– Det er mange som ser min film som et slags søskenbarn til Joachim Triers filmer. Han er en mester i å filme middelklassen på vestkanten. Jeg er vel den stygge svenske fetteren på østkanten.

– Jeg sa til min location-speider  ”Tenk Joachim Trier, men tvert om – ikke Frogner – vi skal være i Gamlebyen, hvor svenskene bor.

Når Cinema møter Svenskjævel-regissør Ronnie Sandahl er han fremdeles spent på filmens norske premiere. Det til tross for at filmen allerede har blitt vist på filmfestivalen i Zürich, Chicago, Lübeck og Les Arc, og har vunnet samtlige festivaler.

– Jeg er veldig overrasket over at den har gjort det så bra på festivaler. Jeg visste at vi har laget noe fint og som kunne berøre. Det kjente jeg meg trygg på, men ikke at den skulle gjøre det så godt som den har gjort det på festivaler over hele verden, det kom som en overraskelse. Jeg tror styrken ligger i at alle kjenner seg igjen på en eller annen måte i persongalleriet. Det er ikke noe jeg har tatt for gitt, selv om det var det jeg siktet på.

Årsaken til at Ronnie Sandahl ville lage Svenskjævel var at han opplevde at nesten alle vennene hans fra hjembyen Falköping reiste fire timer nordover til Oslo for å få seg jobb.

Forkastet manus

– Jeg holdt på med en annen fortelling. Jeg er forfatter i utgangspunktet, men har skrevet på filmmanus og laget flere kortfilmer. Så var det et av de manusene som var veldig nære på å gå i produksjon – det var under finanskrisen. Så begynte jeg å tenke – jeg kan ikke lage en ung svensk samtidsfortelling i Sverige. Den må utspille seg i Oslo – så jeg kastet manuset, til produsentenes fortvilelse. Så begynte jeg om igjen fra start og reiste mye til Oslo og traff kompiser og gjorde research. Jeg var her mye, også fordi min første roman kom ut på norsk samtidig. Det var så merkelig å støte på alle de gamle kompisene fra Falköping i Oslo, jenter man har vært sammen med også videre. Ja, selv den lokal narkodealeren i Falköping hadde flyttet – ”Ja, jag måste jo följa med kundkretsen”.

Storebror

Endringen går jo så fort. Tradisjonelt har Sverige vært storebror. Jeg vil at det skal kjennes som selvsagt i filmen at Norge er storebror.

– Er det et skambilde av Norge?

–  Nei, kanskje litt av den norske middelklassen. Jeg skulle ønske at denne filmen hadde blitt filmet i Sverige om finner på midten av sekstitallet. Den gang var det finnjævler som ble sett på som at de drakk for mye, festet, tok alle drittjobbene og bodde trangt i små leiligheter, og var høylytte. De var den tids ”partysvensker” i Sverige. Det handler vel snarere om at Norge nå er i den situasjonen som Sverige var i for tretti-førti år siden.

Annen verden

– Samtidig så har vi vel dette elsk-hat forholdet til hverandre?

– Ja, og det forsøker jeg å leke med i filmen. Det finnes jo en lek i relasjonen mellom Sverige og Norge. Jeg har jo hørt Norge-historier siden jeg lærte meg å gå. Visst finnes det også et alvor i at det handler om en svensk arbeiderklasse som ikke har noen fremtid hvis den ikke kommer til Norge. Jeg ville leke litt med forholdet mellom svensker og nordmenn i filmen. Den slår jo også gjerne mot svensker filmen – som i kollektivet vi møter i filmen. Folk bor jo oppå hverandre. Det kan jo være for jævlig å bo i disse kollektivene. Spesielt i disse transittkollektivene hvor folk bor sammen med noen de ikke kjenner; det er konstant musikk, du må stå i kø for å komme inn på badet – du er aldri alene. Jeg vil vise kontrastene til det livet de lever opp mot middelklassen i Oslo med de store villaene og hvor det er stille, ingen som bråker og ingen som krangler med deg. Det er en helt annen verden. Det har jeg arbeidet med mye visuelt og ikke minst lydmessig ved å ha en ”bylyd” i kollektivet – som er jævlig høylydt. Det er jo det – det bygges jo overalt.

Utstråling

– Hvordan gikk du frem for å finne de rette skuespillerne. De to debutantene Bianca Kronlöf  og Mona Kristiansen gjør veldig sterke roller?

– Det er ikke enkelt å finne personer med den utstrålingen jeg var på leit etter. Vi kjørte ”street casting” og alt mulig. Mona hadde vært statist i tv-serien Helt perfekt i femten sekunder. Så tok vi inn henne og hun var helt fantastisk. Castingen er veldig viktig for meg. På den svenske siden castet jeg vel alle selv. Jeg visste tidlig at jeg var interessert i Bianca til hovedrollen. Jeg leste en artikkel av henne i et feministisk tidsskrift hvor hun skrev hvordan alle svenske regissører var dumme i hodet og produserte bare de samme stereotypene i sine filmer. Jeg tenkte ”for et modig menneske”, for alle sa at hun kom aldri til å få noen jobber etter det. Jeg tenkte, er hun halvparten så begavet som hun er modig – så kommer hun til å være helt fantastisk. Det viste det seg at hun var.

På den norske siden kom jeg jo hit uten å vite noe om skuespillerne på film og teater. Jeg vet jo ikke noe om hvem som har vært sammen med hvem og hvem som er gjengangere i sladderpressen. Jeg vet ikke en gang hvem som er kjente. Jeg ser bare hva de har gjort på scenen eller lerretet og når jeg prøvefilmer dem ser jeg hvilken teknikk de har. Fra største til minste rolle er alle skuespillerne førstevalget.

– Hvordan fant du frem til dem?

– Gjennom å se norske filmer, teaterforestillinger og ved hjelp av den norske casting-ansvarlige. Henrik Rafaelsen så jeg på teater rett etter at jeg hadde begynt på skrive manuset. Jeg så ham i Othello hvor han spilte Iago, som jo er en farlig karakter. Jeg syntes han hadde en slik en naturlig autoritet, men så sa alle at han aldri spiller slike roller som den han har i Svenskjævel. Men jeg var ikke i tvil. Han trente beinhardt tennis i fire måneder for å få den muskulaturen han trengte for å kunne se ut som en eks tennisstjerne.

Personlig favoritt

– Det var det eneste jeg reagerte på i filmen – det finnes jo ikke en jævla nordmann som kan spille tennis og så gjør du den mannlige hovedpersonen til en eks tennisstjerne?

– Det var en personlig favoritt for min del. Christian Ruud var jo opp på topp hundre. Jeg ville ha ham til å være idrettsmann på topp i en idrett hvor Sverige var så dominant. Det tenkte jeg som en liten rest av tidligere tiders maktbalanse. Men for å gjøre det troverdig så var det viktig for meg at Henrik Rafaelsen trente tennis for å få muskler som en tennisspiller, for jeg tror ikke man kan fuske på film. Jeg stiller veldig høye krav til skuespillerne.

– Hvilke krav stiller du til deg selv?

– Jeg tror at dette manuset har gått tjuefem runder. Jeg stiller ekstremt høye krav til meg selv og til de rundt meg. Det største kravet en sannhetsgehalten. Det skal kjennes troverdig. Den viktigste omskrivningen var en uke før innspillingen. Jeg ville skrive om manuset etter repetisjonene. Man oppdager så mye når man holder på med det. Vi improviserte i to uker – så skrev jeg om manuset. Da vi var på sett trengte vi ikke improvisere, for det satt der allerede. Mange tror jo at store deler av filmen er improvisert, men alt er skrevet.

Svenskjævel er laget på et ekstrem lavt budsjett, men jeg viste at uansett skal jeg lage filmen – så skal jeg ha to uker med repetisjoner. Det er noe man vanligvis bare har på store filmer. Jeg gikk i stedet inn med min egen lønn i filmen. Det er den beste beslutningen jeg har tatt i nesten hele mitt liv.

– Er det noe regissører som har betydd veldig mye for deg?

– Ja, Derek Cianfrance som laget Blue Valentine har vært en veldig stor inspirasjonskilde for meg. Blue Valentine så jeg sju ganger på kino. Jeg måtte bare se den om og om i igjen for å forstå hvordan man kan lage en slik film. Det er fra ham jeg har stjålet hele ideen med å improvisere på repetisjon. Eller så elsker jeg Cassavetes og liker veldig godt Lukas Moodysson og elsket Fucking Åmål da en kom. Jeg liker veldig godt Joachim Triers filmer.

Selvlært

30-årige Ronnie Sandahl har ingen formell filmutdannelse. Han starter sin karriere som journalist  i lokalavisen Falköping Tidning som fjortenåring. Som 20-åring fikk han sin faste kommentatorspalte i Aftonbladet – Sveriges største avis. Han forfatterdebuterte med boken ”Vi som aldri sa hore” i 2007 (boken er utgitt på norsk). I 2010 debuterte han som dramatiker med den sceniske lesningen Den moderna döden på Dramaten i Stockholm.  Han har gjort to kortfilmer, før han nå spillefilmdebuterer med Svenskjævel.

– Etter at boken ”Vi som aldri sa hore” kom ut fikk jeg veldig mange tilbud om å filmatisere boken. Det ble det aldri noe av. Det gikk til helvete. Denne gangen har jeg kjempet på hos finansiørene for å overbevise dem om at jeg er en god regissør. Har man ingen filmutdannelse så må man gjøre det på en alternativ måte; se mye film, øve seg og spørre de beste. Jeg kontaktet Thomas Alfredsson og spurt om han ville være min mentor. Han svarte ”hvem i faen er du?”, men han ble min mentor i to år. Jeg vet ikke hvor mange år det tilsvarer på filmskole, men en god del vil jeg tro. I tillegg fulgte jeg med Daniel Espinosa og lærte av ham. Så jeg har ”learnt by doing”. Så slik sett er jeg nok litt outsider i denne verdenen.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen