Ikke minst fordi de har en egen evne til å komme opp med historier som fanger både barn og voksne, samt kvaliteten på animasjonsarbeidet.

I
The Croods møter vi neandertaleren Grug som verner sterkt om sin noe dysfunksjonelle familie – ikke minst mot alt som er nytt. Hans langt mer eventyrlystne datter Eep ønsker et mer spennende liv enn det familieoverhodet tilbyr henne i hulen deres. Til stadig vekk advarer han henne mot farene utenfor. Når et vulkanutbrudd ødelegger deres trygge tilværelse må de gi seg ut i en verden som familiefaren har holdt dem avskjermet for. En verden full av farer, men også muligheter.

Mesteparten av filmen spiller på Croods-familiens uvitenhet om verden rundt, og vi ser reaksjonene deres når de opplever ild, og ser at noen bruker sko for første gang.

Filmskaperne har skapt karakterer som publikum også kan relatere seg til; den overbeskyttende faren, tenåringen som gjør opprør osv.. Filmen er et visuelt fyrverkeri og gir oss en verden av skapninger som vi aldri har sett tidligere. Hver eneste scene er en opplevelse i 3D. Her er actionscener og fortryllende landskap som gir filmen en ekstra dimensjon.

The Croods handler veldig mye om mot – og det å våge og tro på en bedre fremtid i en verden i forandring. Slik sett går den også inn i vår tid. Det handler mye om å våge og gjøre det uventede – å ta det store spranget. Bilder og musikk fungerer i tillegg usedvanlig godt sammen.

Undertegnede så originalversjonene med Nicolas Cage som Grug og Emma Stone som hans noe viltre datter, som begge imponerer med å gi stemmer som underbygger både personligheten og stemningen i filmen.

The Croods er festlig, velgjort og underholdende for store og små. Med andre ord; alt du ønsker av en god familiefilm.