Anmeldelsen av denne filmen kommer ikke utenom sammenligningen med Brian De Palmas mesterverk fra 1976.

Dersom Kimberly Pierce hadde valgt å lage en selvstendig tolkning, hadde hun fortjent en egen vurdering, men det er ikke tilfellet.

Som en av de som elsker De Palma-versjonen, var jeg stadig positiv i forhold til denne tolkningen.

Til tross for at noe av selve temaet og boken til Stephen King på mange måter føles litt slitent den dag i dag, så laget De Palma noe udødelig ut av historien ved å gi den en egen sjel.

Historien fortelles ikke bare – den føles. Da den dermed havnet i Pierces’ hender, var jeg mest nervøs for at den skulle ende opp som noe som føltes ”billig”. At filmen skulle se og føles tam og upersonlig. Hun har aldri vært en spesielt estetisk regissør, og har heller aldri hatt et stramt grep på historiene sine.
Boys Don’t Cry (1999) er en god film, men hun glipper underveis og filmen føles til sist bare masete og full av rot.

Det ligger mye i historien om Carrie
som elegant kunne oppdateres i en egen versjon i dag. Coming-of-age beretninger med karakterer som har spesielle evner, er virkelig i ånden. Den gudfryktige moren tilfører også mye spennende materiale for nåtiden. Margaret Whites grove mistolkning av religion, seg selv og hele verden rundt seg er fascinerende å observere, og kunne gjerne fått enda mer plass. Å ha solid fokus på historien er da avgjørende for utfallet. Fokuset skal velges og så føres gjennom på en målrettet måte.

Hovedproblemet til Pierce er at hun selv ikke har klart å slippe helt grepet på De Palma-versjonen.

Hun forsøker på hakkete vis å gjøre dusj-sekvensen sensuell og erotisk, men det føles bare fryktelig kleint. Rytmen er fraværende og man kan nærmest lukte usikkerheten bak kameraet.

Hun finner aldri sin Carrie i frykt for å tegne utenfor linjene.

Chloë Moretz har et godt ansikt, men hun passer ikke i denne rollen. Hun er for pen på en klassisk måte, og klarer ikke å få frem desperasjonen og intensiteten en slik karakter må ha. Det er også slitsomt å se på det skoleflinke skuespilleransiktet hun konstant bruker. Man får sjeldent en genuin følelse fra Moretz som skuespillerinne.

Julianne Moore er derimot mer solid som den fanatiske kvinnen, som tolket barnefødsel i retning av kreft som en pervers straff fra Gud. Hele kroppsspråket hennes fremtrer på en fryktinngytende og gyselig måte. Men en skuespillerinnes kroppskontroll redder ikke en hel film.

Filmen ender opp med å føles (som fryktet) billig. Den føles som en TV-film uten en egen stemme. Den går slavisk gjennom kapittel for kapittel, og etterlater seg en bisk smak av kjedsommelighet.

Versjonen har utvidet fokus på Carries telekinetiske krefter, men er dette kun er for å kunne involvere flere spesialeffekter? Dette føles igjen som en distraksjon for få oss til å glemme det som hender imellom, nemlig historien.

Det er bortkastet når en ny versjon av en historie ender opp med å føles unødvendig. Det hadde vært moro å få enda en versjon av Carrie som fungerte, og kanskje ga henne en ny stemme i en ny tid. Det er lov å slite seg litt løs fra originalhistorien når man arbeider med fiksjon, og ikke bare tilføre ”nye” elementer som iPhone og youtube. Per i dag er ikke Kimberly Pierce en regissør man skal følge.