Tre år er gått siden J.J. Abrams redefinerte Star Trek – med imponerende stødig hånd skapte han en underholdningsgigant ut av noe som tidligere føltes som mest for fansen, og som for oss utenforstående kunne føles som et sted mellom kult, tilbedelse, beundring og religion. Abrams tok det eksisterende Star Trek-universet på alvor, samtidig blåste vekk støvlaget som hadde samlet seg. Han lot relasjoner mellom karakterene utgjøre selve kjernen i en fantastisk sammensmeltning av drama, følelser og humor, og for ikke å glemme action og spesialeffekter som tok pusten fra en. Det er derfor gledelig å kunne konstatere at man har lykkes med å føre stafettpinnen videre til runde to.

I
Into Darkness blir vi med kaptein James T. Kirk på en personlig vendetta når han og stjerneskipet U.S.S. Enterprise innleder jakten på en livsfarlig fiende, et medlem fra deres egen organisasjon som har slått til med ødeleggende kraft mot flåten og alt den står for. Det hele skal utvikle seg til et spill om liv og død, hvor Kirk må velge hvor langt han skal gå for å redde mannskapet sitt. 

Allerede mens Paramount-fjellet kommer til syne og de umiskjennelige tonene av temaet fra forrige film sniker seg behagelig inn i øregangen så melder den gode kriblingen av spenning og forventning seg. Man rekker knapt å trekke pusten før lerretet, og lydanlegget, overlates med full kraft til Kirk og Spock som flykter for livet fra en fremmed rase med solide hudproblemer, i kamp mot klokka og et gryende vulkanutbrudd med potensial til å rive hele kloden i filler. At Abrahams har boltret seg i digitale filmtriks er ikke vanskelig å se der vi får servert spektakulære effekter og en scenografi av en annen verden. Vi snakker tettpakket action med høy pulsfaktor og intensitet, og det er et imponerende hvordan tempo holdes oppe uten at det faller litt sammen midtveis slik det ofte har for (u)vane å gjøre.

Samtidig har man ikke glemt en viktig ingrediens, nemlig karakterene som står midt oppi det hele, og skuespillerne skal fortjent ha sin del av æren for at Into Darkness er blitt en gjennomført filmopplevelse. Chris Pines er bunnsolid der han får mulighet til å vise hele registeret, både overfor Zachary Quinto som Spock, men ikke minst overfor Benedict Cumberbatch som med rette stjeler hver eneste scene han opptrer i. Cumberbatch er både kald og fryktinngytende, samtidig som han maler et flerdimensjonalt portrett av en skurk det er særdeles fascinerende å stifte bekjentskap med. Det skal samtidig gis honnør for at det meste av handlingen foregår om bord på Enterprise, hvilket forsterker intensiteten uten at vi stadig avbrytes for å gå i land på enda en planet og møte stadig nye vesener.

Historien skreller av seg stadig nye lag lik man skreller en løk, hvor man raskt lærer at ingen ting er som man trodde innledningsvis, og hvor våre helters etiske moral stilles på en mørk prøve. Det er dessuten rikelig med referanser og velsmakende påskeegg for fansen underveis, uten at man bør være redd for å gå glipp av noe dersom man ikke har et langvarig og bankende hjerte for Star Trek på forhånd. Filmen er dog ikke uten feil. Blant annet dukker det opp noen hull og logiske brister her og der som ødelegger helheten i de scenene det gjelder, og den utstrakte bruken av motlysreflekser i linsa som Abrams har en forkjærlighet for er tidvis mer distraherende enn kult.

Star Trek Into Darkness er kanskje ikke like forførende som forgjengeren, men alt sett under ett er dette likevel en solid oppfølger som får en til å føle seg som et barn i kinosetet, der litt over to timer fremstår som et kort opphold i kinosalen før lyset kommer på igjen. Filmskaperne har gjort jobben sin når man har mest lyst til å be maskinisten om å sette på runde tre.