I 1965 ble den antikolonistiske indonesiske presidenten, Sukarno, styrtet i militærkupp som var støttet av de vestlige stormaktene. Enhver som protesterte mot kuppmakerne og militærdiktaturet ble stemplet som kommunist og drept. Over en million indonesiere ble drept av dødsskvadronene.

Anwar Congo er en filmelskende småkriminell som ble leder for en av disse dødsskvadronene og selv drepte flere hundre mennesker med sine egne hender. Ingen ble straffet for massakrene -tvert imot  – de som utførte dem blir sett på som helter og selv er de stolte av sine gjerninger.

Regissør Joshua Oppenheimer inviter Answar og hans kolleger  til å gjenskape folkemordet som en spillfilm. Det er en gjeng forfengelige eldre menn vi møter i denne rystende dokumentaren hvor de i detalj stolt viser hvordan de gjennomførte mordene. Anwar og hans venner elsker å være i rampelyset og gjenskaper scener fra legendariske gangster, musikal og westernfilmer når de skal dramatisere mordene de selv har begått. De rett og slett stråler når de viser hvordan de utførte drapene. Denne dramatiseringen blir en film i filmen og fremstår dom fullstendig absurd for utenforstående.  Iført smakløse kostymer gjør de aldrende drapsmennene sine narsissistiske scener. Midt opp i de grusomhetene vi konfronteres med lar Oppenheimer filmen i filmen til tider være slående vakker.

Anwar er en interessant person. Filmene som inspirerte ham til sin favorittdrapsmetode  (han foretrakk å bruke wire fordi det da ble mindre blod å tørke opp) fører også til at han konfronteres med de grusomhetene han har gjort. Han er kanskje den mest skremmende person du noensinne har sett på film – og han er virkelig.

Joshua Oppenheimers dokumentar er genialt laget. Han lar oss til de grader komme under huden til disse massemorderne som er stolte av sine gjerninger, men likevel ikke unnslipper sine nattlige mareritt.

Joshua Oppenheimer viser oss også et indonesisk samfunn som er vanskelig å forstå for oss. Nyheten om hans dramatisering når tv-stasjonene og en ung kvinne intervjuer Anwar beundrende om han favoritt drapsmåte – og vi møtet representanter for ungdomsbevegelsen Pancasila med tre millioner medlemmer som har disse drapsmedlemmene som sine forbilder.

Joshua Oppenheimers film stakk av med Publikumsprisen ved årets filmfestival i Berlin.

Joshua Oppenheimer har  satt en ny standard for hvordan en dokumentarfilm kan lages og viser seg som en filmskaper med grundig kjennskap til det samfunnet han analyserer. At han selv snakker språket gjør at han kommer atskillig tettere inn på menneskene enn en utforstående uten disse kunnskapene ville ha gjort og er grunnlaget for at han kan gjennomføre ideen om å gjenskape folkemordet  i Hollywoodstil – med de involverte drapsmennene i rollene.

The Act of Killing er skremmende i sin absurde galskap. Du har garantert aldri sett maken til dokumentar.
The Act of Killing er en rystende god film.