Noah Baumbach skapte seg et navn med
The Squid and the Whale og
Margot at the Wedding; to glimrende og ofte ubehagelige portretter av foreldre som egoistiske monstre. Om disse to filmene på en måte var Baumbachs form for egenpsykoterapi, viste hans siste film
Greenberg en vei ut der hans hovedkarakter (spilt av Ben Stiller) til slutt overvinner sin inderlig kamp, og blir med jenta (spilt av Greta Gerwig) til slutt.  I et annet eksempel på selvbiografiske veier Baumbachs filmer noen ganger tar, ble Greta Gerwig også hans partner i virkelige livet. Så det er helt passende at de nå sammen har laget en uimotståelig optimistisk og morsom
Frances Ha der de også samarbeidet om manuset.

Frances Ha er en historie om en enslig 27-årig jente i New York som studerer dans, og bor sammen med sin beste venninne Sophie (“We are like the lesbian couple who don’t have sex anymore” er Frances beskrivelse av deres vennskap). Så da Sophie finner en kjæreste og plutselig beslutter å flytte ut, er Frances’ verden ikke så lite ristet, spesielt når man tar i betraktning hennes ikke helt vellykkete finansiell situasjon. Men hun er ikke en som tar dette liggende, og slik begynner ikke bare hennes søk etter en ny plass å bo, men også på en måte å finne seg selv, både profesjonelt og personlig. Selvfølgelig ville aldri Frances beskrive dette slik, fordi hun lever i øyeblikket og på sin genuine og sorgløse måten prøver å finne en løsning på alle problem som kommer hennes vei, selv om den ikke er alltid helt praktisk.

 Woody Allens innflytelse er overalt i filmen. Baumbachs filmer i nydelig svart-hvitt som en klar referanse til
Manhattan, mens Frances tar Annie Halls “la-di-da” holdningen til livet til et annet nivå. Men Bamubach har ikke her bare laget en hyllest til Allen, men også til sin kjæreste (en annen Allen-parallell). Greta Gerwig leverer en skinnende prestasjon. Med sin uttrykksfulle ansikt er det som hun nettopp kom fra stumfilm epoke, noe som Baumbach videre understrekker ved bruk av svart-hvitt fotografi og hele scener som bare har musikk uten noen dialog. Gerwig får oss til å heie på Frances, selv når det er klart at det hun gjør eller sier ikke alltid er den beste løsningen, så fengslende er hennes natur. Så da hun begynner å danse til David Bowies
Modern Love midt i New Yorks gater er vi helt villig til å bli med.