11 år har gått siden den første installasjonen av Peter Jacksons
Ringenes Herre-trilogi rullet over lerretet, og det er ikke grenser for hvor bra enkelte entusiaster mener den har blitt i ettertiden, selv om de ikke nødvendigvis har sett den mer enn den ene gangen på kino og da de fikk tre eksemplarer av den til jul året etter.
Den gang som da sto folk i kø for å ytre sin skuffelse over mesterverket som ikke burde filmes, så her har jeg anstrengt meg for å få de harde, kalde fakta på bordet, uten å la meg farge så mye av forventning eller fortid. Det er så klart umulig. Vel, la oss begynne med det første. Dette er en annen filmtrilogi, med en regissør som åpenbart har forsøkt å gjøre et par nye ting.
Etter alt rotet om hvem som skulle ta på seg regioppgaven med denne trilogien, endte valget tilbake på Jackson, som må ha sagt noe á la «Greit, jeg kan gjøre det, men da skal jeg gjøre det helt på min måte». Jacksons måte var å skyte den med 48 bilder i sekundet, som mulig vil bli fremtidens format, men her har den uheldige effekten at alt umiddelbart føles ubehagelig skarpt og svært lite eventyraktig. På på sitt verste ser nyvinningen paradoksalt nok ut som middelmådig BBC-tv fra 80-tallet. Gratulerer, fremtidens teknologi er her, i den grad at vi kan se sminkekanter og lys som skinner gjennom latexører, og irritere oss over at Hobsyssel, Hobbitun eller hva det nå heter, ser ut til å være laget i plast i Midgardsvarianten av IKEA. Det hele er ment å trekke deg inn i filmen, men dytter deg stadig ut av den, før man slutter å tenke over det etter en times tid og kommer på det igjen i det en kjempe-ork laget med en uheldig blanding av latex og datateknologi og med påmalte arr som minner om tribal-tattoveringer kommer brølende inn og skal ta hevn for et eller annet. Han er formet nøyaktig ut som alle grønne humanoidmonstre fra
Harry Potter til
300, og har akkurat samme agenda, nemlig å være dødskjip.
Men før vi kommer så langt blir vi introdusert for en noe motvillig hobbit, som overraskende nok ikke refererer mer av
Ringenes Herre-trilogien enn det som strengt tatt må til for å skjønne historien. Vi får en gjesteopptreden med Elijah Wood, som spilte
Frodo i forrige runde, samt Ian Holm, som spilte den eldre versjonen av Bilbo. Deretter gis stafettpinnen over til Bilbo den yngre, spilt av den brilliante Martin Freeman (
The Office, Sherlock). Han overspiller for øvrig hobbitfaktene til de grader i den første halvtimen, men snart skjønner vi at dette bare er for å matche energinivået til de eksepsjonelt irriterende dvergene som kommer rullende inn døren for å spise all maten hans og ta ham med på et eventyr han slett ikke har lyst til, fordi han åpenbart er «utvalgt». Det eneste som mangler er prompelyder, og man får inntrykket at Jackson, i tråd med
boken Hobbiten, primært har forsøkt å appellere til barn. Men det er ikke tilfellet, da filmen har 11-års grense, som ved forrige gang Jackson lagde trilogi.
Det hele tar etter hvert en vending mot det mørkere, og Jackson får benyttet seg av sitt sanne talent, nemlig å sende kaskader av fiender mot den brokete forsamlingen, for så å la Gandalf redde gjengen ut av det hele i siste liten. Gang på gang. Men det er velgjort, og på sitt beste er filmen et sant eventyr av en filmfest. På sitt verste er den forholdsvis irriterende, og det kommer stort sett ned til mangler historien, noe som skulle være unødvendig.
Hobbiten er en god og enkel bok, langt simplere enn den litterære etterfølgeren
Ringenes Herre, men aldri naiv. Denne filmen er tidvis svært naiv, men nekter å være enkel, noe som av og til resulterer i elaborate voldskoreografier (uten blod) som mest av alt minner om de minst troverdige slagene fra
Pirates of the Caribbean.
Om du, som undertegnede, kan nyte slik uten å la deg plage av det faktum at dvergene aldri føles i fare, selv på fall på hundrevis av etasjer i improviserte fjellheiser, har du noe å glede deg til. Ellers vil jeg anbefale en 37 minutters toalettpause i det øyeblikk du hører ordet «Goblinby» (eller tusseby, på Norsk).
Den enkleste delen av historien, hvorfor unge Bilbo skulle bli med på reisen, klarer hverken Peter Jackson eller Gandalf å gi noen god forklaring på. Etter at dvergene har spist opp all av Bilbos mat, tettet toalettet hans , gjort en eller annen oppvaskdans og sunget en trist sang, bestemmer Bilbo seg for å takke nei til eventyret, for så å stå opp neste morgen og finne en kontrakt som
undertegner hans dødsdom, noe som gjør at han jubler av glede. Han løper deretter og tar igjen dvergene, som er en smule merkelig ettersom de er til hest. De obligatoriske alvene, som mest av alt liker å posere på fjellknauser og stirre mystisk ut i evigheten, ser ut til å kjøpe forklaringen om at det er «de små tingene i livet som har betydning», og dermed godta Bilbos posisjon i fellesskapet, men jeg er ikke så sikker på om jeg følger logikken. Jeg er for øvrig glad han ble med, for man begynner etter hvert å bry seg virkelig om den lille krabaten, mest av alt når han er sympatisk og ikke så klovnete. Jeg spente meg fast i 2 timer og 50 minutter, og det skal ganske mye til at jeg gidder, og jeg gikk ut av kinosalen med en god følelse. Goblinkongen, gjensynet med Gollum, og et fantastisk innslag med trollmanen Radagast, som i følge Sarumann har spist for mye sopp og som også sniker seg til et par beroligene trekk av Gandalfs pipe, er alle herlige fantasyportretter. Dette gjør sammen med Jacksons talent for å formidle nervestimulerende action og oftere enn ikke underbygge god eventyrstemning dette til en filmfortelling jeg gjerne anbefaler. Men det har egentlig ikke så mye å si, for du har sannsynligvis allerede bestemt deg for å se filmen for lengst. Så ta mitt råd på ferden: Så ta mitt råd på ferden: Tøm deg for forventninger, og la deg bombardere med en helt ny historie. For hvem vet, kanskje du om 11 år vil huske dette som den beste filmen du har sett.