Bad Grandpa har derimot det narrative på plass med en historie som effektivt tjener som knagg å henge galskapen på underveis: Irving, en fersk enkemann på 86, skal endelig få tatt igjen alt det tapte på damefronten når datteren etterlater sin 8-årige sønn, Billy, hos ham. Dette passer dårlig med Irvings planer og han tar derfor med guttungen på tidenes pinligste roadtrip gjennom USA for å levere ham til Billys totalt uinteresserte far.

Dette er ikke et komplisert plott, men det holder i lange baner for å gi de ulike stuntene en felles mening. Resultatet er noen av de mest inspirerende og forfriskende serier med skøyerstreker fra gruppa på flere år, samtidig som filmen skiller seg fra de tre forestående som uvanlig mild, ja faktisk litt sentimental. Det hele vitner om at gjengen har tatt et skritt i en mer moden retning, samtidig som de viser at deres potensiale strekker seg lenger enn det vi har sett til nå.

Men tro ikke et øyeblikk at
Bad Grandpa er en tannløs komedie av typen man serveres fra middelmådigheter som Adam Sandler og Martin Lawrence. Johnny Knoxville gir som alltid fult jern, han skyr ingen midler i å sette Irving i et dårlig lys og samtidig få publikum til å vekselvis le høyt og krympe seg i kinosetet. Men det er Jackson Nicoll som stjeler hvert bidige øyeblikk han er i bildet. Guttungen har en komisk timing voksne, etablerte stjerner bare kan drømme om, han går tilsynelatende uredd inn i enhver situasjon og forvandler de til rent gull. Et av disse er en skjønnhetskonkurranse som garantert får deg til å høre Warrants «Cherry Pie» med nye ører.

Bad Grandpa har mye til felles med Sasha Baron Cohens
Borat minus sistnevntes satiriske edge, samtidig som stuntene til gjengjeld ikke trekkes ut til et ukomfortabelt poeng.
Bad Grandpa puster forfriskende nytt liv i en franchise som ellers var gått ut på dato, i alle fall inntil vi får en oppfølger.