I
Kapringen holder somaliske pirater et stort lasteskip og dets mannskap som gisler i månedsvis. Mest av alt er filmen en studie i den psykologiske krigføringen en forhandlingssituasjon medfører. Når kaprerne kommer med trusler om grov vold mot mannskapet i kombinasjon med himmelhøye pengekrav, hvordan skal en skarve konserndirektør makte å holde hodet kaldt? Og vil den ellers knallharde forhandlerens ryggmargsdirektiv om maksimal økonomisk uttelling for selskapet til syvende og sist sette mannskapets liv i fare?

Kapring på film får meg øyeblikkelig til å tenke på Wes Andersons absurde
Livet under vann med Steve Zissou. Men
Kapringen er omhyggelig realistisk og autentisk, manet fram gjennom en uforstyrrelig kontrollert iscenesettelse. Det særegne ved
Kapringen er formidlingen av all ventingen, stillstanden, uvissheten overfor en fiende forhandleren aldri ser – som når som helst kan punkteres av en plutselig telefon eller faks. Søren Malling, kjent fra en rekke TV-serier, er fabelaktig som direktøren, selv om man kunne ønsket en dypere lodding av hans psyke, for å følge opp scenen der en mann med tilsynelatende stålkontroll med ett mister besinnelsen og skjeller ut sin velmenende, kjærlige kone.