Som den første spillefilmen som først og fremst handler om denne tragedien (Clint Eastwoods
Hereafter bare brukte den som en handlingskatalysator i begynnelsen av filmen) er filmen en utrolig emosjonell og intens opplevelse, spesielt i den første timen. Spanske A.J. Bayona var kanskje et uvanlig valg for regissør, men han gjør en temmelig dynamisk og dramatisk jobb, og viser tsunamien i all sin ødeleggende makt og gru.

Rett etter starten kaster Bayona tilskueren inn i en skremmende realistisk opplevelse av en tsunami. For å oppnå dette brukte han en blanding av virkelige Thai omgivelser, en stor vanntank, gode spesielle effekter, og glimrende redigering, lyd og kamera-arbeid.
Marias og Lucas’ ferd gjennom det øde landskapet, og måten moren og sønnen støtter hverandre i disse øyeblikkene er både rystende og hjerteskjærende.

Etter disse utmattende scener, skifter filmen fokus til måten Maria og Lucas på den ene siden, og Henry og barna (som også overlevde, selv om ikke vi ser deres opplevelser men bare hører om det gjennom Henrys ord) på den andre siden, prøver å finne hverandre. Det er nesten uunngåelig at filmen mister mye av sin enorme fysiske styrke og spenningen og skifter til en emosjonell, men helt forutsigbar, historie om hvordan de finner hverandre.

Man trenger ikke å nevne at alle rollene krevde mye fra skuespillerne som måtte fremstille en enorm mengde fysisk og emosjonell lidelse, og Bayona har vært heldig med sine valg. Ingen kan lide på lerret som Naomi Watts, og hun gjør igjen en ypperlig jobb her, mens Ewan McGregor og de unge skuespillerne også tilføyer mye til tilskuerenes emosjonelle innlevelse.