Trass mye fin og autentisk lydende bluegrass-musikk er jeg redd jeg ikke kjøper
Alabama & Monroe. Dette skal være en slags følelses-vrimaskin à la
Breaking the Waves eller
Dancer in the Dark, men mot von Trier blir van Groeningen endimensjonal. Det er ikke det at filmen er uten fantasi eller visuelle ideer, men rollefigurene er jo rene, skjære sjablonger. De er et stormforelsket ektepar som går via stormfullhet til glødende hat, fordi en ekstremt smertefull personlig tragedie setter i gang psykologiske mekanismer de er vergeløse mot.

 

En lignende tematikk ble nylig behandlet med eksemplarisk soberhet i John Cameron Mitchells
Rabbit Hole. Denne belgiske varianten er altfor opptatt av å innsmigre seg hos publikum. Tidlig blir det klart hvor formelaktig dette er. Det er ikke måte på hvor mye det skal understrekes hvor flotte mennesker de er i perioden da alt var bra. Vel er de to bluegrass-musikerne eksentriske raringer, men innerst inne er de uendelig sympatiske og menneskelige. Og alle andre voksne i dette tidsplanet oppfører seg unisont som godhjertede klovner. Det er så meningen at vi hjelpeløst skal toe våre hender når de to blir utsatt for alle de problemer og konflikter en manusforfatter kan pønske ut.