Mange trodde det skulle bli et tiår i tvillingtårnenes tegn. I stedet ble det 70-tallets paranoia på nytt.
Mindre enn to uker etter at koalisjonen med de villige invaderte Irak, i mars 2003, kom en film som het Tears of the Sun. Bruce Willis spilte en tøff Navy SEAL-løytnant hvis oppdrag var å redde en amerikaner som plutselig befant seg fanget i en nigeriansk borgerkrig, en oppdiktet sådan. Før de reddet amerikaneren rakk de også å ta seg av en muslimsk opprørsgruppe som voldtok og plyndret den nigerianske landsbygda. “For all the years that we have been told to stand down and stand by”, sier en av soldatene. Så rykker de inn mens maskingeværene freser.
I boka “The Terror Dream: Fear and Fantasy in Post-9/11 America”, skriver Susan Faludi at: “the cultural troika of media, entertainment and advertising declared the post-9/11 age an era of redomesticated femininity, and reconstituted Cold War manhood.” Tears of the Sun var akkurat den type film som 11. september angivelig skulle igangsette. Patriotisk, konfronterende, selvsikker og befolket med arketyper. Ja, det kunne sågar hende at John Wayne-karakteren ville gjenoppstå, mente Faludi. Vanity Fair-redaktøren Graydon Carter uttalte at 11.september, om ikke annet, i alle fall tok livet av ironien. Og ganske riktig, det var ikke mye ironi i Tears of the Sun.
Slutt på idolene
Men så var det stopp. Ingen flere oppdrag til Bruce Willis hvor han måtte inn, rydde opp – og forlate tingene i en bedre tilstand. De siste årene etter hendelsen med tvillingtårnene har ikke Hollywood produsert en eneste film som idoliserer den amerikanske hæren. Bruce Willis har i stedet måttet ta roller som i Robert Rodriguez’ b-film Planet Terror, hvor han blir straffet av et zombievirus fordi han, som filmen antyder, var så dum å ta livet av Osama Bin Laden, når myndighetene egentlig ville ha ham i live.
Faktisk kom det flere storbudsjettsfilmer med muslimske terrorister på 90-tallet enn det har gjort i løpet av de årene som er gått siden 11.september. Foruten dokudrama som United 93, var The Kingdom (2007) – som symptomatisk nok fikk masse kritikk for sine utenrikspolitiske implikasjoner – den første Hollywood-filmen hvor hovedfienden var muslimske terrorister siden The Siege fra 1998. Ellers har terroristdemografien bestått av europeiske våpenhandlere ( Casino Royale, 2006), stormannsgale hackere ( Die Hard 4.0, 2007), en trist air marshal ( Flightplan, 2005), eller en vanlig kjekk hvit fyr som sitter ved siden av deg på flyplassen ( Red Eye, 2005). I det hele tatt, alle og enhver, bare ikke den typen som faktisk angrep USA 11. september 2001.
Kunsten imiterer livet, heter det. Men det man trodde skulle bli en periode i tvillingtårnenes skygge, fant seg fort andre markører. ”The Iraq War has replaced the fall of the Twin Towers as this decade’s cultural touchstone”, hevder Atlantic-skribenten Ross Douthat i artikkelen ”The Return of the Paranoid Style”. Det er ikke lenger tvillingtårnene; det er Halliburton, Abu Ghraib og visse masseødeleggelsesvåpen som kjennetegner en tid hvor Bin Laden er redusert til en tunga-i-kjaken-referanse i zombiefilmer, og hvor alle ler når Angela Merkels utringning omtales som ”Weapons of Mass Distraction”. I Iron Man benytter Robert Downey Jr. tilværelsen i en afghansk hule til å bygge seg en superheltdrakt. Bin Laden er ikke å se.
Mange konservative trøstet seg med at 11. september i det minste ville gi rom for det beste fra 40- og 50-tallet; den gangen patriotisme og solidaritet virkelig betydde noe. Folk på venstresiden grudde seg til omtrent det samme, og fryktet i stedet en ny tid med konformitet, jingoisme og mccarthyisme. De bommet like godt på prognosene begge to. Hollywood var ikke så opptatt av denne etterkrigstiden. I stedet valgte de seg 70-tallet – paranoiaens tiår. ”We expected John Wayne”, som Ross Douthat skriver, “we got Jason Bourne instead.”
Konspirasjon
De tre Bourne-filmene utgjør den største action-franchisen på denne siden av millenniumsskiftet. Bourne er den James Bond vi mistet på 70-tallet da Roger Moore bare fjaset. Som hjernevasket CIA-agent vender Matt Damons Bourne seg mot sine egne og tar rotta på den ene sjefen etter den andre, ødelagt og umenneskeliggjort som de er av systemet. Fjorårets ”anti-government”-paranoia satte ny rekord og tok inn pene 227 millioner dollar. “Where does it end?” spør den eneste CIA-agenten som tenker sjæl. “It ends when we’ve won,” svarer sjefen. Før han beordrer en ny eksekusjon. I filmen Shooter leder en høyreorientert Montana-senator – som “tilfeldigvis” er en Dick Cheney look-alike – et drapskomplott for å dekke over at oljeselskapet har vært litt vel lemfeldige med menneskerettighetene. Noam Chomsky smiler antagelig tilfreds.
Slike ”fear thy government”-filmer har alltid eksistert, men de er aller mest forbundet med 70-tallet da Vietnam og Watergate – og filmskapernes dopvaner? – ga Hollywood dunderen. Alt var angivelig en eneste svær konspirasjon. Ikke ulikt Jason Bourne må Robert Redfords CIA-agent løpe fra sine egne skumle arbeidsgivere i Three Days of the Condor (1975). Overvåkingseksperten Gene Hackman river opp hele leiligheten sin i The Conversation (1974), overbevist som han er om at ”noen følger ham”, og Warren Beattys reporter i The Parallax View (1974) blir uskyldig lurt inn i rollen som ”the lone gunman” (les: Lee Harvey Oswald) i et velarrangert attentat på en senator.
Og nå er sammensvergelsene kommet til oss. Under Michael Moores “sosiale samvittighet” ligger det alltid en viss konspirasjonsaffeksjon. Ja, hvorfor hjalp Bush disse saudiaraberne så fort ut av landet, kanskje? I Steven Soderberghs Syriana (2005), den første store Midtøsten-filmen etter invasjonen i Irak, adresseres samtlige problemer i regionen tilbake til en gruppe neokonservative, neocons. I dette tilfellet oljemenn fra Texas og CIA som, når oljeinteressene trues siden nye arabiske lederen ikke lar seg kjøpe og betale, ikke nøler med å ta livet av lederen. Noen har også rottet seg sammen i Mission: Impossible III (2006) der neocon-skurken ønsker å framprovosere et angrep på amerikansk jord, slik at han med blankofullmakt kan slå tilbake.
(I parentes kan det bemerkes at konspirasjonsteorier også er i vinden her hjemme: Da Vinci-koden trenger ingen utredning, Øystein Sørensen fikk til sakprosaforfatter å være ekstremt mye oppmerksomhet med ”Den store sammensvergelsen”, og Dagbladet ser skumle brorskap hver gang menn samles i middagsselskap, sist ved Norsk Anchorite Klubb.)
Tragisk realisme
70-tallscomebacket har også gitt seg utslag i et oppsving for den tragiske realismen. Ta There Will Be Blood, er ikke det bare en rewrite av Roman Polanskis Chinatown (1974), kanskje? Mørke krefter, illevarslende tegn, konkurranse om naturressurser – vann eller olje – og en voldelig og håpløs utgang. Og Daniel Day-Lewis’ rollefigur Daniel Plainview? Vel, det er jo den nye Noah Cross.
Det er nok heller ingen tilfeldighet at hovedpersonen Sam Tyler i den britiske TV-serien Life on Mars, som etter å ha blitt påkjørt i 2006, plutselig finner seg selv teleportert til 1973. Og når han får valget, velger han like godt å bli der. Det er jo mye kulere på 70-tallet. Den samme lengselen til 70-tallet finner vi i We Own the Night, American Gangster og Zodiac, som ikke bare nøyer seg med å nikke til tiåret – nei, de har like godt lagt handlingen der.
Og det har de på sett og vis gjort i de nye Vietnam/Irak-filmene også. For Hollywood vil så gjerne at Irak skal være den nye Vietnam-krigen. Paul Haggis’ In the Valley of Elah, hvor en Vietnam-veteran er nødt til å etterforske drapet på sin egen sønn som nettopp er hjemvendt fra Irak, baler med de samme krigstraumene som utforskes i Hjortejegeren (1978). Like ens, Robert Redfords Lions for Lambs er et eneste langt Vietnam-ekko, der Meryl Streep sågar siterer The Who-låta “Won’t Get Fooled Again”.
Spørsmålet er hvem som lurer hvem. Joda, det er noen paralleller, men siden kartene ikke stemmer helt overens, har the 70s revival fungert bedre når man hermer 70-tallet, enn når forbindelsen gjøres eksplisitt. For det er store forskjeller. På 70-tallet hadde New York 1500 drap hvert år, nå er det færre enn 500 (det er kanskje derfor gangster-filmene konsekvent legges til 70-tallet). Den paranoide filmstilen, som insisterer på at fienden først og fremst er her hjemme – og ikke der ute, kler også 70-tallet bedre. Vietnam-krigen begynte tross alt ikke med at Ho Chi Minh bombet Manhattan. Man kan heller ikke underslå at Vietnam-krigen ble et kulturelt fenomen fordi det rett og slett ikke kunne bli noe annet. 50 000 amerikanere døde, mange av dem tvunget ut i krigen, og det gjør noe med et land. I dag verves soldater frivillig til en krig med – ja, det må sies – marginale tap i sammenligning. Kriteriene for en pessimistisk, angstriddersk epoke er rett og slett ikke til stede.
Den amerikanske psyken
“Whatever happened to Gary Cooper?”, pleier Tony Soprano å klage når menn ikke lenger er menn, og verden ikke henger på greip. Ikke fikk han John Wayne. Og ikke fikk han mye til sønn heller. I siste sesong av Sopranos får A.J., den tiltaksløse sønnen til Tony, det for seg at han må dra til Irak. Antagelig på jakt etter en moralsk hensikt med livet sitt. Skremt tar foreldrene raskt affære og kjøper i stedet en ny bil til ham. Ikke fordi de er en mafiafamilie, nei – antyder serien, fordi slik ville enhver amerikansk middelklassefamilie gjort. Krigen er for de andre. I forrige runde var Hollywood deltagere, denne gangen er de tilskuere.
Irak-krigen har heller ikke gjort noe grunnleggende med den amerikanske psyken. Jo da, de har kanskje begynt å tvile på sine ledere, men ikke på seg selv. Og Hollywood? Der det på 70-tallet hersket en forestilling om at bare en skikkelig revolusjon kunne ordne opp, er filmskaperne i dag mest travle med å stille opp for Hillary eller Obama.
Det betyr ikke at Hollywood har påtvunget en undergangsstemning på et uvillig og ikke-kondisjonert publikum. Nei, til en viss grad responderer Hollywood, som de alltid gjør, bare på en etterspørsel. Forestillingen om at “vi har selv skapt terroristene” får stadig flere tilhengere, og Hollywood leverer pliktskyldigst. Mistillit og politikerforrakt selger. Men hva tilbud og etterspørsel angår, er tilbudssida like viktig. Det dreier seg også om hva Hollywood ønsker å tilby. Og så lenge Hollywood insisterer på at 70-tallet var deres beste tiår – “the last golden age” – vil nok Bruce Willis måtte vente på favorittrollene sine en stund til.