Basert på en artikkel av poeten og journalisten Mark O’Brien, er
The Sessions en film utenom det vanlige. På grunn av barndomspolio, kunne O’Brien ikke bevege seg, og måtte tilbringe en stor del av sitt liv knyttet til en jernlunge. Han lærte seg å skrive ved å trykke på knappene på et tastatur med en stokk han holdt i munnen. Men til tross for dette, var han en aktiv og produktiv mann som også skjønte hvor mye han manglet av menneskelig nærhet og intime forhold. Med velsignelse fra sin litt overraskede, men forståelsesfulle prest (O’Brien var en religiøs mann), setter han i gang sitt forsøk på å endelig miste jomfrudommen til tross for sin handikap, og ved hjelp av en forståelsesfull og tålmodig sex-surrogat.

 Det er ikke tilfeldig at jeg har brukt “forståelsesfull” to ganger allerede. Regissøren og manusforfatteren Ben Lewin har laget en film som er såpass fri for fordommer, og som behandler sitt tema og sine karakterer med varme og humor. Samtidig er dette en sjelden film, i det den behandler mennesker med uførhet, og tar deres ønsker, og helt forståelige og menneskelige krav, på en seriøs måte.

 Dette kunne aldri fungert uten skuespillere som var forberedt på å vise en helt annen og ganske sårbar side av seg selv. De to hovedrolleinnehaverne er helt med på Lewins plan. John Hawkes, som var passende skummel i både
Winter’s Bone og
Martha Marcy May Marlene,  er helt fabelaktig i denne totalt annerledes og utrolig fysisk krevende rollen. Med urørlig kropp, er det Hawkes øyne og stemme som formidler så mye på en meget uttrykksfull måte. Han får følge av Helen Hunt som overrasker med en karakter som viser mye tålmodighet, følelse og varme. Hun også tilbringer mye av filmen helt naken, og er herlig nonchalant rundt dette. Disse to får også god støtte fra andre i skuespillerstaben, først og fremst William H. Macy som spiller fader Brendan med en stor dose sjarmerende jordnærhet.