigent i slutten av 40-årene som i hemmelighet har gått til sabotasjekrig mot internasjonal utbygging av kraftmaster gjennom den islandske naturen.

– Det er noe av Benedikt i hovedpersonen. Han har selv vært aktivist, og for mange år siden vurderte han å gjøre en lignende aksjon mot storindustrien – men endte isteden med å bruke ideen til denne fortellingen, sier skuespilleren om filmens regissør Benedikt Erlingsson (Om hester og menn). De to har kjent hverandre fra de var barn, og har jobbet mye sammen som skuespillere.

Likevel tok det lang tid før Geirharðsdóttir fikk rollen – eller rettere sagt rollene, siden hun også spiller hovedkarakterens new age-frelste tvillingsøster.

– Benedikt sa tidlig at jeg hadde det som trengtes for hovedrollen. Men så gikk han bort fra det, fordi han ønsket å finne ekte tvillinger til å spille de to søstrene, forteller hun.

– Når man arbeider lenge med et prosjekt, kommer man etter hvert til et punkt hvor man går tilbake til opprinnelsen. Da fikk jeg prøve meg igjen. Men jeg måtte prøvespille tre ganger, og han gikk mange runder med seg selv før han valgte meg. Så jeg måtte virkelig gjøre meg fortjent til rollen. Det kan han skamme seg over resten av livet, ler hun.

– Jeg har full forståelse for at han lot meg gå gjennom hele prosessen, altså. Om man skal gi en rolle til en venn, må man være enda sikrere enn med andre, fortsetter hun.

– Men det er en stor fordel å kjenne hverandre så godt. Egoene våre kommer ikke i veien, vi trenger ikke å late som. Og vi kan skrike til hverandre. Det vil si, han kunne ikke skrike til meg! En regissør kan aldri bli sint på en skuespiller, for skuespilleren må føle seg fri foran kamera.

De gangene hun selv mistet besinnelsen, hadde gjerne å gjøre med rollens fysisk krevende sider.

– I en scene, som bare varer i rundt fire sekunder, skulle jeg løpe forbi en bil. Men sjåføren hadde aldri fått beskjed om at jeg skulle passere den – så jeg løp og løp og løp for å ta igjen den jævla bilen! Da skrek jeg til Benedikt etterpå, he he.

Etter en mengde biroller, spiller Geirharðsdóttir omsider sin første hovedrolle i Kvinne på krigsstien.

– Før tenkte jeg at mannlige skuespillere på Island er bedre enn oss kvinner, for de får jo av og til bedre betalt. Men de er ikke bedre, de har bare mange flere muligheter til å øve seg i store roller, sier hun.

Hun forteller at det var utfordrende å spille de to tvillingsøstrene med sine svært ulike personligheter.

– Du må være veldig fokusert på settet, og ha øvd inn scenene godt. Det var dessuten viktig for meg å spille mot en ekte skuespiller, ikke bare en stand-in, slik at vi kunne ha reell emosjonell kontakt. En venninne av Benedikt og meg fra teaterskolen spilte begge søstrene mot meg. Hun er på et vis en usynlig skuespiller i filmen. Det er den største filmrollen hun har hatt – men man ser bare skulderen eller ryggen hennes, og hendene i en scene.

– Det var nok vanskeligere for de som jobbet med kamera og klipping. Jeg har spilt ulike roller i 25 år, inkludert mange forskjellige i løpet av samme kveld på teater. Så jeg sa til meg selv at dersom jeg ikke klarer å spille to roller i en film, er jeg ingen god skuespiller, legger hun til.

– Hovedkarakteren er på et vis en actionhelt?

– Ja, hun må kunne kalles en helt. Hun er en ninja! Hun tar kampen hele veien, uten behov for å bli kjent. Når hun ikke får adoptere, vil hun likevel etterlate noe på jorda, for at livet skal ha en mening, sier skuespilleren.

Hovedpersonen ønsker nemlig å adaptere et barn, noe som vanskeliggjør krigføringen hennes.

– Vil du si at det er et kvinnelig dilemma?

– Nei, det å ville være forelder er noe menneskelig. En del av feminismen er å anse menn for å være like mye foreldre som kvinner. Og jeg tror både menn og kvinner kan relatere seg til og bli inspirert av denne karakteren. Men jeg liker at det er en kvinnelig helt. Det er jo like mange kvinnelige som mannlige helter i virkeligheten, men på film har vi for det meste sett mannlige. Kanskje vår tid har kommet nå!