«Berlin Alexanderplatz» - Høyst severdig oppdatering
4Total vurdering

Burhan Qurbanis moderniserte, tre timer lange adapsjon av Berlin Alexanderplatz er en film som vil mye, og som lykkes med mye av det.

Alfred Döblins mellomkrigsroman Berlin Alexanderplatz (1929) har blitt filmatisert to ganger tidligere, hvorav den mest kjente er Rainer Werner Fassbinders drøyt 15 timer lange tv-serie fra 1980. Med denne seriens så vel som bokas klassikerstatus, er det nokså dristig av regissør Burhan Qurbani å gi seg i kast med en ny adapsjon lagt til vår tid. Men så er da også denne tre timer lange spillefilmen, som Qurbani har arbeidet med i fire år, en på mange måter ambisiøs film.

Den tyske drømmen

Der bokas hovedkarakter Franz Biberkopf var en tysk mann som strever med å tilpasse seg sin nyervervede frihet i Berlin etter å ha sonet en fengselsstraff for drapet på kjæresten Ida, er han i denne filmversjonen omgjort til en vestafrikansk flyktning ved navn Francis, som ankommer samme by etter å ha mistet sin Ida under overfarten på havet.

Berlin Alexanderplatz (2020) 183min | Drama | 16 July 2020 (Germany) Summary: A modern adaptation of one of the greatest twentieth-century novels.
Countries: Germany, Netherlands, France, CanadaLanguages: Soninke, Portuguese, German, English

Preget av traumer og skyldfølelse sverger han å heretter være et godt menneske, men det skal ikke vise seg enkelt i en verden som ikke er god – spesielt ikke for en immigrant uten pass eller andre nødvendige papirer. Francis innleder et vennskap med den forførende Reinhold, som administrerer narkosalg i Hasenheide-parken etter visse etiske standarder («ikke selg til barn, pensjonister får rabatt og hipstere betaler dobbelt»). Han starter selv uskyldig nok med å lage mat til langerne, men er snart moden for andre oppgaver, og under sitt nye navn Franz skal han bli et slags bilde på «den tyske drømmen». Underveis innleder han også andre forhold og allianser i Berlins underverden, samtidig som Reinhold viser seg som stadig mer manipulerende og psykopatisk.

Sommerhaus Filmproduktion; Produzenten: J. Laube, M. Jungfleisch; Regie: Burhan Qurbani; Kamera: Yoshi Heimrath

Mytisk og suggererende

Som det vel framgår, inneholder Qurbanis versjon av fortellingen av en god andel av gangstersjangerens mer velkjente komponenter. I tillegg gis historien et mytisk preg, kombinert med en fargerik og suggererende skildring av Berlins skyggesider, utført med et elegant og formsikkert filmspråk. Filmen er ikke uten «gritty» realisme, men vel så ofte drømmeaktig og fabellignende.

Berlin Alexanderplatz er en på flere vis storslagen film, inndelt i fem kapitler med en allvitende forteller på lydsporet – og føles aldri stillestående, til tross for sin fyldige lengde.

Selv om Francis/Franz gjennomgående befinner seg i og bortenfor moralens gråsoner, er noen av hans minst sympatiske handlinger – særlig mot kvinner – utelatt i denne filmatiseringen. Her inntar hovedpersonen en mer tilbaketrukken posisjon, til fordel for de eksentriske, øvrige rollefigurene. Ikke desto mindre fungerer den til dels enigmatiske karakteren godt som nav for handlingen, i stor grad takket være skuespiller Welket Bungué, som gir Franz rette porsjoner uro og desperasjon under en sterk overflate.

Francis (Welket Bungué), Eva (Annabelle Mandeng).

Den diabolske Reinhold portretteres på sin side som fysisk svak og sykelig, med flere trekk som bryter med den utpreget maskuline forbryterskikkelsen man så ofte ser på film. Dette er et interessant grep, ikke minst med tanke på at filmen ellers tar i bruk mange arketyper, og Albrect Schuch er fengslende i rollen. Likevel kunne denne rollefiguren gjerne ha framstått som enda farligere, vel å merke uten å frata ham de nevnte egenskapene.

Litt for enkel historie

Det føles unektelig litt stusselig å trille en firer på terningen til en film som vil så mye, og faktisk lykkes med mye av det. Det må imidlertid innvendes at selve historien i denne adapsjonen blir litt for enkel. Til dels fordi den hviler så mye på arketypiske figurer og sjangertroper, samt at manuset (skrevet av Martin Behnke sammen med regissøren) tidvis kan virke noe underutviklet. Jeg tar meg dessuten i å lure på om det ikke bare er antagonisten som burde ha vært farligere, men også den i overkant naive protagonisten.

Men Berlin Alexanderplatz er like fullt en fascinerende film, som i tråd med det litterære forelegget vel så mye er et portrett av Berlin som av sine karakterer – i dette tilfellet dagens Berlin. Burhan Qurbani skal med andre ord berømmes for å ha laget en relevant, modig og høyst severdig oppdatering av Döblins klassiker.

 

Delta i diskusjonen